Britiske Michael Goulden hadde gått et halvt år på sjøfartsskole før han mønstret på som messegutt på D/S Augvald. Fjortenåringen måtte ha skriftlig godkjenning fra foreldrene.

Han var en av mange britiske gutter som jobbet på norske skip under krigen. Det var regnet som sivilt arbeid, og derfor var det lov å ansette ungdom under 18 år.

Om bord gjorde de samme jobb som de voksne.

Da Michael døde

D/S Augvald fraktet stål og traktorer da det gikk sammen med andre handelsskip i konvoi fra USA i februar 1941. Michael serverte og gjorde rent i skipskantinene.

Været var dårlig, og i en storm mistet de kontakt med de andre skipene. Så dukket en tysk ubåt opp. Torpedoen traff foran i skipet, og Augvald sank i løpet av få minutter.

Bare én av de 30 om bord overlevde. Matrosen Rasmus Kolstø hoppet i vannet og kom seg opp på en flåte, ifølge sjøforklaringen. Rundt ham ropte folk om hjelp. Han prøvde å padle bort til dem, men rakk ikke fram. Etter en stund døde skrikene bort, og Rasmus var alene i den mørke natten.

En av dem som ropte, kan ha vært Michael. Han druknet der i havet 2. mars 1941, etter bare tre måneder til sjøs.

– Vi vet ikke hvorfor Michael tok jobb på den norske båten. Det kan ha vært et ønske om å bidra i krigen, eventyrlyst eller behov for å tjene penger. Han hadde jo gått på sjøfartsskole, så han ønsket opplagt å bli sjømann, sier Bjørn Tore Rosendahl. 

Han er historiker og jobber på Norsk senter for krigsseilerhistorie ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.

352 britiske sjøfolk ble drept på norske skip i andre verdenskrig. Minst 66 av dem var under 18 år.

les også

Krigsfange Roar Antonsen smuglet brev og sko ut av Grini fangeleir

Stormakt på havet

Norge hadde lenge vært en stormakt på havet da krigen brøt ut. Sjøfarten har alltid vært internasjonal, og norske skip hadde mannskap fra hele verden.

Ett tusen norske skip var ute og seilte da tyskerne okkuperte Norge. De fikk ordre via radio om å reise hjem, men kapteinene nektet og dro i stedet til allierte havner.

På dette tidspunktet jobbet 27.000 sjøfolk på disse skipene. 3.236 av dem var utenlandske.

Under flukten fra de tyske styrkene i april 1940 gjorde regjeringen vedtak om at det var de som kontrollerte den norske handelsflåten. For å administrere skip og sjøfolk, opprettet de statsrederiet Nortraship. 

Gjennom hele krigen fraktet de norske skipene forsyninger, olje, våpen og ammunisjon for de allierte landene.

Trengte folk

Det var behov for folk. Det var ikke mulig å rekruttere mannskap fra okkuperte Norge, så Nortraship hyret inn sjøfolk fra andre land.

Mer enn 30.000 sjøfolk fra mer enn 100 nasjonaliteter seilte under norsk flagg under krigen. Dette er ny kunnskap som har kommet fram gjennom arbeidet til Krigsseilerregisteret. 

Det var blant annet 1.000 dansker, 1.400 svensker og 500 finner. Britene var den største gruppen, i alt 14.000. Det var også flere hundre sjøfolk fra okkuperte land, som Tsjekkoslovakia, Polen og Østerrike, samt én tysker, to japanere og 290 italienere. På de norske skipene jobbet også minst 2.400 kinesere og 1.000 indere.

– Årsaken til at mange av sjøfolkene kom fra India og Kina, var at de var billig arbeidskraft. De fikk mye lavere lønn enn vestlige sjøfolk, forteller Rosendahl.

Han har ikke tall på hvor mange som vi i dag regner som barn, som jobbet på norske skip.

– Vi har tall for de norske. Da krigen startet, var 4.000 av sjøfolkene under 18 år.

Fanget av situasjonen

De norske sjøfolkene hadde ikke noe valg. De hadde arbeidsplikt og måtte seile videre. Slik var det ikke for de utenlandske sjøfolkene.

– De var mer fanget av situasjonen. De måtte tjene penger, og mange kunne ikke reise hjem. Dessuten var de sjømenn – det var dette de kunne, sier Rosendahl.

Sjøfolkene kunne heller ikke gå i land og vente på at krigen gikk over.

– Det var ikke så lett å få oppholdstillatelse. Særlig USA strammet inn for å sikre nok mannskap til de allierte landene. Dessuten var det ikke så mange land som ville ha fremmede lands sjøfolk gående rundt på land, sier Rosendahl.

Så de tok seg jobb på handelsskip. Det var farlig arbeid.

Halvparten av de norske skipene sank etter å ha blitt bombet eller torpedert.

Kai Foo

Fong Kai Foo jobbet som reparatør på DS Norviken.

Krigsseilerregisteret gir ingen informasjon om alder, hjemmeadresse eller når han mønstret på, men datoen for hans død er sikker: 9. april 1942.

DS Norviken var på vei til Bombay. Da de seilte forbi Sri Lanka, ble skipet angrepet av japanske fly. Flere bomber traff skipet. Mannskapet løp til livbåtene, men Kai Foo var på vakt i maskinen. Han avventet ordre.

Broren til Kai Foo jobbet også på Norviken og fortalte om det som skjedde i sjøforklaringen. Da den andre bomben traff skipet, ble dampledningen sprengt. Etter det så han ikke mer til Kai Foo. Selv stormet han opp på dekk og over i en livbåt.

Flyene skjøt med maskingevær mot sjøfolkene som rodde mot land. Noen svømte.

53 av mannskapet kom seg i land på en strand, der de ble tatt hånd om av lokalbefolkningen. Den norske kapteinen og tre kinesiske sjømenn omkom.

Liket av Fong Kai Foo ble fraktet i land på en flåte, stygt forbrent av damp.

Han ble begravet på stranden morgenen etter, med broren og en styrmann til stede.

Uten navn i mannskapslistene

Kai Foos navn er kjent, men det har ikke vært noen lett jobb for Krigsseilerregisteret å finne navnene til alle de kinesiske sjøfolkene som seilte på norske skip.

– De hadde ofte ett kinesisk navn og ett vestlig, sier Rosendahl.

Dessuten ble navnene deres skrevet på ulike måter. Hjelpegutten Lun Kung Yuan døde i en torpedering i 1943. I sjøforklaringen ble navnet skrevet Kung Juan Lun. I lønnsregisteret i London sto han oppført som Fung Juan Lun.

Noen av de kinesiske sjøfolkene ble aldri registrert med navn.

– De ble ofte hyret inn som gruppe. En av dem undertegnet kontrakten med Nortraship på vegne av alle, og bare denne enes navn ble registrert, forteller Rosendahl.

Et av de norske skipene, DS Hai Tung, ble torpedert av en japansk ubåt i 1941. Norske myndigheter hadde ikke navnet på en eneste av de 40 kinesiske sjøfolkene som omkom. 

I sjøforklaringen for D/S Norviken, der Kai Foo jobbet og døde, står det at de bare kjenner navnene på 9 av de 45 kinesiske sjøfolkene om bord. Det var de tre døde og de seks som vitnet i sjøforklaringen.

Dette bidro til en instruks om at alle som seilte om bord på norske skip, måtte registreres med navn.

Samme jobb, lavere lønn

Asiatiske sjøfolk ble dårligere betalt enn europeiske.

– De seilte for en krig i Europa som mange av dem ikke så på som sin egen. Det er naturlig at de krevde samme krigstillegg på lønna som de europeiske sjøfolkene fikk, sier Rosendahl.

Særlig kinesiske sjøfolk protesterte, både på britiske og norske skip.

–Kinesiske og indiske sjøfolk var ansett som gode sjøfolk, men fikk lavere lønn. Nå var de utsatt for stor risiko. Dessuten handlet krigen, i alle fall fra de alliertes side, om kamp mot et menneskesyn som sorterte mennesker ut fra hudfarge og raser. Det kræsjet veldig med at man skulle ha forskjellige lønninger og betingelser basert på hudfargen til de som seilte, sier Rosendahl.

Etter hvert gjorde norske myndigheter og Nortraship individuelle avtaler med kinesiske sjøfolk på hvert enkelt skip.

– Slik bandt de seg ikke opp for framtiden når krigen var slutt. Og de måtte ikke ut med høyere lønn til mannskapene som ikke protesterte. Det var en taktikk de var veldig fornøyde med, sier Rosendahl.

Det var ikke alle nordmenn som mente forskjellbehandlingen var riktig.

– Det var flere i det norske miljøet som var opptatt av å endre holdningene til sjøfolk fra andre land. Arbeiderparti-lederen Haakon Lie lagde for eksempel en brosjyre som gikk mot rasistiske holdninger på norske skip, sier Rosendahl.

Muhamed

Muhamed Hanafy jobbet i maskinrommet på M/S Ringstad. I januar 1942 la skipet ut fra Irland med porselenleire i lasten. De seilte i konvoi, men etter flere dager med storm mistet Ringstad kontakten med de andre skipene i følget.

Så møtte de på en tysk ubåt. Den fikk inn to fulltreffere med torpedoer. M/S Ringstad sank langsomt, og alle 40 om bord rakk å komme seg i livbåtene.

Været og sikten var dårlig, og de tre livbåtene klarte ikke å holde sammen.

De 13 sjøfolkene i den ene livbåten satt fem dager i iskald vind. Vann slo inn i båten og frøys til is. Så ble de oppdaget av et fly og tatt med til Reykjavik.

De to andre livbåtene forsvant på havet. Om bord var 19 norske menn, to canadiere, en danske, en svenske, en latvier, en polakk, en brite og egyptiske Muhamed Hanafy.

Hanafy var 24 år gammel da han frøys i hjel i en norsk livbåt. Han døde i tjeneste for handelsflåten under andre verdenskrig, og navnet hans står oppført i Sjømennenes minnehall i Stavern sammen med alle de andre som døde på norske skip.

Ingen erstatning til familiene

953 utenlandske sjøfolk kom aldri hjem.

Familiene til sjøfolk fra Sverige, Danmark, Nederland og Island hadde krav på samme erstatning som de norske etterlatte. Norge og Storbritannia hadde også en avtale om kompensasjon.

– Men sjøfolk fra land uten avtale med Norge, og det var de aller fleste, hadde begrensede eller ingen rettigheter, sier Rosendahl.

Muhamed Hanafys familie er et av få unntak som Rosendahl kjenner til.

Moren hans søkte Nortraship om erstatning fordi Muhameds lønn forsørget en stor familie. De svarte henne at familien ikke hadde rettigheter. De sendte likevel 125 pund, takket for sønnens innsats og presiserte at det var en engangsutbetaling.

– De syntes åpenbart synd på henne. Familiene til mange av de andre omkomne fikk ikke noe som helst, sier Rosendahl.

Norma

I 1938 drar amerikanske Norma Hayes til Skottland for å jobbe som messepike på et norsk skip. Hun er 18 år gammel. Der blir hun kjent med den norske styrmannen Harald Nergaard. To år etter er de gift og tar jobb på samme skip, MS Borgestad.

I februar 1941 er M/S Borgestad på vei fra Sierra Leone til Storbritannia. De seiler først i en konvoi med 18 andre handelsskip.

– Konvoien hadde ingen beskyttelse, med unntak av en liten kanon på Borgestad, sier Rosendahl.

Utenfor kysten til Portugal møter de på en tungt bevæpnet tysk krysser. Den vil ha en lett jobb mot handelsskipene.

– Da velger kaptein Lars Grotnæss på Borgestad å seile rett mot den tyske krysseren, mens de skyter med den lille kanonen sin.

Krysseren går i kamp med Borgestad.

– Det er åpenbart at målet for kapteinen på Borgestad var å hjelpe de andre skipene i konvoien. Kampen mellom handelsskipet med liten kanon og krigsskipet kunne bare ende med at det norske skipet ble skutt i senk, forteller Rosendahl.

Borgestad synker raskt. Alle om bord, 30 menn og Norma Heyes Nergaard, omkom. Hun skal være den første amerikanske kvinnen som falt i andre verdenskrig.

Da Borgestad er ute av veien, fortsetter krysseren å pepre de andre skipene med granater og torpedoer. De klarer å senke noen, men Borgestad har forsinket dem. 12 handelsskip har kommet seg unna, mange liv er reddet.

– Vi vet ikke om kapteinen alene tok beslutningen om å gå rett på den tyske krysseren eller om han samrådde seg med mannskapet sitt. Men jeg tolker det som et offer de gjorde for å redde de andre skipene og sjøfolkene der, sier Rosendahl.

Bedrich

Bedrich Scharf ble født i Wien i 1922. Da forfølgelsen av jødene ble hard, flyktet han til fots og alene til Polen og kom seg så til Storbritannia. Der kom han under et flyktningprogram og fikk jobb på en gård.

– Jeg likte ikke gårdsarbeid. Dessuten var jeg 17 år og ville imponere damene, forteller han i et intervju med Imperial War Museums etter krigen.

Så da en venn av ham fortalte at nordmennene trengte messegutter, dro han til Nortraship i London.

– Jeg ante ikke hva en messegutt var for noe, men tenkte det ville gå greit, sier han i intervjuet.

Det var ikke bare for å gjøre inntrykk på damene at han ville til sjøs. Det har blitt 1940, og krigen er i full gang over hele Europa.

– Jeg følte at krigen på en måte ble ført for folk som meg og at jeg ikke burde holde meg utenfor. Men jeg er pasifist og ville ikke kunne skyte noen, sier Scharf.

les også

I dette polske landskapet kan du fortsett se hvor bombene slo ned i andre verdenskrig

Derfor ble det tjeneste på et norsk skip.

Ble kapret 

– Etter en tur på et skip lastet med kull og tømmer, valgte jeg hyre på en oljetanker. Jeg tenkte at om vi ble torpedert, så ville døden komme fort. Husk at jeg var en ung gutt. Selv om jeg hadde sett folk dø rundt meg, trodde jeg ikke at det ville ramme meg, sa han i intervjuet.

Bedrich lærte fort og fikk i 1942 jobb som smører på M/S Madrono.

Han likte seg om bord.

– Jeg likte nordmennene, bortsett fra all drikkingen deres. Selv hatet jeg alkohol. Men ellers var de klartenkte og vennlige, sier han i intervjuet.

I august 1942 lå det tyske skipet Thor i Det indiske hav og ventet på skip som seilte alene.

Kapteinen på M/S Madrono oppfattet ikke faren før det var for sent. Tyskerne ga ordre om å stoppe, kom om bord, tok over skipet og tok alle sjøfolkene til fange.

De norske offiserene ble fraktet til det tyske skipet, mens en stor gruppe fanger fra andre kapringer ble satt om bord på Madrono.

– Mange av fangene var kinesere, så det gjorde kommunikasjonen vanskelig, men vi la planer om å overmanne tyskerne og ta skipet tilbake. Det ble ikke noe av planene så lenge jeg var om bord, men de forsøkte etterpå, forteller Bedrich.

Han gikk selv til den tyske kapteinen og fortalte at han var jøde.

Levert til japanerne

– Jeg mente at det var fornuftig. Det var bedre at jeg sa det selv enn at de hørte det fra nordmennene, som snakket mye. Kapteinen reagerte ikke, men ba meg gå tilbake til arbeidet.

Bedrich hørte fra en av de tyske soldatene at det hadde vært diskusjon om hva de skulle gjøre med ham. Om de fraktet han til Tyskland, ville han ende opp i en konsentrasjonsleir. Men om de leverte han til japanerne, så ville han bli en vanlig krigsfange.

Og det skjedde. Bedrich og flere andre ble fanger i en japansk leir for resten av krigen.

Etter krigen var han oversetter i Nürnberg-rettsakene, der de tyske offiserene ble satt for retten. Så bosatte han seg i England sammen med sin tyske kone og to barn og jobbet som oversetter i industrien.

Gnisninger om bord

Det var ikke bare lønn og risikotillegg som skapte gnisninger om bord.

De fleste svenske sjøfolkene seilte for det meste på svenske skip, for det var bedre betalt. 1.400 svenske sjøfolk jobbet på norske skip i løpet av krigen.

– Det ble veldig mye gnisninger med svensker om bord, de var ofte upopulære, sier Rosendahl.

Da Danmark ble okkupert, samarbeidet regjeringen med tyskerne. Dermed hadde de ingen eksilregjering som kunne håndtere de mange danske skipene som var ute og seilte da tyskerne tok kontroll.

- De danske skipene ble overtatt av britene, som et slags krigsbytte, og de måtte seile under britisk flagg mesteparten av krigen, forteller Rosendahl.

Danske sjøfolk fikk derfor britisk lønn, som var mye dårligere enn de norske.

–Danske sjøfolk ble kalt friendly enemies, og britene så på dem med både mistenksomhet og forakt, sier Rosendahl.

– Danskene sa at nordmenn seilte på første klasse. 

Likte ikke fiskeboller

Bedrich Scharf fortalte at han likte godt den norske maten, men de britiske sjøfolkene klagde.

– Britene synes det var veldig mye fisk på norske skip, særlig fiskeboller var upopulært.

Kinesiske sjøfolk fikk et lite tillegg i lønna mot at de lagde maten sin selv.

– Da slapp den norske stuerten å lage mat som kineserne likte, sier Rosendahl.

Arbeidet med å registrere alle som tjenestegjorde på norske skip i krigen, har vært svært omfattende. 

Så langt er 30.000 utenlandske sjøfolk lagt inn i Krigsseilerregisteret. Det er like mange som de norske i Nortraship. 

Nå jobber både ansatte og frivillige ved senteret med å undersøke alle dem som har ukjent nasjonalitet.

En viktig motivasjon for å dokumentere innsatsen og historiene til de utenlandske sjøfolkene har vært å vise at de har samme menneskeverd som de norske, ifølge Rosendahl.

Ny kunnskap

– Etter mitt syn har dette vært en hvit flekk i norsk krigshistorie. Det handler også om å se norsk krigshistorie fra andre perspektiver enn det norske, sier han.

Guri Hjeltnes, direktør på HL-senteret, har forsket på krigsseilerne og skrev krigsseilernes historie i to bind i verket Handelsflåten i krig. Hun ønsker velkommen ny kunnskap om de utenlandske sjøfolkene på norske skip.

Hun mener forklaringen på at vi ikke har hørt så mye om dem tidligere, er sammensatt.

– For det første har det alltid vært utenlandske sjøfolk på norske skip – det blir tatt for gitt. For det andre har nok den norske krigsseilerhistorien stått i veien, sier hun til forskning.no.

Krigsseilerne ble torpedert og senket. De opplevde konstant fare og visste lite om hva som skjedde med familiene hjemme. Likevel tok det mange år før norske myndigheter anerkjente sjøfolkenes krigsinnsats.

 – I denne situasjonen er det ikke unaturlig at det har vært mest fokus på de norske, sier Hjeltnes.

– Trist

Dessuten har det vært gjort lite forskning på utlendingene på norske skip under krigen.

 – Derfor er arbeidet til Bjørn Tore Rosendahl så verdifullt. Særlig indiske og kinesiske sjøfolk har vi visst lite om, sier Hjeltnes.

 Da hun skrev om krigsseilerne, gikk hun gjennom mannskapslistene i Nortraships arkiver.

 – Jeg syntes det var veldig trist, da jeg skrev om forlis, at navnene til kinesiske sjøfolk ikke var registrert.

 – Innsamlingsarbeidet til Arkivet er utrolig bra. Nå er det mulig å forske mer både på definisjonen av og antallet krigsseilere, og ikke minst hvem de var, sier Hjeltnes.

Også for familiene og etterkommerne til sjøfolkene er arbeidet viktig.

– De setter veldig pris på at historiene blir dokumentert, synliggjort og anerkjent, sier Bjørn Tore Rosendahl.

Arkivet har ikke ressurser til å kontakte slektningene til de utenlandske sjøfolkene.

– Vi skulle gjerne kommet i kontakt med enda flere etterkommere, men vet ikke hvordan vi skal klare det. Men gjennom å publisere navnene og informasjonen vi har om dem, prøver vi å nå ut.

– Vi ser på besøksstatistikken til Krigseilerregisteret at det er brukere over hele verden, blant annet er det mange fra Kina, sier Rosendahl.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Artikkelen er rettet 11.9.23

Det sto at 379 britiske sjøfolk ble drept på norske skip i andre verdenskrig. Riktig tall er 352. I tillegg kommer britene som døde og ble drept i marinen og nøytral fart på norske skip 1939 til 1940. Til sammen blir det 379. 

Kilder:

Krigsseilerregisteret,  Norsk senter for krigsseilerhistorie, Arkivet Kristiansand

Bjørn Tore Rosendahl:  Seafarers or war sailors? The ambiguities of ensuring seafarers’ services in times of war in the case of the Norwegian merchant fleet during the Second World War. Doktoravhandling, Universitetet i Agder, 2017.

Guri Hjeltnes:  Sjømann. Lang vakt, bind 3 i Handelsflåten i krig 1939-1945. Grøndahl Dreyer forlag, 1995.

Stavern minnehall.

Intervju med Bedrich Scharf, Imperial War Museum, 1997.

les også

Sangen fra en dødsdømt 18-åring: «O kjære mor, kun fire timer har jeg igjen på denne jord»

LES OGSÅ

Kan vi tro på de norske filmene om andre verdenskrig?

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!