Heks dømt i 1944
Skottlands siste heksesak kom for retten i 1944. Det var ikke lenger forbudt å være heks. Derimot var det forbudt å utgi seg for å være heks - og det var på dette grunnlag Helen Duncan ble dømt - i en sak med militære og komiske overtoner.
Helen Duncan var en skotsk husmor som mente hun var synsk, og under annen verdenskrig var det mange som lurte på om deres sønner og ektemenn var i live - og hvor de i så fall befant seg. Duncan “så” villig i vei, og ga detaljerte opplysninger om hvor soldatene var og hvordan det sto til med dem.
Røpet krigshemmeligheter
Dette falt ikke i god jord hos myndighetene. Hvis Duncan var en vanlig bløffmaker, var hennes “syner” kanskje egnet til å undergrave krigsmoralen. Men hvis hun virkelig kunne “se” hvor britiske soldater og marinegaster befant seg, da spredte hun militære hemmeligheter! Tyskerne behøvde bare å stille opp på en seanse, for å få tak i verdifull etterretning.
Det vites ikke om Gestapo noen gang konsulterte Duncan, men etter at hun materialiserte en druknet gast med skipsnavnet HMS Barnham på lua, et skip britiske myndigheter hevdet var i god behold (men som senere viste seg å ha sunket), ble hun like fullt arrestert som spion og stilt for retten.
Tiltalen ble senere utvidet til å omfatte hekseri - “pretended witchcraft” - et prinsipp som minner om kvakksalverloven her hjemme. Loven hadde stort sett samlet støv siden den avløste den gamle hekseriloven i 1735.
Da Duncan valgte å forsvare seg med at hun virkelig hadde overnaturlige evner, spilte hun rett i aktoratets hender. For dette var jo på mange måter det omvendte av en tradisjonell hekseprosess.
Dømt
Rettssaken varte i sju dager, Duncan ble funnet skyldig i å ha brutt hekseriloven av 1735 og dømt til ni måneders fengsel. Hun ble sendt til det beryktede kvinnefengselet Holloway i London, der hun ble besøkt av mange ledende sympatisører av Storbritannias populære spiritualistbevegelse.
Duncan sverget først å aldri gi en seanse igjen, men etter å ha vært martyr for saken, fortsatte hun snart å samle folk rundt seg. Hun døde i 1956, kort tid etter et politiraid på en av hennes seanser.
Det pågår i dag en kampanje for å gi Helen Duncan posthum oppreisning. Dessverre drives denne kampanjen av folk med tro på at Duncan faktisk hadde overnaturlige evner. Så selv om man kanskje kan synes saken mot Duncan er trist fra et religionsfrihetssynspunkt, spørs det vel om man vil støtte en kampanje hvis grunnpremiss er at det går an å snakke med de døde.
