Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer

Tyske soldater får tatt et bilde sammen med skoltesamer. Fra Petsamo-regionen i Nord-Finland våren 1942.
Tyske soldater får tatt et bilde sammen med skoltesamer. Fra Petsamo-regionen i Nord-Finland våren 1942.

De tyske okkupantene var lite interessert i samene som egen «rase»

De tyske soldatenes holdninger til samene varierte fra nedverdigende til beundrende.

Spørsmålet om den tyske okkupantens syn på samene og behandlingen av dem under andre verdenskrig har ventet lenge på å bli nærmere utforsket.

Den rådende tolkningen på feltet har vært at de tyske styrkene så på samene med et «turistaktig» blikk, men generelt sett hadde en positiv oppfatning.

Tidligere forskning har også vært taus om årsakene bak okkupantens ståsted. Historikeren Jukka Nyyssönens nye studie viser at det blant soldatene fantes mangfoldige holdninger, som delvis også var rasebaserte.

Raseideologi av liten betydning på Nordkalotten

En av årsakene til den manglende forskningen på temaet er at samene stort sett er fraværende i tyske militære kilder. Nyyssönen mener likevel at nettopp det kan fortelle ganske mye.

– Det tyder i hvert fall på at okkupantens interesse for det samiske fra et raseideologisk ståsted var marginal, sier han.

De okkuperte områdene i Vest- og Nord-Europa tjente først og fremst økonomiske og militærstrategiske formål og var langt unna sentrum for den folkemorderiske kampen om den «ariske rasens overlevelse».

– I utgangspunktet så nazismen på samene som avvikere fra den ariske normen, men de hadde ingen spesifikk plassering i det raseideologiske hierarkiet, opplyser Nyyssönen.

Dessuten anvendte nazi-regimet sjelden rasedefinisjonene konsekvent, og synet på folkegrupper varierte etter hensiktene de kunne tjene.

Blant okkupasjonsstyrken varierte oppfatningen av og synet på den samiske minoriteten.
Blant okkupasjonsstyrken varierte oppfatningen av og synet på den samiske minoriteten.

Nytt kildemateriale tatt i bruk

For å komme nærmere et svar på de tyske styrkenes relasjoner til den samiske minoriteten i Norge og Lappland, har historikeren gått til andre kilder.

Flere av de tyske og østerrikske soldatene skrev både under og etter krigen om sine opplevelser i tjeneste på Nordkalotten. Slike beretninger har Nyyssönen holdt opp mot det tyske arkivmaterialet og dokumenter fra finske instanser som håndterte samarbeidet med Wehrmacht i Lappland.

– På Nordkalotten var tyskerne mest opptatt av krigssituasjonen og å sikre operasjonsområdet mot Murmansk-fronten, sier Nyyssönen.

Tidligere forskning har vist at også virksomheten på Nordkalotten – særlig fra SS og Heinrich Himmlers utgangspunkt – inngikk i et større prosjekt om etnisk rensing av Øst-Europa med tanke på framtidig kolonisering, hvor nordmenn var tiltenkt en rolle.

– At Nordkalotten ikke var et mål for en slik etnisk utrenskningsprosess, men ansett som et raseideologisk ressursområde, ser ut til å ha beskyttet samene mot den verste politikken, sier Nyyssönen.

Det var de militære hensynene som var hovedfokus også når det gjaldt det sivile samfunnet bak fronten. Samene ble betraktet på linje med andre i dette trusselbildet.

– Soldatlitteraturen bekrefter at styrkene generelt sett i liten grad var opptatt av rasespørsmålet i tilknytning til samene, sier Nyyssönen.

Tyske soldater og samer avbildet sammen under krigen.
Tyske soldater og samer avbildet sammen under krigen.

Nedlatende syn

At oppfatningen av samene manglet den umenneskeliggjørende dimensjonen, hindret likevel ikke nedlatende og negative vurderinger.

– Dette er synlig i mange beskrivelser, som er ment humoristiske, der soldatene ler og gjør narr av samene, forteller Nyyssönen.

Mange av soldatene hadde et «eksotisk» syn på samene og tilla dem ikke de sosiale evnene til å organisere seg. Dermed betraktet de heller ikke samene som noen stor sikkerhetsrisiko.

Troppene ble likevel tidlig bevisste på den etniske sammensetningen på Nordkalotten og var oppmerksomme på faren det utgjorde for det rene germanske blodet.

– På sitt verste var synet på samene nedverdigende og i noen tilfeller raseideologisk basert, men aldri aggressivt eller med trussel om utslettelse, sier Nyyssönen.

– De skarpeste meningene var å finne i høyere kretser blant okkupasjonsstyrken, blant annet hos en del leger og enkelte offiserer interessert i ekteskapslovgivning og raseforhold i forskjellige land, forteller historikeren.

– Slike holdninger er fraværende i soldatlitteraturen publisert under krigen, og om de eksisterte blant troppene, ble de sikkert utelatt eller glemt i memoarer utgitt senere.

En skoltesamisk soldat pleier reinen sin. Samiske og skoltesamiske soldater tjenestegjorde både i den finske hæren og i sovjeternes Røde armé.
En skoltesamisk soldat pleier reinen sin. Samiske og skoltesamiske soldater tjenestegjorde både i den finske hæren og i sovjeternes Røde armé.

Måtte behandles med en viss vennlighet

Men okkupanten hadde også gjennomgående respekt for samenes nærhet til naturen og deres kunnskap om terreng, natur og dyrehold.

– Den tyske hæren ble dessuten delvis avhengig av lokale tjenester og produkter. Handel og varebytte ble en vanlig form for samhandling, sier Nyyssönen.

Den langvarige fornorskningsprosessen hadde imidlertid usynliggjort mange av de samiske markørene. Sjøsamene livnærte seg som de fleste andre av kombinasjonen fisker og bonde, og utmerket seg derfor ikke.

Det var først og fremst fjellsamene som fikk okkupantens oppmerksomhet på grunn av sin hardføre og mytiske levemåte, og som fortsatt brukte de tradisjonelle og lett identifiserbare koftene (gákti).

Nyyssönen viser til at reinsdyrene riktig nok ble sett på som en ressurs som kunne brukes til illegal virksomhet, men som også var til tyskernes fordel. I områdene med dårlige eller ikke-eksisterende veier, brukte tyskerne samiske frakttjenester med reinsdyr som erstatning for egen infrastruktur.

– Samene måtte derfor behandles med en viss vennlighet på linje med resten av befolkningen, påpeker historikeren.

Historiker Jukka Nyyssönen er forsker II ved Nordområdeavdelingen i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og har tidligere vært tilknyttet UiT Norges arktiske universitet.
Historiker Jukka Nyyssönen er forsker II ved Nordområdeavdelingen i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og har tidligere vært tilknyttet UiT Norges arktiske universitet.

Etnisitet ikke avgjørende

Heller ikke Gestapo, tyskernes fryktede statspoliti, sin behandling av samene var motivert av rase. Forholdet var – som for de andre – avhengig av hvordan samene oppførte seg.

Den daglige relasjonen var ukomplisert, og hvis det oppstod mistanker om bolsjevisme eller anti-tysk virksomhet, slo Gestapo til uavhengig av etnisitet.

– Det finnes eksempler på at samer ble forfulgt, arrestert og sendt til Tyskland av okkupanten, men disse tilfellene hadde etter all sannsynlighet ikke noe med «rase» å gjøre, sier Nyyssönen.

– Det finnes noen dokumenterte tilfeller der samiske grenseloser ble sendt til konsentrasjonsleir, men i disse tilfellene var det ikke rase, men illegal virksomhet som var den avgjørende faktoren, forteller han.

Et samlet tysk trusselbilde

Som overalt ellers hvor tyskerne regjerte, forandret de politikk og praksis hvis den militære situasjonen og lokale stemningen krevde det.

Etter at tyskerne innså at Finland var i ferd med å skifte side i krigen, økte mistanken mot samenes trafikk over landegrensene. Holdningen til reinsdyr som dyrebar ressurs hardnet også til under tyskernes evakuering fra Lappland høsten og vinteren 1944–45, da det ikke lenger var behov for et vennskapelig forhold til samene.

– Den samiske minoriteten på Nordkalotten var en del av tyskernes generelle sikkerhetsvurderinger og ble ikke møtt med spesielle tiltak, men en blanding av mistanke, utnyttelse, respekt og fascinasjon, konkluderer Jukka Nyyssönen.

Referanse:

Jukka Nyyssönen: German and Austrian occupant literature on the Sami in Norway and Lapland – “Harmless” minority, a resource, and well-off “reindeer kings”. [email protected], 2020. Sammendrag.

Om krigshistorieprosjektet

Artikkelen er del av krigshistorieprosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939–1945», et samarbeid mellom UiT Norges arktiske universitet, NTNU, Institutt for forsvarsstudier (IFS) og Narviksenteret.

Målet med det femårige prosjektet er å nytolke Norge under andre verdenskrig og bevege forskningen inn i områder som er uutforsket.

Les mer om prosjektet på totalkrig.no

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Narviksenteret er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Powered by Labrador CMS