Ulik formidling av skrekkens monumenter

Mens katolikkene trekker en parallell fra konsentrasjonsleire til Kristi lidelse, mener jødene at leirene representerer gudløshet.

Publisert

- Historien fortelles ulikt, og blir brukt forskjellig av ulike aktører, forteller førsteamanuensis Trond Risto Nilssen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Han har forsket på ettertidens bruk av konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.

- Vi har lett for å tro at konsentrasjonsleirene er minnesmerker som alltid har formidlet det samme. Sannheten er at formidlingen endres og fornyes kontinuerlig, sier Nilssen.

En lang rekke ulike pressgrupper og andre aktører har hatt innflytelse på fortolkinger, formidlingstiltak og estetiske uttrykk ved leirstedene.

De klareste eksempelene på dette er ifølge Nilssen hvordan katolske geistlige har gjort Dachau til sitt spesielle sted, og hvordan de politiske fangene i Sachsenhausen ble gitt en spesiell posisjon i minnelandskapet under DDR-regimet.

Guds nærvær eller fravær

Den katolske kirke bruker leirene på en måte som skiller seg veldig ut fra alt annet. I Dachau har de bygd et nonnekloster tett inntil leiren, og reist flere monumentale religiøse symboler.

- Katolikkene drar faktisk en parallell fra lidelsene her til Kristi lidelse på korset. Dette står i sterk kontrast til for eksempel den jødiske oppfatningen, hvor konsentrasjonsleirene representerer en fullstendig mangel på guddommelig nærvær, forklarer Nilssen.

- Og mens Auschwitz under kommunismen ble brukt til å markere politisk front mot Vesten, noe vi så blant annet gjennom avdukingen av et stort monument i 1967, fremstår bruken av minnesmerket i dag som en unison fordømmelse av det som hendte i konsentrasjonsleiren.

Et annet eksempel på interessegruppenes historiebruk er hvordan ulike nasjonale fangegrupper i Auschwitz er gitt stor plass gjennom egne utstillinger, mens enkeltfanger og deres pårørende har øvet sterk innflytelse både i Dachau og i Mauthausen.

- Alt dette har hatt betydning for hvordan minnestedene er blitt tatt i bruk i formidling overfor nye generasjoner, sier Nilssen.

Han har spesielt sett på fire ulike tyske konsentrasjonsleire, som alle havnet under ulike regimer etter krigen: Auschwitz-Birkenau i Polen, Mauthausen i Østerrike, Dachau i Tyskland og Sachsenhausen i det tidligere Øst-Tyskland.

Politiske og religiøse interesser

- Jeg har sett på hvordan det nasjonale kommer til syne, og hvordan ulike politiske og religiøse interesser har preget fremstillingen. I Auschwitz, for eksempel, har det vært store kontroverser mellom formidlingen av det nasjonale kontra det internasjonale.

- Rundt hundre tusen polakker ble henrettet i denne leiren, mens hele 1,5 millioner mennesker mistet livet totalt.

Og til tross for at også 25 000 av romfolket ble tatt av dage her, er den museale fremstillingen av dette veldig fersk, sier Risto Nilssen.

Forskningsprosjektet, kalt “Skrekkens monumenter. Historiebruk og formidling i et utvalg tidligere konsentrasjonsleirer etter 1945”, har vist at utviklingen av minnestedene har gått i ulike faser. Hvert enkelt minnested har blitt preget av stedenes egen historie.

- Samtidig er de også påvirket av et formidlingsspråk som kan knyttes til en internasjonal enighet om hvordan krigsepoken bør behandles, avslutter forskeren.

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Nord-Trøndelag - Les mer