Eldre har sterke ønsker om å føle seg friske selv om de opplever at de har vondt både her og der.
– Ettersom aldring er en prosess man ikke har kontroll over, kan selve aldringsprosessen føre til resignasjon fordi en er ute av stand til å gjøre noe med selve prosessen, sier professor Elisabeth Severinsson ved Høgskolen i Vestfold.
Eldre strever med å forsone seg med hvordan livet er blitt, og de ønsker å bevare sin identitet og verdighet på tross av ulike funksjonshemninger. Dette innebærer at de er sårbare, spesielt overfor helsepersonell som ikke forstår behovene deres.
– Den eldre trenger derfor hjelp av helsepersonell i form av støttesamtaler. Får man ikke slik hjelp, kan resultatet lett bli en følelse av å være fremmedgjort for seg selv og andre, sier Severinsson.
Mening og verdighet
Sammen med førsteamanuensis Anne Lise Holm har Severinsson gått gjennom flere studier som viser hvordan det å bli respektert og satt pris på av helsepersonell fører til en følelse av at man har noe av sin helse, verdi og verdighet i behold.
– Det å føle seg sett og å være delaktig i det som skjer er viktig, siden følelsen av ikke å mestre lett fører til ubalanse, sier Holm.
– Helsepersonell som arbeider med eldre må derfor være spesielt engasjerte. Mangler engasjementet, kan dette lett oppfattes som at man ikke har noen tro på at eldre kan mestre og er i stand til å ta ansvar for sitt eget liv, sier hun.
Et spesielt felt er eldre med en annen kulturell bakgrunn. Her er det spesielt viktig at helsepersonell er i stand til å lytte og tolke eldres signaler, med andre ord at helsepersonell er intuitive slik at eldre får dekket sine behov på en relevant måte.
Balanse, bekreftelse og tillit
Forskernes funn viser også at å oppnå balanse og harmoni i hverdagen, blant annet ved å bli bekreftet og bli gitt tillit, var viktig for å gjenvinne helsen og forhindre passivitet og maktesløshet.
– Det å bli eldre innebærer ofte at man blir mer og mer avhengig av andre, noe som igjen gjør det vanskelig å opprettholde det personlige ansvaret for egen helse, som myndighetene er opptatt av, sier Severinsson.
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Å bevare helsen blir dermed et ansvar både for den enkelte og for samfunnet. Samtidig er det påvist at det å være sammen, det å oppleve sosial støtte og sosiale relasjoner, kan være en strategi for å oppleve helse og å unngå uhelse.
Forskerne peker på hvor viktig det er at helsepersonell er spesielt oppmerksom på eldre som er blitt enslige, eller som er isolerte på grunn av dårlig helse eller annen mangel på sosial kontakt.
– Helsepersonell har en plikt til å identifisere den eldres ønsker og behov, siden det motsatte av det å engasjere seg er å være tilskuer til livet, noe som innebærer ensomhet, mangel på nære relasjoner og en følelse av å være ekskludert og ignorert, sier Severinsson.
En mental kamp
Studien viser også at eldres helse er knyttet til hvordan de opplever kroppen.
– Kroppen endrer seg i negativ retning, og den eldre har små muligheter til å gripe inn, sier Holm.
Annonse
– Den eldre mister sin selvrespekt, en ser seg i speilet og kjenner seg ikke igjen, det er ikke meg. I dagens kroppsfikserte samfunn, er det derfor en stor utfordring for helsepersonell å være bevisst hvordan eldre strever med sitt eget selvbilde.
Studien viser også at dårlig helse eller uhelse også oppleves som en mental kamp for å bevare en følelse av å være uavhengig, noe som igjen gir næring til egen selvfølelse.
– Dagens eldreomsorg er preget av medisinering, der fokus i omsorgen ligger på at den eldre er servil og underkaster seg et regime der de har små muligheter til påvirkning. Et slikt helsesystem bestemmer og legger føringer på hvordan den eldre skal være for å være en god pasient, sier Holm.
Helsepersonell bestemmer og har makt, mens pasientene opplever seg maktesløse. En slik holdning kan bidra til at pasienten opplever at helsen er dårlig, samtidig som den han eller hun gradvis tilpasser seg en passiv pasientrolle.
– Helsepersonell trenger å reflektere og diskutere over det faktum at den eldre faktisk er ekspert på egen helse, fortsetter Severinsson.
– Å utvikle en samarbeidskultur i eldreomsorgen innebærer en bevissthet omkring brukermedvirkning som igjen kan bidra til at eldre opplever verdighet og selvfølelse.
– Det er viktig å være klar over at når mennesker føler seg uverdige og maktesløse, har de små forventninger til at det er noen vits å bry seg, og man er lite interessert i å la sin stemme høre, sier Severinsson.
