Det kommer fram i en ny undersøkelse som Sintef har gjennomført i samarbeid med Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Løsninger for e-helse, som GPS-sporing for personer med demens, bruk av automatiske medisindispensere, mobile trygghetsalarmer som fungerer utenfor brukerens hjem og digitalt tilsyn, er avgjørende for at Norge skal klare å opprettholde et godt velferdstilbud for framtida.

Årsaken til at det er behov for disse løsningene, er at vi lever lenger, andelen eldre i befolkningen øker, samtidig som det blir færre i yrkesaktiv alder.

Nasjonalt program for velferdsteknologi

Nå har forskerne spurt kommuner som tilbyr velferdsteknologi om hvilke teknologier de har tatt i bruk og hvor langt de har kommet i arbeidet.

De ble også spurt om virkemidlene som tilbys fra det nasjonale programmet for velferdsteknologi, har vært nyttige.

Nasjonalt velferdsteknologiprogram er et samarbeid mellom kommunesektorens organisasjon KS, Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet.

Dette programmet legger til rette for at flere kommuner tar i bruk og integrerer velferdsteknologi som en del av helse- og omsorgstjenestene.

Har studert 292 kommuner

Resultatene er basert på svar fra intervjuer og en spørreundersøkelse sendt til sentrale kontaktpersoner for velferdsteknologi i 292 norske kommuner, med stor spredning både i størrelse og geografisk beliggenhet.

– Resultatene er jevnt over gode. Vi ser at de fleste kommunene er godt i gang med bruken av velferdsteknologi. Men det er forskjeller på de store og de små kommunene, sier forsker Elin Sundby Boysen i Sintef.

Mens de store kommunene i stor grad støtter seg på anbefalingene fra velferdsteknologi-programmet, trengs det i større grad veiledning og overføring av ekspertise i de små.

De har rett og slett mindre ressurser til innovasjon.

Satsingen er mer enn teknologi

Elin Sundby Boysen forklarer dette med at en slik satsing krever ressurser som handler om mye mer enn selve teknologien: Det krever opplæring, kvalifiserte medarbeidere som kan velge rett teknologi og også avklaring om hvem som skal gjøre hva i arbeidet med både innføring og drift av løsningene.

– De teknologiske løsningene skal inn i en tjeneste som mange er involvert i. Kommunene må være sikre på at teknologien virker og at tjenesten rundt fungerer ved at varsler og alarmer fra teknologiene følges opp, understreker Boysen.

– Ikke minst krever det kvalifiserte medarbeidere som klarer å se hva som er til det beste for brukeren av disse tjenestene, sier hun.

Alle må med for at det skal fungere

Ved innføring av velferdsteknologi, er dette ofte avhengig av en ildsjel i de minste kommunene.

– Men det er ikke nok. Kunnskapen må deles, og det blir det ikke tid til dersom ikke alle er involvert. Det er en lederoppgave å sørge for at dette skjer. Alle må rett og slett med for at dette skal fungere, presiserer forskeren.

Boysen sier at om det er for få brukere, så kan det gå lang tid mellom hver gang en problemstilling oppstår. Å sende mange folk på kurs kan være vanskelig i små kommuner – fordi de ansatte fra før har mange roller og oppgaver som må ivaretas. Det er rett og slett ikke nok folk til å ta over jobben når andre er borte.

Samtidig svarer de ansatte i små kommuner at de mener at de nye tjenestene er viktige for å være rigget for fremtiden. Det er stor bevissthet rundt at det blir flere pasienter, men ikke flere hender i arbeid.

Informantene i de små kommunene var også klare på at de økonomiske støtteordningene som finnes, er viktige, selv om de er relativt begrenset. En av årsakene til det er at økonomisk støtte forplikter.

– Vi ser rett og slett at de små kommunene er kommet kortere i dette arbeidet og er mer avhengig av støtte enn de store for å lykkes med implementering av velferdsteknologi, tilføyer prosjektleder Elin Breivik i Nasjonalt Senter for e-helseforskning.

Jo større kommune, jo mer nytte

De største kommunene som deltok i undersøkelsen, vurderte egen nytteverdi av deltakelse i velferdsteknologi-programmet som stor.

Mange brukte for eksempel tilbudet om å delta på samlinger om velferdsteknologi. De brukte også de nasjonale anbefalingene for velferdsteknologi og rapporterte at de kunne sette av ressurser til å sende medarbeidere på kurs.

– Kommunene deltar på både nasjonale, regionale og lokale samlinger om velferdsteknologi. Samlingene bidrar til å skape et nettverk med andre kommuner, som aktivt benyttes i prosessene med implementering. Disse nettverkene styrker prosessene rundt innføringen av velferdsteknologi i kommunene, presiserer Breivik.

De aller fleste kommunene svarer at de selv vurderer den kvalitative gevinsten av å ta i bruk velferdsteknologi som stor, mens det er noe vanskeligere å måle verdien rent kvantitativt etter så kort tid.

De første kommunene som ble med i Nasjonalt velferdsteknologiprogram, begynte som pilotkommuner i 2014, mens de aller fleste kommunene har begynt innføringen etter 2016.

– Et viktig funn er at programmet har vært og er en viktig årsak til at kommunene har startet jobben med å ta i bruk velferdsteknologi. De svarte også at programmet fortsatt har en viktig funksjon som pådriver til at implementeringen av velferdsteknologi i Norge ikke stopper opp, sier Elin Sundby Boysen.

Referanse:

Gunn-Hilde Rotvold og Elin Sundby Boysen: Evaluering av virkemidlene i Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Rapport fra Nasjonalt senter for e-helseforskning, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Sintef

Sintef er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Sintef?

Ny varmepose kan redde flere liv

Kloakken din er mer verdifull enn du tror

Kjører du forsiktig om du får belønning?