Denne artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret - les mer

Tyske ansatte i den halvmilitære byggeorganisasjonen OT holder oppsyn med sovjetiske krigsfanger under byggingen av Batterie Vara i nærheten av Kristiansand.
Tyske ansatte i den halvmilitære byggeorganisasjonen OT holder oppsyn med sovjetiske krigsfanger under byggingen av Batterie Vara i nærheten av Kristiansand.

Tyske bedrifter tjente store penger i det okkuperte Norge

Flere hundre tyske bedrifter ble brakt til Norge under andre verdenskrig for å virkeliggjøre okkupantens enorme planer – og de tjente til dels store penger.

Publisert

I etterkrigstiden forsøkte de tyske bedriftene å skape et bilde av at de ble tvunget til å arbeide i det okkuperte Europa og var ofre for den sentralstyrte nazistiske økonomien.

– Kildene støtter i liten grad denne fortellingen, sier historiker Simon Gogl. Som en av stipendiatene knyttet til NTNUs krigshistoriske forskning de siste årene, har han kartlagt og studert den tyske anleggsbransjens omfang i det okkuperte Norge.

Stadig økende aktivitet

Allerede fra de første ukene av okkupasjonen av Norge var det stor byggeaktivitet på flyplasser, veier, jernbanelinjer og militære anlegg. Det ble raskt klart at den norske økonomien ikke klarte å dekke behovene for arbeidskraft og entreprenører.

Prosjektene var tallrike og ofte svært komplekse, og aktiviteten forble på et høyt nivå fram til den siste krigsvinteren.

– Mellom 1940 og 1942 var det et tosifret antall tyske bedrifter som inngikk kontrakter i Norge enten med Wehrmachts byggeavdelinger eller med det sivile Rikskommissariatet, sier Gogl.

De tyske planene fikk enda en ambisiøs opptrapping våren 1942. Hitlers Wiking-program omfattet bygging av en sammenhengende kystbefestning, vintersikker utbygging av riksvei 50 helt til Lakselv i Finnmark, flere flyplasser, en jernbane fra Mo i Rana til Kirkenes, ubåtbunkere i Bergen og Trondheim og utvidet satsing på lettmetallindustrien.

Den halvmilitære byggeorganisasjonen Organisation Todt (OT) fikk oppdraget med å gjennomføre de gigantiske prosjektene, og førte til en stor bølge av tyske firmaer til Norge.

Det omfattende OT-arkivet på Riksarkivet i Oslo har vært en av Gogls hovedkilder.

Historiker Simon Gogl, en av stipendiatene knyttet til NTNUs krigshistoriske forskning de siste årene.
Historiker Simon Gogl, en av stipendiatene knyttet til NTNUs krigshistoriske forskning de siste årene.

Profilerte selskaper og privilegier

I Tyskland ble all aktivitet som ikke var kritisk for krigsindustrien nedprioritert.

Wehrmacht- og OT-prosjekter i okkuperte områder ble dermed attraktive for tyske bedrifter. Den tyske staten lokket med gunstige kontrakter, privilegert tilgang til materialer og maskiner og store profittmuligheter.

Gogl anslår at minst 500 tyske firmaer arbeidet i Norge under andre verdenskrig. Blant dem var mange av Det tredje rikets største og mest profilerte selskaper som Philipp Holzmann, Straßenbau AG, Sager & Woerner, Grün & Bilfinger, Wayss & Freytag, Siemens-Bauunion, Hermann Möller, Carl Brandt og Züblin.

Nazi-myndighetene sørget også for den nødvendige arbeidskraften – med tvang. De tyske bedriftene satte seg ikke imot.

Bruk av tvangsarbeidere

– De tyske bedriftene spilte en viktig rolle i regime med tvangsarbeid i det okkuperte Norge. Tyske ingeniører og arbeidere jobbet som formenn og fungerte samtidig som oppsynsmenn over de utenlandske krigsfangene og tvangsarbeiderne på anleggene, sier Gogl.

Handlingsrommet for den enkelte var stort.

– Ansatte i tyske bygg- og anleggsfirmaer deltok i mishandlinger og krigsforbrytelser, men det finnes også tallrike historier om hjelp og medmenneskelighet, påpeker Gogl som disputerte i 2019.

Regnskap fra bedriften Arbeitsgemeinschaft Baden som dokumenterer bedriftens bruk av sovjetiske krigsfanger i Tønsberg-området i januar 1945.
Regnskap fra bedriften Arbeitsgemeinschaft Baden som dokumenterer bedriftens bruk av sovjetiske krigsfanger i Tønsberg-området i januar 1945.

Fortjenesten var stor for mange

De tyske okkupasjonsforvaltningene led av en permanent mangel på personell. Særlig i et land som Norge – med en langstrakt, utfordrende geografi og mangel på infrastruktur – var kontrollmulighetene begrenset. De tyske firmaene kunne dermed styre det meste av innsatsen sin selv.

– Gjennom dette systemet klarte okkupanten å gjennomføre flere prosjekter enn de ellers ville klart, forklarer Gogl.

– Samtidig kunne bedriftene ofte kreve høye priser siden staten manglet tid og ressurser til å kontrollere regnskapene. Fortjenesten ble dermed stor for mange.

Flertallet av de tyske bedriftene forlot Norge i løpet av vinteren 1944–45. De store arbeidene på kystbefestningen var avsluttet. Firmaene trengtes nå i Tyskland hvor de allierte luftangrepene skapte store ødeleggelser på kommunikasjonslinjer og rustningsindustriens anlegg.

Noen prosjekter, først og fremst på Nordlandsbanen, fortsatte imidlertid fram til krigens siste dager. På disse anleggene tapte tyske bedrifter verdifulle maskiner.

– Men alt i alt var innsatsen i Norge en lønnsom forretning for den tyske byggeindustrien, konkluderer Simon Gogl.

Referanse:

Simon Gogl: Laying the Foundations of Occupation. Organisation Todt and the German Construction Industry in Occupied Norway. Doktoravhandling ved NTNU, 2019. Sammendrag.

Fakta om krigshistorieprosjektet

Artikkelen er del av krigshistorieprosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939 -1945», et samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, NTNU, Institutt for Forsvarsstudier (IFS) og Narviksenteret. Målet med det femårige prosjektet er å nytolke Norge under andre verdenskrig og bevege forskningen inn i områder som er uutforsket.

Les mer om prosjektet på totalkrig.no

Artikkelen er produsert og finansiert av Narviksenteret

Narviksenteret er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.