Et prosjekt på liv og død

Illegale aviser holdt liv i håpet om et fritt Norge under andre verdenskrig. Samtidig kunne de bety sikker død for de som produserte dem.

Publisert
"Victor Nøstdal skrev for den illegale pressen i Bergen fra 1942 til 1945"
"Victor Nøstdal skrev for den illegale pressen i Bergen fra 1942 til 1945"

Universitetsbiblioteket i Tromsø har nylig mottatt 150 av disse avisene fra Victor Nøstdal, en av de som fikk leve og fortelle.

- Det viktigste man lærte under krigen var taushetens kunst. Min mor laget et belte som vi gjemte under klærne og brukte til å frakte avisene i, og selv om hun ante noe, spurte hun aldri hva vi drev på med.

- Man overlevde gjennom å ikke fortelle hverandre mer enn nødvendig, husker 85-årige Victor Nøstdal.

Uvurderlig historisk materiale

I 1941 hadde tyskere forbudt bruk av radioapparater, og behov for nyheter som ikke var tysk propaganda var stort i den norske befolkningen.

Fra 1940 til 1945 ble det utgitt nærmere 444 illegale titler, ifølge krigshistoriker Hans Luihn. 3000 til 4000 mennesker ble arrestert for dette og 212 ble drept.

"Det var en enkel standard på de illegale avisene. Faksimile av Ukenytt nummer 11, 1942"
"Det var en enkel standard på de illegale avisene. Faksimile av Ukenytt nummer 11, 1942"

Bare radioavisen London Nytt, som var en dagsavis, gav ut anslagsvis 1,5 millioner eksemplarer i løpet av 2,5 år.

De 150 avisene Universitetet i Tromsø nå har mottatt skriver seg fra Nøstdals fødeby, Bergen.

- Disse illegale avisene er uvurderlig historisk kildemateriale og inneholder alt fra informasjon til motstandsbevegelsen, til redegjørelser for den storpolitiske situasjonen. Jeg synes at det er flott at eldre mennesker som har vært med på dette ser verdien av at vi tar vare på det for fremtidige generasjoner, forteller universitetsbibliotekar Rune Blix Hagen.

Blix Hagen understreker at arkivering av slikt materiale var en veldig modig handling, et prosjekt på liv og død.

150 dødsdommer

Sammen med sin venn Egil Helle, laget den da 19-årige Nøstdal sin første illegale avis Ukenytt, 14. februar 1942. Samme år hadde Reichskommisar Josef Terboven offentliggjort en forordning som gav dødsdom til alle handlinger som ble oppfattet som norsk motstand mot tyske interesser, inkludert det å høre på radio. Avisen byttet ofte navn, men fortsatte helt til frigjøringen 8. mai 1945.

- Det man trengte for å sette i gang en avis var en skrivemaskin, gjennomslagspapir for kopiering og et radioapparat.

- Til den første utgaven leide vi en skrivemaskin, men etter hvert laget jeg kopier av nøkler til Statens Fiskebank i Bergen hvor jeg jobbet som bud. Der satt Egil og jeg og skrev om lørdagene, når det var tomt for folk. Det hendte at vi ble oppdaget av revisorer, og da måtte vi bare lyge, forteller Nøstdal.

Distribusjonen av avisene foregikk på de respektive budrutene til guttene. Tanken om å arkivere avisene falt dem ikke inn før nummer to av Ukenytt.

- Vi fant ut at vi skulle ta tre kopier av hver utgave og legge dem i en bankboks som vi leide i falsk navn. Når jeg tenker på det nå kan jeg ikke forstå at vi våget å gjøre dette. Det var jo ren galskap. Vi tok faktisk vare på 150 dødsdommer.

"Reichskommisar Josef Treboven beordret dødsdom for alle som drev med illegalt arbeid. Han var også hovedansvarlig for brenningen av Finnmark. Terboven sprengte seg selv i lufta en halv time før frigjøringen 8.mai 1945"
"Reichskommisar Josef Treboven beordret dødsdom for alle som drev med illegalt arbeid. Han var også hovedansvarlig for brenningen av Finnmark. Terboven sprengte seg selv i lufta en halv time før frigjøringen 8.mai 1945"

Én blant tusener

I januar 1944 måtte Egil Helle flykte til Sverige. Nøstdal fortsatte med avisen og fikk etter hvert til et samarbeid med Hjemmefrontens ledelse på Vestlandet. I 1945 ble han tatt av tyskerne fordi hans navn forekom på en navneliste i redaksjonen til en annen avis.

- Jeg havnet på Espeland fangeleir men led ingen nød, sier han.

Nøstdal er opptatt av å fortelle om hvor mye menneskene rundt dem bidro til at han og hans kamerater overlevde. Enkefru Anna Lindholm som ga dem et fast oppholdssted i flere måneder, og laget smørbrød til de forfrosne guttene. Alle de som hjalp med å gjemme radioapparater og bråkete stensilmaskiner. Alle som ga kameratene muligheter til flukt.

- Jeg føler ikke at det var noe heroisk over mitt arbeid. Jeg var bare én blant tusener som drev på med illegalt arbeid. Vi gjorde det vi mente var nødvendig, understreker Nøstdal.

Evakueringen fra Finnmark

Victor Nøstdal har i senere tid fulgt med på Arvid Pettersons forskning på tyskernes brenning av Finnmark.

Petterson er en lokalhistoriker i Porsanger kommune som har intervjuet nærmere 200 mennesker for sitt bokprosjekt om tvangsevakueringen av Finnmarks befolkning i 1944. - Jeg lurte på om vår illegale presse skrev noe om tvangsevakueringen. Etter litt leting fant jeg en artikkel fra 1944 som jeg kopierte og sendte til Petterson. Det var det første innslaget han fikk fra en sørnorsk illegal avis.

Deretter begynte Nøstdal å lete etter annet stoff i disse avisene som omhandlet Nord-Norge, og endte opp med å samle kopier fra sine dager som illegal journalist. Disse overleverte han til Universitetet i Tromsø med klare betingelser.

- De eneste betingelser Nøstdal stilte var at disse trykksakene var tilgjengelige for alle og at kopiering var tillatt, forteller Rune Blix Hagen.

Sammenhenger i livet

Etter krigen kom Nøstdal til Tromsø, giftet seg med sin Kari og ble værende. Han engasjerte seg i lokalsamfunnet, og tok blant annet utfordringen med å lede Nordnorsk Kulturråd da det ble etablert i 1964. Arbeidet til kulturrådet ble innledningsvis gjort på dugnad, og dets første oppgave var å presse på for etablering av Universitetet i Tromsø.

85-åringen har et langt liv med kulturengasjement i Nord-Norge bak seg og var Fylkeskultursjef i Tromsø fra 1977 til han pensjonerte seg i 1988. Hele hans yrkesaktive liv kan spores gjennom store og små trykksaker, blant disse forgjengeren til den første universitetsavisa.

- Ting henger merkelig sammen. Jo eldre man blir jo mer undrer man seg over sammenhenger i livet. Hvis jeg ikke hadde drevet på med illegale aviser hadde jeg kanskje ikke visst hvor mye man kan påvirke med en avis.