Hvis samhandlingen svikter

Forsker frykter svikt i samhandlingen mellom fastlege, omsorgstjeneste og sykehus når kommunene skal overta flere av oppgavene som i dag utføres på sykehus.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Manglende samhandlingskompetanse i helsesektoren vil føre til flere uønskede hendelser som går ut over pasientene, frykter stipendiat Kristin Laugaland ved Universitetet i Stavanger. (Illustrasjon: Ingund Svendsen)

I årene framover vil tallet på eldre i Norge øke kraftig. Selv om flere eldre vil holde seg friskere lenger, vil også langt flere eldre trenge behandling, pleie og omsorg.

Som et svar på behovet for helsetjenester skal samhandlingsreformen settes i verk fra 1. januar 2012. Målet er at flere pasienter skal få behandling nærmere sitt eget hjem. Da må kommunene overta flere av oppgavene som i dag utføres på sykehus.

Kritiske overganger

– Svikter samhandlingen mellom spesialist- og primær-helsetjenesten, kan det føre til et dårligere helsetilbud, unødvendige innleggelser på sykehus, for tidlige utskrivelser, misnøye blant pasienter og mangelfull oppfølging, sier Kristin Laugaland ved Universitetet i Stavanger.

Laugaland forsker på overføringer av eldre pasienter mellom ulike helsetjenester i Norge og hvordan pasientenes sikkerhet blir ivaretatt i disse overføringene. Hun er spent på hvordan Norge vil løse morgendagens største helseutfordring.

– Internasjonal forskning viser at faren for svikt er betydelig i samhandlingen mellom fastlege, omsorgstjeneste og sykehus. Svikt i behandling og pleie kan føre til funksjonsreduksjon, forlenget sykehusopphold eller i verste fall død for pasienten, sier Laugaland.

Mangelfull kommunikasjon og dokumentasjon er de største utfordringene. Viktig informasjon om symptomer, medikamenter, behandling og oppfølging følger ikke alltid pasienten ved innleggelse eller utskrivelse fra sykehus.

– Ifølge en norsk forskningsstudie kan epikrisen, altså den samlede framstillingen av sykehistorien, være så mangelfull at den kan utgjøre en helserisiko for pasienten, sier Laugaland.

Mye feilmedisinering

– Mange pasienter blir også feilmedisinert. Eldre pasienter, med sammensatte diagnoser, skal ofte ha flere medisiner. I tillegg til at de kan feiltolke dosene, er det ikke alltid helsepersonellet har fått informasjon om hvor lenge pasienten skal stå på medisinene.

– Pasienter som har tatt prøver som røntgen, digitale snittbilder og blodprøver, kan bli skrevet ut før prøvesvarene er klare. Viktige opplysninger står i fare for ikke å bli fulgt opp, sier Laugaland, som mener det er urovekkende når internasjonal forskning viser at flere uønskede hendelser i pasientoverføringene kunne vært unngått.

– Det er særlig eldre pasienter over 65 år som er mest utsatt for svikt i overføringene. De har ofte sammensatte sykdommer som krever sammensatt behandling. Dessuten er eldre mennesker ekstra sårbare.

– De har mindre reserver og trenger rask hjelp ved akutt sykdom. I tillegg er de ofte mentalt svekket og klarer dermed ikke å ta del i sin egen behandling. Eldre pasienter er helt avhengige av helsepersonell som ivaretar behovene deres, sier Laugaland.

Uklare ansvarslinjer

Hun mener svikt i samhandlingen stort sett skyldes uklare ansvarslinjer mellom tjenestenivå og en manglende helhetlig forståelse av hele behandlingsforløpet pasienten skal gjennom.

– I Norge er det forsket lite på pasientsikkerhet i lys av samhandlingsutfordringer.

– Til nå har forskerne vært mest opptatt av overføringer innenfor spesialisthelsetjenesten og mindre opptatt av overføringer på tvers av tjenestenivå eller innenfor primærhelsetjenesten, sier Laugaland.

Bakgrunn:

Doktorgradsprosjektet er finansiert av Helse Førde og inngår som en del av et større forskningsprosjekt ved UiS om kvalitet og sikkerhet i eldreomsorgen. Forskningen er ledet av professor Karina Aase og er støttet av Norges forskningsråd og Helse Vest.

Powered by Labrador CMS