Da Norge ble okkupert i 1940, lå tusenvis av ferjer, båter og skip i havn eller gikk i rute langs kysten. De kom under tysk kommando.

Okkupantene trengte noen til å lose skipene trygt opp og ned den kronglete, norske kysten.

Det var losenes jobb, og dem fantes det 800 av ved krigsutbruddet.

De første dagene etter okkupasjonen visste de ikke hva de skulle gjøre. Noen av dem var offentlig ansatte loser, andre var privat næringsdrivende. Hvem bestemte over dem nå? Skulle de jobbe for tyskerne? Hva var viktigst – jobben som los og føre skip, mannskap og passasjerer trygt fram – eller motstand mot okkupantene?

Losene valgte ulike veier. Noen under tvang, andre frivillig.

Da krigen tok slutt, fikk noen av dem svi for valgene de tok.

De som valgte jobben

Ole Sigvart Wiksnes var los fra Kopervik på Karmøy. Han var statslos, altså statlig ansatt for å lose skip inn og ut av norske farvann.

Et par dager etter okkupasjonen, fikk Wiksnes og de andre 60 losene i Kopervik beskjed om at hvis de ikke stilte på jobb, så ville de få straff.

Så da den nye, tyske havnekapteinen kom på døra, hadde Wiksnes bestemt seg.

Han valgte å følge påbudet om å utføre arbeidet sitt, selv om det betydde at han måtte jobbe for tyskerne. Alternativet var å rømme.

Historiker Anne Tove Austbø ved Stavanger maritime museum har skrevet om losene under krigen i boka Norsk Loshistorie. Da snakket hun blant annet med sønnen til Wiksnes.

– Losene ble utsatt for massiv tvang. For Ole Sigvart Wiksnes handlet det også om plikt, selv om han egentlig ikke hadde noe valg. Nøkkelpersonell i skipstrafikken ble beordret på jobb, sier hun til forskning.no.

Skipstrafikken var livsviktig for å frakte varer langs kysten. Nord-Norge var helt avhengig av matleveranser.

Wiksnes var først og fremst los. Hans jobb var å få forsyningene trygt fram. «Vi får hyle med ulvene vi er iblant,» sa han til sønnene sine.

Bombet av de allierte

Men losene jobbet ikke bare med varefrakt. De måtte også jobbe på tyske, militære skip og norske sivile skip som fraktet soldater og våpen.

– De fleste losene ble i jobben, enten av plikt eller tvang. Og jobben ble farligere, forteller Austbø.

Britiske fly var på jakt. De bombet både militære og sivile skip. I løpet av krigsårene gikk over 200 skip i hjemmeflåten ned, mange av dem på grunn av allierte angrep med fly, ubåter eller miner.

Kysten ble mørklagt, fyrene ble slukket og rutene ble lagt om. Det ble mye vanskeligere å finne fram.

For de norske sjøfolkene som jobbet på skip utenfor Norge, var det tyskerne som sendte bomber og torpedoer. For de som jobbet i hjemmeflåten, var det de allierte som forårsaket plutselig død og skade.

I september 1943 angrep britiske fly hurtigruten Sanct Svithun. Britene mistenkte at det var tyske soldater om bord, men de hadde allerede gått i land. Passasjerene var sivile. Mens skipet sank, klarte kapteinen og losen å kjøre det på land for å redde flest mulig, skriver Austbø. 47 personer omkom, mens 76 ble reddet.

– Mange av losene slet med rus og psykiske problemer etter krigen, på samme måte som krigsseilerne, forteller Austbø.

De som ikke ville jobbe for okkupantene

Det var mange loser som forsøkte å komme seg unna å jobbe for tyskerne.

Noen av dem sluttet i jobben som los. Det gikk noen ganger greit, men de fleste ble beordret til videre losing, ofte med påtrykk fra Sikkerhetspolitiet.

Noen sykemeldte seg. Det ble ikke alltid godtatt.

Austbø forteller om flere tilfeller der loser ble innkalt til Gestapo og videresendt til tyske militærleger.

I Bergen måtte 70 sykemeldte loser møte til tvangsundersøkelse. Ti av dem ble sendt rett hjem, mens fire måtte på arbeid med en gang. De øvrige fikk beskjed om å møte opp på sykehuset uken etter for medisinsk undersøkelse.

I boka om norsk loshistorie beskriver Austbø flere forsøk på å slippe unna.

Olav Olsen Nordvaagen fra Honningsvåg forsøkte seg med permisjon. Han hadde fått fri for å hjelpe til i familiens fiskebutikk. Ordføreren sendte ny permisjonssøknad på Nordvaagens vegne. Enten måtte han få permisjon, ellers måtte butikken stenge. Søknaden ble avslått.

Harald L. Berg fra Tranøy i Nordland prøvde seg på annet vis. Han viste til folkeretten og Haag-konvensjonen og nektet å lose tyske militære skip. I brev til det tyskkontrollerte Skipsfartsdirektoratet skrev han at en okkupert befolkning ikke kunne innlemmes i den okkuperende statens tjeneste. Han var imidlertid villig å lose sivile skip som forsynte den norske sivilbefolkningen med varer. Berg vant ikke fram, og jobbet videre på alle typer skip.

De som gjorde motstand

Tyskerne hadde kontroll på skipstrafikken, men måtte stole på norske loser.

Losen har stor autoritet om bord. Kapteinen har ansvar for skip, last og mannskap, mens losen gir råd om sikker navigering under seilasen. I krigen mistet de autoritet og handlingsrom. Tyskerne var mistenksomme og fryktet sabotasje.

I 1940 var skipet DS Skogheim på vei til Tyskland, lastet med jernmalm. På veien gikk det på grunn og sank. Forliset ble forklart med at losen Nils Sheldrup hadde blitt plutselig syk. Den forklaringen ble ikke godtatt, og losen ble tiltalt for sabotasje.

Losene visste hvilke skip som gikk hvor, og noen av dem fortalte det videre til motstandsbevegelsen og de allierte.

Tønnes Hansen var en av dem. Han ble tvunget til å jobbe som los og bestemte seg for å sende mest mulig informasjon videre til motstandsbevegelsen. Det førte ham opp i noen vanskelige situasjoner.

Han informerte om skip der venner og kollegaer var om bord, og utsatte dem dermed for mulig bombing. 

Han meldte også om posisjonen til et skip der han selv var ombord. 

Hansen forteller til Dalane Tidende i 1954, gjengitt i Norsk loshistorie: «Og da turen kom til meg selv, var det intet valg: Jeg måtte gjøre det. Jo, flyene kom og skipene kom, og de lukta litt på oss, men ubåter i farvannet gjorde at de tok mål av dem i stedet for oss. Hvis det ikke hadde skjedd, ville vi blitt blåst til himmels – som forutsatt.»

De som meldte seg frivillig

Etter hvert ble det mangel på loser, til tross for tvang og plikt.

Rundt 60 loser hadde dødd i forlis, ifølge tall fra 1944. Andre hadde blitt skadet eller fått tynnslitte nerver etter å ha loset skip i farlige situasjoner. Andre igjen hadde kommet seg unna tjenesten.

Tyskerne begynte å lære opp sine egne, men det var også nordmenn som meldte seg frivillig.

– Losene tjente godt, og mange trengte arbeid. Noen hadde nok også sympati for okkupasjonsmakten, sier Austbø.

Kravene til loskompetanse ble senket. Sjøfolk og fiskere som var kjent langs kysten, søkte jobb som los eller ble beordret. Når de først hadde begynt, fikk de ikke lov til å slutte.

Oppgjøret etter krigen

Losene hadde fått god lønn under krigen. Noen av dem jobbet frivillig. Ikke alle prøvde å komme seg unna.

Det fikk følger for losene da krigen var slutt.

– Etter krigen ble alle som hadde vært i tysk tjeneste, mistenkeliggjort, sier Austbø.

Losene ordnet opp selv. Kommandørkaptein Arnulf L’Orsa fikk jobben med å granske alle de 600 losene.

Skillet gikk mellom de som allerede arbeidet som los i 1940, og de som startet som los i løpet av krigen.

Noen mistet bevillingen til å utøve yrket og fikk stempel som Quisling-los.

– Etter at de fikk luket ut de som frivillig hadde jobbet for tyskerne og tjent gode penger på det, gikk losvesenet videre, sier Austbø.

Arbeidet med å kartlegge losenes historie i andre verdenskrig, har ikke vært enkelt.

Glemt, gjemt bort og ikke med blant krigsseilerne

– Det har vært vanskelig å finne gode kilder. Dokumentene har ligget spredd i ulike arkiver, mye er forsvunnet og hovedpersonene er døde, sier Austbø.

Hun har snakket med etterkommerne om fedrenes valg og arbeid.

– Losene er lite omtalt i krigshistorien, så jeg ønsker å finne ut mer både i arkivene og om menneskene. De sto i vanvittige etiske valg og dramatiske hverdager, sier Austbø.

 Alle som seilte på norske skip under andre verdenskrig har blitt oppført i krigsseilerregisteret. Der står losene som var på skip som seilte til allierte havner i 1940. 

Men ikke losene og sjøfolkene som var på skip i norske havner da krigen brøt ut, og som ble tvunget til å jobbe for okkupantene. 

Nå får de også bli med. 

 – Vi har enda ikke gjennomført en systematisk registrering av sjøfolkene i hjemmeflåten 1940-45. Dette arbeidet skal vi starte opp i 2024, sier Ole Jørgen Søndbø Abrahamsen. Han er historiker og ansvarlig for  Krigsseilerregisteret.

Arbeidet vil ta mange år. 

– Så vil losene som jobbet langs kysten i Norge under andre verdenskrig bli registrert, så lenge de loset på et skip med norsk flagg. Det gjelder også skip som i løpet av krigen var under tysk kommando, sier Abrahamsen. 

Skip som seilte kun med tysk flagg, skal ikke inn i registeret. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ:

Hitler ble trolig lurt til å bygge 300 kystfort og plassere over hundre tusen av soldatene sine i Norge

De ukjente krigsseilerne: Britiske Michael var 14 år da han ble drept på et norsk skip