Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Demens
Demens er en fellesbetegnelse for en gruppe hjernesykdommer som vanligvis opptrer i høy alder.
Vanlige symptomer er hukommelsessvikt, sviktende handlingsevne, sviktende språkfunksjon, personlighetsforandringer og endring av atferd.
I Norge har omtrent 70 000 personer en demenssykdom. Med en eldre befolkning vil også antallet med demens øke. Forskning viser at omtrent 80 prosent av beboere i sykehjem har demens.
Kilde: Helsedirektoratet
Anne Kari Tolo Heggestad ved Høgskolen i Oslo og Akershus har forsket på sykehjemsbeboere som har demens og deres pårørende.
– Mine informanter ga uttrykk for at sykehjemmets rammer og rutiner bidro til en følelse av fangenskap og hjemlengsel, sier Heggestad.
– En av beboerne sa for eksempel at hun følte seg som i et fengsel uten gitter. Det handlet om at det var låste dører og stengsler overalt, for eksempel inn til vaktrommet og kjøkkenet, men også at hun var helt avhengig av hjelp.
Studien til Heggestad bygger på deltagende observasjon i to sykehjemsavdelinger, og dybdeintervjuer med fem beboere med demens og åtte pårørende til beboere med demens.
De må ikke undervurderes
I denne studien ønsket hun å få frem deres stemmer.
Målet var å undersøke hva de opplevde som krenkende eller truende for verdigheten, og hvordan helsepersonell kan ta vare på menneskeverdet.
Heggestad fremhever at vi ikke må undervurdere personer med demens.
– Jeg tror vi ofte har lett for å unnskylde det de sier. Selv om de har hukommelsessvikt, så er følelsene og opplevelsene deres reelle der og da, påpeker hun.
Føler seg umyndiggjort
Både pårørende og beboere mener at det å bli tatt på alvor, er det viktigste for å bevare verdigheten.
Betydningen av medbestemmelse i dagliglivet er noe beboerne er mer opptatt av enn de pårørende.
– De føler seg umyndiggjort og ofte under samtalene kom de inn på hvorfor de var havnet på sykehjem. Det kom tydelig frem at dette var ikke noe de selv hadde vært med på bestemme, sier Heggestad.
HiOA-forsker Anne Kari Tolo Heggestad (t.v.) har jobbet i demensomsorgen i mange år som sykepleier før hun begynte på høgskolen. Foto: Benjamin A. Ward / HiOA
– Eldre med demens er sjelden med i den beslutningsprosessen.
Lettet over sykehjemsplass
Pårørende ble derimot lettet når foreldrene eller ektefellen endelig fikk en plass på sykehjemmet, innenfor disse låste dørene.
Da visste de hvor foreldrene eller ektefellen befant seg. De var ikke klar over at medbestemmelse og frihet var så viktig for dem.
Annonse
Pårørende i undersøkelsen trekker også frem at mangel på ressurser og det at helsepersonell er mer opptatt av oppgavene fremfor pasienten, kan true beboernes verdighet.
For de pårørende betyr det mye at behovene for sosial kontakt, ikke bare fysiske og medisinske behov, blir tatt vare på av pleierne.
Den viktige livshistorien
For at beboere med demens skal få bevare verdigheten sin, er det viktig at de blir tatt på alvor, at de får være med og bestemme, og at de blir akseptert, oppsummerer Heggestad i sin studie.
– Vi kan bli flinkere til å lytte til hva eldre med demens ønsker og hvilke behov de har, og ikke bare bestemme over hodene på dem, understreker hun.
I demensomsorgen er det dessuten viktig å kjenne til den enkeltes livshistorie.
– Ved å kjenne til noe av historien til den enkelte beboer og hva de har gjort før, kan vi se mennesket bak sykdommen. Da er det lettere for helsepersonell å sette seg ned med personen og ha en samtale, sier Heggestad.
Referanse
Heggestad, Anne Kari Tolo: To be taken seriously as a human being. A qualitative study on dignity in dementia care, Det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo, mai 2014.
