«Du kan snakke med norske, du kan snakke med afrikanske, du kan snakke med afghanere. Vi har samme problemer, kanskje derfor vi kan bli sosiale. Uten rusmiljøet har jeg aldri hatt en norsk venn.» (Tariq, 42)
Innvandrerne forklarer eget rusmiddelmisbruk med å vise til krigserfaringer, flukt, isolasjon og opplevd diskriminering i det norske samfunn. (Illustrasjonsfoto: Sirus/Nye bilder)
– Rusmidlene kan fungere som en erstatning for kontakt med en avvisende omverden, mens deltakelse i rusmiljøet gir aksept for et felles narkotikaproblem og skjebnefellesskap, sier Thomas Anton Sandøy, sosiolog ved Sirus.
Han har oppsøkt innvandrere i Oslos synlige rusmiljø. Sosiologen har utført dybdeintervjuer i et miljø som er viet lite oppmerksomhet i den norske offentlighet.
– Identifikasjon og interaksjon på tvers av etniske skillelinjer gjør rusmiljøet til en særegen integreringsarena, sier Sandøy.
Hovedpersonene
Intervjuobjektene er innvandrermenn med lang botid i Norge. Ti av dem flyktet fra krig og politisk undertrykkelse, mens tre er arbeidsinnvandrere.
Alle har en sterk identifikasjon med hjemlandet, og opplever at de aldri kan bli fullt ut norske.
– Likevel har de fleste jevnlig kontakt med majoritetsbefolkningen og utrykker forkjærlighet for norske væremåter og leveregler. Innvandrerne omtaler seg som utlendinger, men ikke fremmede, sier forskeren.
Integrering og rus
Rusmiljøet blir ofte framstilt som usolidarisk, svikefullt og fiendtlig.
Dette er i beste fall halve historien om rusmiljøet i Oslo.
– For det første deler deltakere i rusmiljøet uvanlig mye. Vennetjenester, utveksling av rusmidler og penger utgjør en stor del av hverdagen i et miljø hvor deltakere generelt eier lite, sier Sandøy.
– For det andre deler deltakerne et altoppslukende problem. Avhengighet, stigma og fattigdom presser dem sammen i et marginalt rom, med grobunn for kollektivdannelse.
Rusforklaringer
Innvandrerne forklarer sitt eget rusmiddelmisbruk med å vise til krigserfaringer, flukt, isolasjon og diskriminering i det norske samfunn.
En tidligere barnesoldat forteller: «Grunnen til at jeg rusa meg var mye på følelser (…) alle de mennesker jeg har drept, familien jeg mista».
Noen forklaringer er mer allmenne og omhandler trekk som avhengighet og nytelse. En flyktning forklarer: «Jeg liker å ruse meg, som jeg sier rett ut, jeg gjør det».
– Felles for mange av forklaringene er at det dreier seg om selvmedisinering av psykiske problemer. Med noen unntak uteblir kritikken av norske samfunnsforhold, sier Sandøy.
