Lang ventetid for behandling er et stort problem i mange OECD-land, deriblant Norge. Landene har gjort ulike grep for å møte problemet.

Pasienter i Norge som oppfyller krav til nødvendig helsehjelp, blir tildelt maksimal ventetid ut fra kriterier om alvorlighetsgrad og forventet nytte og kostnadseffektivitet av behandlingen.

Disse har rett til behandling innen en bestemt frist, som er fastsatt på nasjonalt nivå. Fristen varierer fra noen uker til ett år, avhengig av hvor alvorlig tilstanden er.

Men oppslag i media den siste tiden, blant annet om storstilt juksing med ventelistene ved Oslo universitetssykehus, antyder at tiltaket kan ha uønskede konsekvenser.

Ansvaret ligger på den enkelte

Jurgita Januleviciute, forsker ved Universitetet i Bergen, tror noe av forklaringen kan være manglende kontrollsystem.

Hun har levert doktoravhandling om prioriteringer i helsesektoren, med finansering fra Forskningsrådets program for helse- og omsorgstjenester.

– Norge har et svakt overvåkingssystem, hvor det er opp til hver enkelt pasient å klage hvis han eller hun ikke får behandling innenfor fristen, sier Januleviciute.

– Erfaringer fra andre land viser at streng overvåking og ekstra ressurser er avgjørende for å oppnå målene om maksimum ventetid.

Januleviciute trekker fram Skottland, der den faktiske ventetida blant pasienter i langt større grad enn i Norge er innenfor maksimumsgrensa.

Skotske myndigheter har bevilget ekstra midler for å få ned den generelle ventetida, og i 2005 ble det innført en maksimumsgrense på seks måneder for alle pasientgrupper, uavhengig av alvorlighetsgrad.

– Det er relativt lett å overvåke ventetida i Skottland, siden alle der har rett på behandling innen samme tid. I Norge er det langt mer differensiert, og derfor også vanskeligere å ha oversikt over, påpeker Januleviciute.

Uventet effekt

I doktoravhandlingen har hun blant annet sammenlignet effekten av ventetidstiltakene i Norge og Skottland.

– En vanlig bekymring i forskningslitteraturen er at slike universelle ventetider som Skottland har innført, ikke beskytter de sykeste. Samtidig skulle man forvente at tiltakene i Norge har slått positivt ut for denne gruppen. Men funnene våre var ganske overraskende.

Januleviciute og hennes kolleger fant nemlig at ventetida til en viss grad hadde økt for pasientene som skulle blitt høyest prioritert, i Norge, mens denne pasientgruppen var upåvirket i Skottland.

Skotske pasienter som etter norske retningslinjer ville blitt høyt prioritert i Norge, ble også prioritert i Skottland. Ofte fikk de behandling i god tid før den generelle seks måneders-fristen.

– Sannsynligvis bidrar legeetikken til at de sykeste blir løftet fram uansett, samtidig som de ekstra ressursene som ble brukt, har bidratt, spekulerer Januleviciute.

Velger andre sykehus

I både Skottland og Norge var det imidlertid de lavest prioriterte pasientene som hadde størst utbytte av reformene og som fikk kortere ventetid.

For Skottland var dette et forventet resultat, men ikke for Norge. Januleviciute tror det er flere grunner til dette.

– Pasienter som er friskere, benytter seg i større grad av fritt sykehusvalg. En tidligere studie viser at de som velger et annet sykehus enn sitt lokale, som regel venter kortere på behandling, forteller hun.

En annen forklaring kan være kapasitetsproblemer på kort sikt. Om en pasient har maksimumsventetid på for eksempel 30 uker, er det enklere å planlegge behandlingen enn for en pasient som skal behandles innen 2 uker.

Januleviciute understreker imidlertid at hun ikke kan si noe om kvaliteten på behandlingene i de to landene ut fra undersøkelsene hun har gjort.

– Prioritering blir viktigere

Den gjennomsnittlige levealderen øker og andel eldre i befolkningen blir stadig større. Det betyr at flere vil få kroniske og sammensatte lidelser med behov for behandling.

I tillegg har befolkningen generelt økte forventninger til egen helse, behandlingssystemer og nye diagnose- og behandlingsmetoder. Samlet øker dette presset på helse- og omsorgstjenestene.

– Riktig prioritering i helsevesenet vil bli stadig viktigere framover, mener Januleviciute.

– Fordelen med ordningen vi har i Norge, er at samfunnet sparer de tilleggsressursene som hadde vært brukt på overvåking.

– Men siden ansvaret ligger på den enkelte, er det i gruppen av pasienter med maksimum ventetid viktig å følge med på om de som klager, får behandling på bekostning av de som ikke klager, påpeker hun.