Leger skriver ofte ut medisiner til folk som nettopp har forsøkt å begå selvmord. (Illustrasjon: Colourbox)
Det er funnet i en fersk studie fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Forskerne har undersøkt pasienter som ble innlagt med selvpåført forgiftning ved utvalgte norske sykehus.
Ved hjelp av opplysninger fra det norske reseptregisteret har de undersøkt hvor store mengder reseptbelagte medisiner pasientene hentet ut i tiden før og etter selvmordsforsøket.
Overraskende nok viste det seg at pasientenes medisintilgang, som allerede var høy i utgangspunktet, ble enda høyere etter at de hadde forsøkt å ta livet sitt med medisiner, uavhengig av om medikamentene var mot mentale eller fysiske lidelser.
Sstudien er publisert i tidsskriftet Plos One og ble gjennomført i samarbeid med forskere fra Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oxford i Storbritannia.
‒ Det er velkjent innen selvmordsforskning at mennesker som befinner seg i en akutt suicidal krise, har økt risiko for selvmord eller selvmordsforsøk hvis de har enkel tilgang til midler å gjøre det med, som for eksempel medikamenter, sier forsker Bergljot Gjelsvik.
Utskriving av medisiner, både for mentale og fysiske lidelser, har økt dramatisk de siste tiårene. Forskerne var derfor interessert i å finne ut mer om hvordan dette henger sammen.
‒ Medikamenter har den iboende tvetydigheten at de er ment å hjelpe, og samtidig kan brukes til selvskading og selvmord, sier Gjelsvik.
Hun har i en tidligere studie funnet at når pasienter legges inn på sykehus med selvpåførte forgiftninger, så har de som oftest tatt medikamenter som de har fått forskrevet av lege.
Bergljot Gjelsvik har studert pasienter som har forsøkt å ta livet sitt ved hjelp av en overdose. (Foto: UiB)
Forventet nedgang
Av de som legges inn på sykehus etter selvmordsforsøk, har omtrent 90 prosent forsøkt å forgifte seg selv.
Derfor er det lett å tenke seg at mindre tilgang til medikamenter, også kan forhindre selvmord. Risikoen for nye forgiftninger i tiden etter episoden, er høy.
Forskerne forventet derfor en nedgang i tilgangen til reseptbelagte medikamenter etter innleggelsen.
Isteden fant de altså at pasientene fikk tilgang til enda mer medikamenter etter selvmordsforsøket. Denne pasientgruppen har i utgangspunktet tilgang til mye mer medikamenter enn befolkningen for øvrig.
Forskerne vet ikke hvorfor disse pasientene får mer medikamenter etter forgiftningsepisoden, men kan tenke seg flere mulige årsaker.
Annonse
‒ Det kan tenkes at sykehusinnleggelsen har fungert som et varsko til legen om at pasienten har lidelser som ikke er oppdaget tidligere, og derfor behøver mer medisiner. I så fall kan økningen faktisk bety at de får bedre oppfølging enn før, sier Gjelsvik.
‒ Men vi så en økning både i medikamenter mot psykiske plager og mot fysiske plager, og vi tror ikke det er sannsynlig at pasientene plutselig skulle få betydelig flere fysiske plager etter innleggelsen enn før.
Fra før vet man at pasienter som står i fare for å forsøke å begå selvmord, generelt har dårligere helse enn resten av befolkningen.
Men forskerne vet for lite om hvordan pasientens oppfatning og tanker omkring egen helse, henger sammen med legens beslutning om å skrive ut medikamenter.
‒ Legen vil antakelig gjerne gjøre noe for pasienten, og hva slags virkemidler har hun til rådighet? Et opplagt tiltak er å skrive ut medikamenter, sier Gjelsvik.
Hun ønsker ikke en forenklet debatt for og imot forskriving av medisiner til denne gruppen. Det er ifølge henne liten tvil om at tilgang på mange medikamenter har stor nytte for mange med komplekse helsetilstander.
‒ Men hvis ett av problemene pasienten strever med, er gjentatt selvmordsfare, vil stor tilgang på medikamenter medføre en betydelig risiko, sier hun.
Forskerne bak studien mener resultatene gjør at vi kan stille spørsmål om leger bruker medisiner for å behandle tilstander som egentlig krever en mer omfattende og sammensatt oppfølging.
‒ Vi har lite kunnskap om hva slags hjelp norske pasienter får utover medikamenter, men kanskje tenker vi ikke tilstrekkelig helhetlig omkring oppfølging av suicidale pasienter, påpeker Gjelsvik.
Legen står altså i et vanskelig dilemma fordi medisiner kan representere både en hjelp og en fare.
Men hvordan skal man begrense pasientens tilgang til medisiner de kan bruke til å skade seg selv med, samtidig som man forsøker å gi god hjelp?
‒ Leger må ha økt bevissthet omkring det å skrive ut medisiner til pasienter med denne typen historikk. Men slikt er ikke lett å gjennomføre. Forskning har vist at en lege ikke uten videre endrer på en innarbeidet forskrivningspraksis, sier forskeren.
‒ Det har vært viktige diskusjoner om farer ved enkeltmedikamenter, men den totale medikamenttilgangen pasienter har, er blitt viet overraskende lite oppmerksomhet.
Vil gi leger bedre oversikt
Bergljot Gjelsvik mener det bør opp til diskusjon hvor mye informasjon leger bør ha om pasientens medisinhistorikk. I dag kan pasienter få utskrevet flere resepter hos ulike leger, uten at den enkelte lege nødvendigvis vet om de andre forskrivningene.
‒ Det er ikke uproblematisk å skulle gi leger en slik oversikt fordi det kan komme i konflikt med pasientens personvern, men jeg mener likevel at dette er noe vi bør tenke på, sier hun.
Hun mener at pasientens familie også bør tas med i vurderingen. Forskerne vet fra før at suicidal atferd er noe som går igjen i familier.
‒ Å forskrive medikamenter til sårbare pasienter, er derfor potensielt å gi medisiner til sårbare familiemedlemmer, sier Gjelsvik.
‒ Derfor er det viktig at legen diskuterer familiens eventuelle sårbarhet åpent med pasienten, for eksempel hvordan medisiner kan lagres trygt hjemme for at ikke familiemedlemmer skal ha tilgang til dem.
