-Telavågtragedien er et skoleeksempel på terrorisme og illustrerer alt som er av krigsrett. Det er for enkelt å kalle det som skjedde for en hevnaksjon, sier menneskerettighetsdommer Hanne Sophie Greve.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den 26. april 1942 ble to Gestapo-menn skutt av norske Linge-soldater, sendt fra Skottland. Den 30. april brente tyskerne Telavåg, i det som er blitt ansett som den verste gjengjeldelsesaksjon i Norge under den annen verdenskrig. Alle menn mellom 16 og 60 år ble sendt til konsentrasjonsleire, hvor 31 av dem døde. Kvinner og barn ble arrestert som gisler og holdt fanget i mer enn to år.
Greve har de siste årene jobbet for å synliggjøre Telavåg-ofrene overfor tyske myndigheter.
"Telavågs menn marsjeres bort. (Ingressbilde: Telavår brennes. Forsidebilde: Terboven i Telavår 30. april 1942)"
- Telavågtragedien blir ofte fremstilt som Josef Terbovens hevn for drapet på to Gestapo-menn, men man kan ikke forstå det som skjedde uten å se det i en større internasjonal sammenheng, sier Greve som mener Telavåg ble utsatt for statsterrorisme.
- På grunn av det enorme tyske presset på Østfronten, hadde de allierte snakket om å opprette en front nummer to i Norge, og jeg antar at angrepet på Telavåg skulle skremme norske og allierte ledere fra å sette dette i verk. Samtidig ønsket tyskerne å gi et avskrekkende signal til den norske kystbefolkningen og motstandsbevegelsen, sier Greve.
Greve er dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som ble opprettet gjennom Europakonvensjonen om menneskerettigheter. Hun har tidligere vært medlem av FNs ekspertkomité som undersøkte alvorlige krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia, og gjorde en stor innsats for å få stilt de ansvarlige for den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag.
Siden 1999 har hun fordypet seg i det som skjedde i Telavåg. I 2001 fikk Tyskland loven om stiftelsen «Remembrance, Responsibility and Future», og blant annet på grunnlag av deler av den rapporten Greve skriver, fikk Telavågofrene utbetalt erstatning. Greve mener likevel det er mye igjen å avdekke, og hun har nå skrevet nærmere 300 sider som hun skal levere til tyske myndigheter.
Kan være tatt ut av internasjonale arkiver
Med oppstart 30. april 1942, plyndret, brente og ødela tyskerne samtlige hus og alle andre materielle verdier i Telavåg. Alle menn mellom 16 og 60 år ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og Østerrike, hvor over 40 prosent døde.
Kvinner og barn ble arrestert som gisler og holdt fanget i mer enn to år først på Storetveit Skole, så på Framnes i Hardanger. Mens de var på Storetveit ble barn over seks år skilt fra mødrene sine med henblikk på at de større barna skulle sendes til barnehjem og arbeide i Tyskland. Epidemier av skarlagensfeber og difteri satte imidlertid en stopper for overføringen til Tyskland.
"Hanne Sophie Greve vil ha frem omfanget av Telavågtragedien."
- Det norske rettsoppgjøret hadde en ramme på tre år, og dermed var det mye man måtte utelate. Man tenkte at det var viktigere for samfunnet å fokusere på fremtiden.
- Spør man gjenlevende om hvordan de opplevde angrepet på Telavåg og tiden etterpå, svarer de gjerne lavmælt og i korte vendinger. Det kan være noe av grunnen til at Telavågtragedien ikke har fått større oppmerksomhet her hjemme og internasjonalt.
- Jeg synes det er svært viktig å undersøke videre og få frem omfanget av tragedien, sier Greve, som blant annet har intervjuet Telavågkvinner om opplevelsene under krigen. Intervjuene ble filmet og er nå sentrale i en dokumentar laget av Maria Fuglevåg Warsinski og Svekon film. Det gjenstår bare litt på finansieringssiden før filmen vil være klar for visning.
- Jeg mener man i mye større grad må sette fokus på det som hendte i Telavåg. Selv om overgrepet var med i Nürnberg-tiltalen, synes det ikke å være dokumentasjon fra Telavåg i noe internasjonalt arkiv. Jeg tror det er mulig at dette er blitt tatt ut fordi man har følt at det har vært for brennbart, sier Greve.
Samarbeid mellom jurister og historikere
Greve understreker hvor viktig det er at rettsvitere og historikere samarbeider i etterforskningen av krigsforbrytelser.
- Man er nødt til å trekke veksler på hverandre om man skal forstå sammenhengene. Verdien av et slikt samarbeid kom tydelig frem under ad hoc-tribunalet for det tidligere Jugoslavia, og det står også sentralt i den internasjonale straffedomstolen.
- Det er sagt at krig er en fortsettelse av politikk med andre virkemidler, men politikk kan også være fortsettelsen av krig med andre virkemidler, mener Greve.
