Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.

Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson lanserte boken «Vi er medforskere!» i Lillehammer tidligere i sommer. De to har vært medforskere i forskningsgruppen «Meningen med arbeid for mennesker med utviklingshemming eller nedsatt arbeidsevne». Frank Jarle Bruun er forskeren som har ledet prosjektet.
Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson lanserte boken «Vi er medforskere!» i Lillehammer tidligere i sommer. De to har vært medforskere i forskningsgruppen «Meningen med arbeid for mennesker med utviklingshemming eller nedsatt arbeidsevne». Frank Jarle Bruun er forskeren som har ledet prosjektet.

– Arbeidsgivere har for snevert syn på funksjons­hemmede og hva de kan bidra med

I snart tre år har Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson vært medforskere i ei forskningsgruppe. De mener forskningen deres viser at mennesker med utviklingshemming bør få mer ansvar i arbeidslivet.

Utenfor en bokhandel i Storgata i Lillehammer stimler folk sammen. Der sitter det nemlig et forskerteam fra Høgskolen i Innlandet. De er ute for å skape blest om boka de har skrevet.

– Dette er veldig moro og veldig spennende, sier Hege Christin Nilsson.

Forskningsgruppen «Meningen med arbeid for mennesker med utviklingshemming eller nedsatt arbeidsevne» består i tillegg til Nilsson og Kongsmo er førsteamanuensis Frank Jarle Bruun som har ledet prosjektet,

Han ansatte de to medforskerne og er full av lovord om sine kollegaer.

– Vi er et godt team. Vi utfyller hverandre, har tillit til hverandre og trives med å jobbe sammen, sier han.

Boka Kongsmo og Nilsson har skrevet heter «Vi er medforskere!». Boka er utformet med lettlest tekst av Ragnhild Rossvær, og er også lest inn som lydbok. Bruun har skrevet en forskningsartikkel om prosjektet.

Storgata i Lillehammer: Bak et bord, foran masse folk, satt Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson. Sprekkferdige av stolthet og med en hel haug med ting de har lært, lanserte de boka de har skrevet. De har i tre år vært medforskere på et stort forskningsprosjekt.
Storgata i Lillehammer: Bak et bord, foran masse folk, satt Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson. Sprekkferdige av stolthet og med en hel haug med ting de har lært, lanserte de boka de har skrevet. De har i tre år vært medforskere på et stort forskningsprosjekt.

Lærerikt og morsomt

Når Tom Remi Kongsmo ikke er medforsker, jobber han som internpostbud i Lillehammer kommune. Et kjent og kjært ansikt for mange.

Mange i Lillehammer kjenner også Hege Christin Nilsson fra før. Hun jobber i den kommunale bedriften Marihøna som består av butikk, vaskeri og verksted – midt i Storgata.

De har begge lært mye av å forske på meningen med arbeid for mennesker som dem selv - folk med utviklingshemming.

– Det har vært lærerikt og morsomt. Jeg har lært meg mye nytt om arbeid, og om forskjeller på arbeidsplasser. Det var mange arbeidsplasser jeg ikke visste hva de drev med før dette her, sier Nilsson.

– Jeg har blant annet lært det å formidle og skrive notater. Jeg har vært på seminar og holdt innlegg for vernepleierstudenter. Da lærte jeg å jobbe rasjonelt, og formidle til andre mennesker, forteller Kongsmo.

Medforskning defineres som forskning med folk, istedenfor forskning på eller om folk. Medforsker er en person som er med i et forskningsprosjekt fordi han eller hun har erfaring fra å tilhøre det feltet det forskes på.

Arbeidsinkludering betyr mye

Boka Kongsmo og Nilsson har skrevet heter «Vi er medforskere!». Boka er utformet med lettlest tekst av Ragnhild Rossvær, og er også lest inn som lydbok. Bruun har skrevet den «vanlige» forskningsartikkelen fra prosjektet.
Boka Kongsmo og Nilsson har skrevet heter «Vi er medforskere!». Boka er utformet med lettlest tekst av Ragnhild Rossvær, og er også lest inn som lydbok. Bruun har skrevet den «vanlige» forskningsartikkelen fra prosjektet.

Kongsmo, Nilsson og Bruun har intervjuet arbeidstakere med utviklingshemming om deres situasjon på jobben. Hva de gjør, det sosiale livet rundt jobben, belønningen de får og tankene de har om det å være arbeidstaker.

Boka som har kommet ut handler mye om metoden de har brukt og hvorfor medforskere er viktig. Frank Jarle Bruun har sammen med kollega Line Melbøe fra UiT Norges arktiske universitet skrevet en forskningsartikkel om funnene.

Bruun har lenge vært opptatt av spørsmålene de har forsøkt å besvare i dette forskningsprosjektet – og svar har de fått.

– De aller fleste vi har snakket med har vært veldig glad i arbeidsoppgavene sine. Det skyldes i stor grad at det er folk som har fått en jobb som de liker å holde på med, og at den er tilpasset deres interesser og kompetanse, forteller han.

Som nummer to av viktighet nevner folk det å ha arbeidskollegaer.

– Å ha noen å snakke med, å ha en jobb å gå til og noen å spise lunsjen sin sammen med, altså det sosiale livet som er på en arbeidsplass. Det ser de vi har intervjuet på som veldig viktig, sier Bruun.

Forskerne snakket også med de ansatte om belønningen de fikk.

– De vi snakket med satte arbeidsoppgavene og det sosiale rundt arbeidet høyere enn selve belønningen. Men i diskusjoner om hva belønningen betydde for dem, kom det fram at de gjerne så at belønningen burde stå i stil til med arbeidsoppgaver og ansvar, forteller Bruun.

Mange av de som ble intervjuet, var ikke klar over hva andre tjente, eller at de ikke har mulighet til å forhandle lønn.

For snevert syn på utviklingshemmede

Tross alle de positive funnene mener Frank Jarle Bruun at de også har avdekket noe som bør få følger i fremtiden.

– En stor utfordring med å få mennesker med utviklingshemming ut i arbeid er at de som tilbyr arbeid har et veldig snevert perspektiv på hva mennesker med utviklingshemming kan bidra med. De kan bidra med mer enn du tror, forteller en engasjert forsker.

– Folk rundt de med utviklingshemming har problemer med å se mulighetene. De blir blendet av at de har en diagnose, sier Bruun.

Han mener hans egen arbeidsplass, Høgskolen i Innlandet, også har mye å lære her.

– Mennesker med utviklingshemming må aktivt med i opplæringen av vernepleiere. Både Tom Remi og Hege Christine har undervist studenter og holdt masse foredrag. Undervisningsoppgaver er en mulig jobb for noen mennesker med utviklingshemming, men da må det legges til rette for det, sier Frank Jarle Bruun.

Han får full støtte av sine medforskere.

– Jeg har selv diagnoser, men man må prøve å se muligheter i stedet for begrensninger. Jeg kan jo ikke tenke at jeg er en diagnose, men at jeg er et menneske som har en diagnose, sier Tom Remi Kongsmo.

Han tror det de har kommet frem til i dette forskningsprosjektet kan bety noe.

– Kanskje denne forskningen kan resultere i at folk med funksjonsnedsettelser kan få mer ansvar og få en bedre arbeidsdag. Når man skal tilby noen med funksjonshemminger jobb, så kan man ikke bare gi dem en jobb og være ferdig med det. Man må ta hånd om de man ansetter og bruke litt tid på å utvikle hver enkelt så de får ut potensiale sitt.

Både Tom Remi Kongsmo og Hege Christin Nilsson er levende bevis på at det er mulig å utføre andre arbeidsoppgaver enn å frakte internpost i Lillehammer kommune eller jobbe på Marihøna.

– Det jeg er mest overrasket over er hvor lett det er å intervjue andre mennesker. Det er jo bare å stille de rette spørsmålene. Da får du svar. Det også gøy å analysere svarene man får og å jobbe systematisk for å komme fram til ting som kan brukes i forskningen, sier Kongsmo.

Om prosjektet

  • Forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd.
  • Sett på nye måter å tenke arbeidsinkludering for mennesker med utviklingshemming.
  • Samarbeid mellom Høgskolen i Innlandet og fire universiteter (UiT/Harstad, NTNU, Universitetet i Sørøst-Norge og Universitetet i Reykjavik) der det har blitt utviklet fire såkalte arbeidspakker.
  • Arbeidspakken til Høgskolen i Innlandet fikk tittelen: «Meningen med arbeid for mennesker med utviklingshemming eller nedsatt arbeidsevne» der folk fra feltet selv skulle være med som medforskere.
  • Prosjektstart var i 2018.
Powered by Labrador CMS