– Vår forskning viser at vernet mot diskriminering og åpningene for positiv særbehandling er styrket for mange, sier Mari Teigen, som er forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning. 

I Norge finnes det nå lovgivning mot diskriminering på bakgrunn av blant annet kjønn, etnisitet, religion, politisk syn, seksuell orientering, nedsatt funksjonsevne og alder.

– Det er kjønnslikestilling som har tjent som modell for et utvidet vern mot diskriminering i Norge. På viktige områder er vernet blitt utformet på samme måte som for kjønnslikestilling, sier Teigen.

Flerdimensjonal likestilling

Både i EU og internasjonalt har det vært et sterkt fokus på å utvide og samordne grunnlaget for hva som skal gi rett til beskyttelse.

Etter hvert som lovgivningen har begynt å dekke flere diskrimineringsgrunnlag, er det også blitt økende bevissthet om at flere ulikhetsformer kan være i spill samtidig.

– Et eksempel kan være når en eldre kvinne med utenlandsk bakgrunn urettmessig blir forbigått i en ansettelsesprosess. Er det fordi hun er kvinne, eldre eller av utenlandsk opprinnelse at hun blir diskriminert? spør Teigen.

– Eller er det nettopp alle disse egenskapene i kombinasjon som bringer frem negative assosiasjoner eller stereotypier hos arbeidsgiver? Når det er kombinasjonen av grunnlag som skaper diskriminering blir det kalt interseksjonell diskriminering.

Nordiske forskjeller

Selv om utvidelse og harmonisering av diskrimineringslovgivningen framstår som en internasjonal trend blir ikke nødvendigvis lovgivningen utformet på samme måte på tvers av land.

Forskerne har studert reformene i diskrimineringslovgivning og juridisk praksis i de nordiske landene.

– Vår studie av endringsprosessene viser at nasjonale tradisjoner videreføres i samspill med internasjonal påvirkning. Vi finner at de internasjonale endringene til en viss grad har forsterket nasjonale tradisjoner i Norden, sier Teigen.

I Norge er det separate lover for de ulike områdene, men myndighetene har gått langt i å harmonisere lovgivningen med kjønnslikestillingen som drivkraft. I Sverige er derimot lovene slått sammen i en felles lov.

– Likevel, tror jeg vi må kunne si at svenskene ikke har gått så langt i å harmonisere lovgivningen som i Norge. Dette gjelder særlig de proaktive pliktene for å fremme likestilling. Det gir et litt svakere diskrimineringsvern for noen av grunnlagene i Sverige enn i Norge.

– Men i Norden er det Danmark som har det svakeste vernet. Det kan forstås ut fra svakere tradisjon for institusjonell likestillingspolitikk der, poengterer Teigen. 

Svake på likestillingspolitikk

En viktig endring i håndtering av diskrimineringssaker i Norge skjedde i 2006. Da ble likestillingsombudet slått sammen med flere andre ombud til et nytt diskrimineringsombud.

– Sammenslåingen var på mange måter et vellykket grep. Man fikk samlet kompetansen på feltet, og det bidro til å harmonisere lovgivningen innenfor rammen av separate lover.

– Ikke minst ga det muligheter for likebehandling og kompetansebygging på tvers av grunnlag og på ulike samfunnsområder, sier Teigen.

Men selv om Norge er sterke på lovgivningssiden, viser forskningen at det skorter på å sette likestillingspolitikken ut i live:

– Det er departementene som har ansvar for å gjennomføre likestillingspolitikken på sine områder. Det mangler en koordinerende myndighet og et samlende grep for å sikre at målsettingene settes ut i live.

– Behovet for kunnskap og analyse er stort, og politikken for å fremme likestilling står overfor store utfordringer. I den praktiske politikken må likestilling svært ofte vike for andre hensyn, avslutter Teigen.