Da Norge ble okkupert i 1940, var 1.000 norske skip ute på havet. Ingen dro hjem, i stedet seilte de til allierte havner. Der ble de satt til å frakte varer, drivstoff, våpen og ammunisjon. Nær halvparten av skipene ble bombet eller torpedert - og sank. 

Sjøfolkene om bord valgte ikke krigstjenesten, de fikk arbeidsplikt.

Mange nordmenn forlot båtene når de lå i havn, for å slippe unna det farlige arbeidet. Etter hvert ble presset hardt fra Norsk Sjømannsforbund mot sjøfolk som ikke seilte, og norske eksilmyndigheter fikk til et samarbeid med USA og Storbritannia om å bringe dem tilbake.

– I avhandlingen min står det en liten setning om en ung messegutt som stakk av i 1940, da skipet lå i New York. Han jobbet som ballettdanser i USA, før han ble funnet og brakt tilbake i tjeneste, forteller historiker Bjørn Tore Rosendahl.

Denne gutten ga inspirasjon til en sentral scene i filmen «Krigsseileren».

Filmen ble i helgen årets store Amandapris-vinner med fire priser. 

les også

I dette polske landskapet kan du fortsett se hvor bombene slo ned i andre verdenskrig

Fra raseri til beundring

De andre sjøfolkene tar ikke godt imot messegutten Sivert da han kommer tilbake på båten. Han blir kalt sviker. – Du danset ballett da jeg mistet broren min der ute, roper en mann. – Kan du danse? spør en annen. De gjør plass. Sivert står alene på gulvet mellom sinte, slitne og skitne menn.

Så danser Sivert. Han flyr gjennom rommet. Stemningen endrer seg fra raseri til beundring.

I neste scene ser vi Sivert flyte livløs i sjøen. Han er blitt en av mange døde krigsseilere.

I virkeligheten kom den unge gutten aldri tilbake i tjeneste på båt.

– Nei, hans historie er helt annerledes. Han ble deportert fra USA til Storbritannia, og der ble han plassert i en jobb på land ut krigsårene, sier Bjørn Tore Rosendahl.

Men han har ikke noe imot at historien om ballettdanseren blir endret i filmen.

Får fram dobbeltheten

– Det er gjort på en fin måte. Den scenen fikk fram dobbeltheten. Vi forstår gutten som ville vekk fra krigen. Vi forstår også de andre sjøfolkene som er rasende for at han stakk av, mens de risikerte døden på skipene og selv hadde mistet venner og kollegaer.

Film kan på en helt annen måte enn historisk forskning få fram de vanskelige valgene folk sto i under andre verdenskrig, mener historikeren.

Rosendahl jobber på Norsk senter for krigsseilerhistorie, på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand.

Han var konsulent på filmen «Krigsseileren», som kom i fjor, og «Konvoi» som har premiere i desember.

– Det har vært flott. Ikke alle historikere får være med på å lage spillefilm om det de jobber med, sier Rosendahl, som også var konsulent for Jon Michelet på fem av hans bøker om sjøfolk under krigen.

Han forteller at det er stor variasjon i hvordan en historisk konsulent jobber.

Gjør mer enn å finne feil

– Det er alt fra å prøve å finne ut hva som faktisk skjedde under krigen til å finne fram dokumenter og gjenstander i arkivet, slik at filmfolkene får se hvordan de så ut.

Han har også vært inne på manussiden.

– Da leter jeg etter riktige og gale ting. Hva er sannsynlig og hva kunne ikke ha skjedd. Målet er å finne feil som filmskaperne helst vil unngå.

Men jobben som historisk konsulent handler om mer enn å finne feil.

– Vi historikere kan også bringe inn den nyeste kunnskapen og forskningen, peke på andre perspektiver. Sånn kan vi være med på å løfte fortellingene.

Rosendahl blir ikke provosert om filmskaperne tar seg kunstneriske friheter.

– Jeg blir mer fascinert av hvordan de klarer å trekke ut og løfte opp ting fra forskningen.

30.000 krigsopplevelser

– Hvor historisk korrekt er filmen «Krigsseileren»?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det var 30.000 norske sjøfolk som seilte for de allierte i den norske flåten. De opplevde krigen på mange forskjellige måter. For meg handler det ikke så mye om det er en korrekt framstilling, men mer om den er troverdig, sier Rosendahl.

Filmen følger to hovedpersoner som er fiktive personer. Alfred og Sigbjørn seiler i farlig konvoi, blir torpedert, opplever kameraters død og krigens vold. Alfred blir fortalt at familien hans er død og går selv til grunne, før han blir gjenforent med dem noen år etter krigen.

– Det de to opplever, er unikt, men jeg synes deres historier er troverdige, sier Rosendahl.

Forliste fem ganger

– I arkivene har jeg funnet historier om krigsseilere med lignende opplevelser. En engelsk sjømann mistet både kona og begge barna i bombingen av Liverpool i 1940. Selv overlevde han sitt femte forlis på et norsk skip i 1942, sterkt preget både fysisk og psykisk.

Rosendahl mener jobben som historisk konsulent er enklere når filmpersonene er fiktive.

– Da handler det mer om å vurdere om historien er sannsynlig og troverdig. Det er ikke like relevant å slå fast hva som er historisk korrekt med en fiktiv person, sier han.

Når filmer og bøker handler om navngitte, historiske personer, stiller det mye høyere krav til filmskaperne. De bør være tro mot personen de gjenskaper et bilde av. Da endres også historikernes rolle i filmarbeidet, mener Rosendahl.

les også

Hvorfor blir noen så oppslukt av favoritt-rollefigurer på film?

Ordføreren som ble en annen

På et møte i Arendalsuka var temaet krigshistorie på film, med både historikere og filmskapere i panelet.

– Når folk ser filmen «Kampen om Narvik», forventer de at den er representativ for det som skjedde. Men det er aldri virkeligheten som fortelles på film, men et bilde, en etterligning, sa historiker Gaute Rønnebo fra Narviksenteret.

Forskjellen på fakta og fiksjon er det vi ikke vet, mente han. Dit kan filmskaperne gå med sin kunstneriske frihet. Mens historikerne jobber med det vi faktisk vet.

Rønnebo mener likevel at filmmakere må stole på at virkeligheten er sterk nok.

Et eksempel er ordføreren i Narvik, Theodor Broch. Han gjorde gode og modige valg da tyskerne kom og er i ettertid berømmet for sin krigsinnsats.

– Ordføreren i filmen er derimot oppfarende og umoden. De brukte ikke navnet hans, men både utseende og dialekt peker mot den virkelige Broch, sa Rønnebo.

– Film er å ta ubehagelige valg, svarte Live Bonnevie, som er produsent i Nordisk Film.

– Vi kunne ikke bruke Broch som den sindige og oppegående ordføreren han var, fordi vi måtte gi den kvinnelige hovedrollen et spillerom. Men det var ikke et lett valg å ofre Theodor Broch, fortalte Bonnevie på møtet.

«Kampen om Narvik» fikk tre Amanda-priser i helgen. 

Filmskapere har større frihet

Bjørn Tore Rosendal er fornøyd med sine samarbeid med filmskaperne.

– Jeg ble lyttet til, det er det viktigste. Men jeg fikk ikke alltid viljen min, sier han til forskning.no.

Han var ikke med på innspillingen og så ikke «Krigsseileren» før den var nesten helt ferdig.

– Jeg var veldig spent. Hvilke av mine innspill hadde de tatt hensyn til? Hva kom med i filmen, og hva var tatt ut siden forrige gang jeg leste manus?

Han likte godt resultatet. Og han har stor tro på film som medium.

– En film når mye lenger ut enn forskningen vi driver med. Vi lærer også lettere med bilder i hodet. Det kan skape engasjement og interesse for å lære enda mer.

– De som lager film, har mer frihet til å lage slike bilder enn fagfolk som må forholde oss til de historiske kildene på godt og vondt.

Men den kunstneriske friheten kan tas for langt. TV-serien «Atlantic Crossing» har ergret mange. 

– Var ikke troverdig

Den handler om kronprinsesse Märthas opphold i USA under krigen. Hun blir framstilt som en viktig, uformell diplomat for Norge overfor sin nære venn, president Franklin D. Roosevelt.

– Framstillingen av kronprinsesse Märthas rolle skapte stor debatt. Jeg synes ikke det var troverdig. Jeg tror ingen historikere vil kunne si at det skjedde slik det beskrives i serien. Jeg ble irritert da jeg så den, sier Rosendahl.

Han mener likevel historikere kan lære mye av dem som lager film om andre verdenskrig og andre historiske hendelser.

– Vi kan lære mye av fortellergrepene som filmskaperne gjør og hvordan de får opp temaer og hendelser som har fått for lite oppmerksomhet.

– Modig grep å vise tvangen

Han berømmer filmen «Krigsseilerne» for hvordan den har løftet fram arbeidsplikten.

– Det var et modig grep å vise så tydelig at de seilte under tvang. Det var en risiko, for med tvang slutter sjøfolkene å være de frivillige heltene. Men jeg synes de klarte dette vanskelige dilemmaet veldig bra. Krigsseilerne var folk som oss, verken bare gode eller bare onde.

Men hele historien er ikke fortalt i filmen. Det er særlig ett tema Rosendahl ønsker skulle vært med, som han selv har forsket på.

– Det var 30.000 utenlandske sjøfolk som seilte på norske skip i andre verdenskrig, nesten 1.000 av dem døde. Det utenlandske mannskapet har ikke fått noen plass i fortellingen om norsk krigshistorie, men uten dem ville ikke norske skip ha kunnet seile.

Krigen lever i familiene

Han er glad for at bøker og filmer om de norske krigsseilerne har gjort dem mer synlige.

Rosendahl jobber med det nettbaserte Krigsseilerregisteret, som dokumenterer alle som seilte på norske skip under andre verdenskrig.

– Etter at filmen kom i fjor, har vi hatt enorm pågang til registeret, sier han.

Han har god kontakt med etterkommerne til krigsseilerne.

- De tar kontakt og forteller om farens historie eller hvordan de selv opplevde krigsårene med far til sjøs. Sånn sett er dette ikke historie, men nåtid. Krigsseilernes erfaringer lever fortsatt sterkt i mange norske familier, sier Rosendahl.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

les også

Sangen fra en dødsdømt 18-åring: «O kjære mor, kun fire timer har jeg igjen på denne jord»

les også

Flere begynte å tvile på at Norges første fiksjonsfilm eksisterte. Så fant disse to en kinoannonse