Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer
– Minnet om innsatsen i Narvik var med på å hele Frankrikes sårede sjel
Den allierte gjenerobringen av Narvik fra tyske styrker i mai 1940 har hatt en særegen plass i fransk minnekultur. Men hvorfor er det egentlig slik?
På 45 steder i Frankrike har torg, gater og broer fått navn etter Narvik. 28. mai 1940 deltok den franske Fremmedlegionen i gjenerobringen av den lille nordnorske byen fra Nazi-Tysklands styrker.
– Men det er ikke fordi det ga håp at minnet om kampen om Narvik har blitt dyrket i Frankrike. Der og da var den kortvarige allierte kontrollen på byen militært og strategisk sett helt unødvendig, sier historikeren George Chabert, professor ved NTNU.
Så hvorfor har da Narvik hatt en så viktig plass i fransk minnekultur i mer enn tre generasjoner siden hendelsene under felttoget i Norge fant sted?
Ifølge Chabert ligger svaret paradoksalt nok i hvordan Narvik ikke passet inn i de fortellingene franske aktører som Charles de Gaulle eller kommunistene forsøkte å skape om andre verdenskrig.
Den sterkt splittede franske nasjonen trengte noe annet og mer samlende for å minnes innsatsen i 1940 med stolthet.
En mislykket avledning og en overraskende vending
Vinteren 1940 ønsket de vestallierte å flytte sin uunngåelige militære konfrontasjon med Nazi-Tyskland til Norden. Storbritannia ville stoppe fiendens forsyninger av svensk jernmalm og Frankrike ønsket å unngå en gjentakelse av den første verdenskrigens blodbad på egen jord.
Den pågående Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland skulle være påskuddet for landgang i Norge. Mens troppene offisielt skulle videre til Finland, var ideen å okkupere de svenske jernmalmfeltene.
Britene var skeptiske til å provosere Sovjetunionen, men så samme fordel som sine allierte i Paris. En aksjon mot skandinavisk territorium ville etter all sannsynlighet tvinge Hitler til å spre styrkene sine.
– Før strategien rakk å materialisere seg tok imidlertid den finsk-sovjetiske krigen slutt i midten av mars, sier Chabert.
Franskmennene presset på for handling, og britene gikk med på en ny plan. Tidlig på morgenen 8. april annonserte London høyt og tydelig for omverdenen at de hadde minelagt norske farvann. Store deler av den svenske jernmalmtransporten til Tyskland gikk via Narvik og gjennom det norske kystbeltet.
Neste steg var å landsette tropper i Norge for å avskjære forventede tyske fremstøt.
– Det samtidige trekket fra Hitler kom overraskende på alle fordi det ikke var en reaksjon på mineleggingen, men en operasjon som allerede var iverksatt flere dager tidligere. Før de allierte rakk å forstå hva som foregikk, invaderte Tyskland Norge neste natt, forklarer Chabert.
Med militærhistoriens første kombinerte angrep med land-, luft- og sjøstyrker inntok Wehrmacht byene Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen og Trondheim og flyplassene på Sola og Fornebu i sør, samt Narvik i nord.
Hensikten var å sikre tyskernes nordre flanke, etablere marinebaser langs norskekysten og trygge tilgangen på svensk jernmalm.
Felttog i Norge
Storbritannia og Frankrike bestemte seg umiddelbart for å intervenere. Men et omfattende felttog på norsk jord var ikke tiltenkt, og det halvhjertede forsøket på å støtte den norske hæren i Sør-Norge var en fiasko.
I nord lyktes imidlertid britiske krigsskip allerede 10. og 13. april i å senke alle de tyske jagerne som hadde deltatt i invasjonen av Narvik. Det isolerte den tyske styrken som lå i og rundt byen, og åpnet for en større alliert innsats.
En kaotisk sammensatt britisk styrke ble først dirigert til Nord-Norge. Senere ankom noe bedre rustede franske og polske tropper.
– De rakk så vidt å komme i kamp før det var klart at Europas skjebne sto umiddelbart på spill et helt annet sted, sier Chabert.
10. mai åpnet Tyskland sitt storstilte angrep på Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Etter kun tre dager brøt tyskerne gjennom fronten ved Sedan.
Samme dag, 13. mai, ble den franske Fremmedlegionen – som besto av blant annet nederlendere, italienere, belgiere og andre nasjonaliteter i tillegg til franskmenn – satt i land i Bjerkvik like nord for Narvik.
Britiske skipskanoner bombarderte den lille bygda i troen på at den var holdt av sterke tyske stillinger. Antagelsen var overdrevet og beskytningen gikk hardt ut over de lokale. 14 uskyldige sivile mistet livet.
Natt til 28. mai var det klart for det allierte hovedangrepet direkte på Narvik.
En bataljon fra den norske hærens 6. divisjon, som parallelt hadde nedkjempet tyskerne i en beinhard fjellkrig, deltok sammen med fremmedlegionærene. I løpet av formiddagen var de tyske soldatene som holdt byen på flukt opp mot grensen til Sverige. Narvik var gjenerobret.
På dette tidspunktet var den allierte styrken i Nord-Norge allerede kalt hjem.
De siste betingelsene for Narviks strategiske verdi var forsvunnet med det tyske angrepet på Frankrike, ifølge Chabert.
Evakueringen startet 3. juni og var over i løpet av en liten uke.
– Et fullstendig fransk nederlag på hjemmebane var likevel et faktum da landet sluttet våpenstillstand med Tyskland 22. juni, forteller han.
De franske fortellingene
– I det franske kollektive minnet forble 1940 Frankrikes største militære nederlag. Og det ble etterfulgt av en ydmykende tysk okkupasjon, sier Chabert.
Det smertefulle første året av andre verdenskrig i Europa preget Frankrike dypt i mange år etterpå. Det måtte skapes en fortelling som kunne hjelpe franskmennene til å komme over den nasjonale tragedien.
Den første som forsto dette var eksilgeneralen Charles de Gaulle, som ledet de frie franske styrkene i utlandet under krigen.
– Han påbegynte allerede like etter kapitulasjonen i juni 1940 konstruksjonen av et patriotisk narrativ, forteller Chabert.
Han forklarer at i det sto de Gaulle selv i sentrum for det ekte Frankrike, som til slutt også var den kraften som fire år senere sørget for å frigjøre landet fra tyskerne.
Samtidig fremstilte den kommunistiske motstandsbevegelsen seg i årene etter 1945 som Frankrikes virkelige redningsmenn.
Men ingen av disse fortellingene passet med erfaringen til det store flertallet av den franske befolkningen. Okkupasjonen hadde for det meste bestått av en hverdag med få helter, mange opportunister og noen forrædere.
– Franskmenn lot seg ikke lure så lett av utstrakte dekorasjonstildelinger på den ene siden, eller kommunistenes heroisme på den andre. I tillegg sørget motsigelsene mellom versjonene for en gjensidig svekkelse, sier Chabert.
– Frankrike har alltid vært et splittet land, og befolkningen mistroiske og nærmest drevne i borgerkrig, påpeker historikeren.
Narvik som samlende symbol
Narvik spilte imidlertid ingen rolle i verken kommunistenes eller de Gaulles fortellinger.
– Felttoget i Norge tilhørte perioden hvor Sovjetunionen var alliert med Tyskland. Da hadde også de franske kommunistene erklært at den virkelige fienden ikke var Hitler, men den franske imperialismen, sier Chabert.
Forskeren forklarer at den holdningen hadde vart helt til det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, og var etter krigen et ubekvemt minne for dem.
For de Gaulle var minnet om Narvik inkompatibelt med hans framstilling av en inkompetent og motløs fransk hærledelse i 1940 og dyrkingen av hans egen status som det frie Frankrikes forsvarer. I sine memoarer fra krigens første år nevnte ikke de Gaulle Narvik med ett eneste ord.
– For den vanlige franskmann var derimot Narvik navnet på den ene krigshendelsen fra 1940 som hjalp dem til å forestille seg landet sitt som eminent og eksepsjonelt, forklarer Chabert.
– Det skapte bildet av at Frankrike uselvisk kom et lite land, angrepet av en grusom fiende, til unnsetning. Det kostet mye lidelse, og liv gikk tapt.
At det først og fremst var franskmenn og ikke briter som faktisk gjenerobret Narvik, bidro til å framheve slaget som en fransk seier.
– Dette er med på å forklare dyrkelsen i den franske minnekulturen. Og slik er det fortsatt, sier historikeren.
Markeringene av kampen om Narvik begynte rett etter at andre verdenskrig var over i 1945. Den dag i dag rapporterer fransk presse jevnlig fra seremonier til ære for soldatene som kjempet i Nord-Norge.
– 123 offiserer og soldater fra de franske styrkene ligger begravd på Narvik kirkegård. Og hvem kan bedre enn de døde vokte over Frankrikes evige sjel? sier Chabert.
Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret
Narviksenteret er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.
Les også disse sakene fra Narviksenteret:
-
Hvor sentral var Narvik for den tyske invasjonen av Norge?
-
Over 60.000 nordmenn deltok i felttoget i 1940. Nå får vi vite hvem de var
-
350.000 tyske soldater måtte ha husrom under krigen. Hvordan fikk de det til?
-
Over 1.300 tsjekkiske tvangsarbeidere var i Norge under den tyske okkupasjonen. Nå kan deres historie bli fortalt
-
Andre verdenskrig:Hvilken rolle spilte partiet Nasjonal Samling i Nord-Norge?
-
Det norske forsvaret pyntet på historien om egen krigsinnsats
