Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer

De siste tiårene har det foregått en konkurranse om å definere hva som har blitt husket fra krigsårene. Den «glemte» krigen i nord er en gjenganger i artikler og kronikker.
De siste tiårene har det foregått en konkurranse om å definere hva som har blitt husket fra krigsårene. Den «glemte» krigen i nord er en gjenganger i artikler og kronikker.

– Det finnes ikke en offisiell norsk fortelling om andre verdenskrig

Mange mener at Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert og lite anerkjent nasjonalt. – Men dette stemmer ikke helt, sier Tromsø-historiker.

Doktorgradsstipendiat ved UiT Norges arktiske universitet, Joakim Aalmen Markussen, har de siste fire årene forsket på hvordan den andre verdenskrigen i Nord-Norge har vært brukt i det kollektive norske minnet siden 1945.

Minnet har sitt eget livsløp

– Det har de siste drøye tre tiårene utbredt seg en populær oppfatning om at Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert og lite anerkjent nasjonalt. Denne holdningen er basert på feil premisser, mener han.

– Kritikken forutsetter at det faktisk finnes kun én overordnet nasjonal fortelling, og at den skal være styrt av det offentlige, sier Aalmen Markussen.

– Men dette stemmer ikke. Det er ingen som har bestemt hvordan krigshistorien skal fortelles. Den har sitt eget livsløp, og det kollektive minnet vi har om krigen i Norge er resultatet av summen av alt som har blitt skrevet, sagt og formidlet de siste 75 årene.

Historiker Joakim Aalmen Markussen er en av stipendiatene knyttet til de krigshistoriske forskningsprosjektene ved UiT Norges arktiske universitet.
Historiker Joakim Aalmen Markussen er en av stipendiatene knyttet til de krigshistoriske forskningsprosjektene ved UiT Norges arktiske universitet.

Mange minnemarkeringer i nord

Historikeren har gått gjennom tusenvis av avissider, undersøkt departementsarkiver og militære dokumenter og lest flere titalls bøker.

Han ser ikke grunnlag for å hevde at Nord-Norge er ignorert i den generelle minneproduksjonen om krigen.

– Hvordan måler man dessuten anerkjennelse? spør Aalmen Markussen.

– Vi må også se på andre måter krigen har blitt husket på. Hvis vi legger til oppmerksomheten ved minnemarkeringer som en målestokk, har krigshandlingene i nord fått stor anerkjennelse.

Både 9. april, 8. mai og 28. mai er datoer som har blitt markert i Narvik gjennom hele etterkrigstiden. Den norske og allierte innsatsen ved Narvik-fronten i 1940, med gjenerobringen av byen som høydepunktet, har vært hyllet som svært betydningsfull både i norsk og alliert sammenheng.

Fra minnemarkeringen i Narvik 1946.
Fra minnemarkeringen i Narvik 1946.

Statsråder og kongehus har vært til stede

– Nesten hvert eneste jubileumsår har statsråder vært til stede. Kongehuset har vært representert flere ganger og britiske, franske og polske delegasjoner det samme. Myndighetene har vært sterkt involvert i planleggingen av minnemarkeringene i Narvik, noe som i seg selv motbeviser påstandene om at det offentlige Norge bevisst har oversett hendelsene i nord, mener Aalmen Markussen.

– Den siste krigsvinteren i Finnmark har også vært markert hvert femte år siden Frigjøringsmonumentet i Kirkenes ble avduket i 1952, påpeker historikeren.

– Disse markeringene hadde mindre grad av offentlig deltakelse, men det henger sammen med den kalde krigen.

Han forteller at det likevel var Utenriksdepartementet som stod for planleggingen, som viser at myndighetene viet en sentral plass også til den siste krigsvinterens hendelser i nord.

Løs definisjonen av «usedvanlig harde påkjenninger»

– Helt frem til midten av 1980-tallet var det heller ingen som uttrykte tydelig misnøye med hvordan krigen i Nord-Norge ble fremstilt, sier han.

Likevel er han opptatt av at den nordnorske kritikken ikke er tatt helt ut av luften.

Forestillingen om at de nordnorske krigsbegivenhetene er glemt av det offisielle Norge hadde allerede begynt å gro da det smalt for alvor i 1988.

Det året presenterte det såkalte Eitinger-utvalget sine konklusjoner om hvem i de norske styrkene som skulle tilkjennes krigsskadepensjon for «usedvanlig harde påkjenninger» under felttoget i 1940.

– Eitinger-utvalget konkluderte med at flere avdelinger fra krigen i Sør-Norge var kvalifisert for krigsskadepensjon. Men svært få soldater fra kampene ved Narvik ble ansett å ha vært utsatt for tilstrekkelig harde belastninger til at man kunne forvente psykiske senskader, sier Aalmen Markussen og fortsetter:

– Definisjonen «usedvanlig harde påkjenninger» var utrolig løs. Dokumentasjonskravene var også merkelige. Utvalget la nesten utelukkende vekt på tapstall, ikke de faktiske forholdene soldatene ble utsatt for. Og det er ingen tvil om at avdelingene i nord hadde det minst like brutalt, og i tillegg over lengre tid.

Delvis forståelig kritikk

I tillegg vurderte heller ikke Eitinger-utvalget tvangsevakueringen fra Finnmark og Nord-Troms senhøsten 1944 som tilstrekkelig «til å frembringe slike plager».

Aalmen Markussen mener derfor man i enkelte tilfeller kan forstå kritikken nordfra og hvorfor den er blitt så viktig for den nordnorske selvfølelsen.

– Det er mye som tyder på at sentrale myndigheter her forsømte, eller i alle fall misforstod, sin egen rolle som formidler av krigshistorien og dens betydning.

– De nordnorske aktørene som hadde begynt å kritisere den offentlige innflytelsen på det kollektive minnet, fikk i egne øyne bekreftet påstandene sine om en bevisst offisiell fortelling.

Fra avdukingen av Frigjøringsmonumentet i Kirkenes 8. juni 1952.
Fra avdukingen av Frigjøringsmonumentet i Kirkenes 8. juni 1952.

Feilslutninger om landsdelens krigshistorie

Siden har det pågått en konkurranse om å definere hva som har blitt minnet fra krigsårene.

Standpunktet om det oversette Nord-Norge har fått flere ivrige forkjempere. Medaljedekorasjonssaken i 2017, der et nytt offentlig utvalg konkluderte med at ingen nye dekorasjoner fra krigsårene skulle tildeles, ble tolket som enda et bevis på at nordnorsk krigshistorie ble holdt unna søkelyset.

Aalmen Markussen mener det er viktig å få frem at det er en del feilslutninger i den måten enkelte nordnorske aktører iscenesetter landsdelens krigshistorie på.

– Det har ikke blitt mindre oppmerksomhet om nordnorsk krigshistorie siden 1980-tallet. Den har tvert imot vokst i takt med den økende generelle interessen for andre verdenskrig i Norge.

En samtidshistorisk nord/sør-konflikt

Han mener den nordnorske indignasjonen over hvordan krigshistorien angivelig har blitt fremstilt dessuten henger sammen med en samtidshistorisk nord/sør-konflikt, der Nord-Norge generelt hevder seg nedprioritert politisk og økonomisk og at det finnes en særegen nordnorsk identitet.

– I mange tilfeller kan det virke som om det er en ryggmargsrefleks å kritisere sentralmakta for upopulære initiativer. For disse aktørene passer minnet om krigen inn i det samme bildet, men bildet passer ikke til minnet om krigen, sier han.

– Det er ingen som har hatt monopol på definisjonsmakten over hvordan norsk krigshistorie blir minnet. Misnøyen nordfra skal ikke avfeies, men må ikke sitte så dypt at den selv risikerer å isolere det nordnorske perspektivet fra det nasjonale publikum, konkluderer Joakim Aalmen Markussen.

Referanse:

Joakim Aalmen Markussen: Krigshistoriens livsløp. Samspillet, konkurransene og kampene om iscenesettelsen av Nord-Norges krigshistorie. Doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet, 2020. Hdl.handle.net/10037/19771

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Narviksenteret er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Powered by Labrador CMS