Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Mange eldre, og familiene deres, kan ha ekstra stor glede og nytte av teknologiske nyvinninger.
Mange eldre, og familiene deres, kan ha ekstra stor glede og nytte av teknologiske nyvinninger.

– Det som fungerer for eldre på Grünerløkka, kan virke dårlig for eldre i Finnmark

Eldrebølgen kan bli en tsunami, men ny teknologi kan hjelpe oss. Så hva slags teknologi trengs? Svaret er ikke likt for alle.

Publisert

Kanskje har pandemien gjort terskelen for å ta i bruk ny teknologi mindre. Under koronaen har nok enda flere besteforeldre enn vanlig facetimet og skypet med barnebarn.

Andre har hatt videosamtaler med fastlegen og kanskje fått stilt diagnoser uten å ta turen til et kontor.

Digitalisering og robotteknologi gir nye muligheter. Roboter kan klippe plenen og støvsuge når helsa skranter. Mange eldre kan altså ha ekstra stor glede og nytte av teknologiske nyvinninger.

Med stadig flere eldre kan det bli nødvendig å bruke ny teknologi, såkalt velferdsteknologi, for å lette presset på helsevesenet og andre deler av offentlig sektor.

Men et langstrakt og mangfoldig land krever spesialtilpassede løsninger.

Teknologiske løsninger kan bidra til en bedre hverdag.
Teknologiske løsninger kan bidra til en bedre hverdag.

Grünerløkka trenger andre løsninger enn Finnmark

– Når ny teknologi skal innføres i stor skala, er det ikke uten videre sånn at den samme løsningen kan brukes overalt, mener masterstudent Erlend Kleiven-Jørgensen.

Han har sett på hvordan norske kommuner innfører og bruker ny teknologi som er ment å hjelpe de eldre innbyggerne. Det kan for eksempel være dispensere for medisin eller GPS-løsninger.

– Problemet er at Norge er ekstremt langstrakt og forskjellig. Det som fungerer på Grünerløkka, kan fungere svært dårlig i Finnmark, forteller han.

Kleiven-Jørgensen har i sin undersøkelse fulgt et konsulentselskap som er satt inn for å finne løsninger for å møte eldrebølgen.

Masteroppgaven til Kleiven-Jørgensen er skrevet ved NTNUs Institutt for tverrfaglige kulturstudier. Veileder og forsker Roger Andre Søraa støtter funnene.

– Spesielt nå under pandemien tror jeg disse «omsorg over avstand»-teknologiene han har sett på er veldig relevante, sier Søraa.

– Norske kommuner har tusen forskjellige måter å gjøre, og ikke gjøre, ting på. Det gjelder å finne ut hvordan vi sammen best mulig kan hjelpe eldre til å ha et godt, verdig og sikkert liv, mener Søraa.

I et langstrakt og tynt befolket land er ikke internett nødvendigvis like stabilt overalt.
I et langstrakt og tynt befolket land er ikke internett nødvendigvis like stabilt overalt.

Hva når internett går ned?

I en liten kommune med store avstander kan det for eksempel være mer å tjene på digitalt tilsyn eller avstandsoppfølging. At innbyggerne kan få oppfølging i hjemmene sine og at helsepersonell ikke trenger å reise store avstander, er to gevinster ved bruken av denne teknologien.

Men små kommuner er ofte mer sårbare fordi de har færre ressurser, både økonomisk og i antall ansatte. De kan ha dårligere telefondekning og internettilgang på grunn av store geografiske avstander.

– Kan de stole på teknologien hvis den er avhengig av god dekning og internettilgang? Hva skjer hvis internett ligger nede? spør Kleiven-Jørgensen.

En prosjektleder i en liten kommune kommenterte at de ofte hørte solskinnshistorier fra kommuner med større ressurser enn dem selv, og at det var for lite oppmerksomhet omkring utfordringene ved å gjennomføre tilsvarende prosjekter i små kommuner. Prosjektlederen sa det slik:

«Alt er jo basert på nettløsninger, men her ute er det ofte dårlig nettilgang. Da hjelper det lite å høre hvor bra alt funker i Bergen og Bærum.»

Samtidig kan det være enklere å gjennomføre pilotprosjekter i mindre kommuner, hvor det å gå fra initiativ til handling ikke tar så lang tid.

Må jobbe på tvers

Den overordnede nasjonale tanken er at alle norske kommuner skal kunne tilby velferdsteknologi til sine innbyggere. Med andre ord skal velferdsteknologi være en integrert del av helse- og omsorgstjenestene i norske kommuner.

Men dette kan vi bare få til gjennom tverrfaglig samarbeid, ikke bare mellom stat og kommuner eller kommunene imellom, men også i hver enkelt kommune.

– Kommunene kan bli flinkere til å jobbe på tvers av sektorer innad i kommunen, sier Kleiven-Jørgensen.

Silotenking vil ikke fungere

I flere kommuner er folk gjerne vant til å jobbe i siloer, der de har sine egne, klart avgrensede fagfelt med tilhørende arbeidsmetoder og tenkemåter.

Men for å løse komplekse problemer og gjennomføre store nyvinninger bør de jobbe mer som en enhet, mener Kleiven-Jørgensen.

– I prosjektet jeg studerte, ble det for eksempel satt sammen grupper med representanter fra IKT-tjenesten, helseledere og helsefagarbeidere. I noen få tilfeller var også kommuneledelsen representert, sier han.

Kommunene ble stimulert til å jobbe på tvers, ikke bare innad i kommunen, men også med et privat konsulentselskap.

Først og fremst handler det om innbyggerne som benytter seg av teknologien, og om de ansatte som må lære seg å bruke den.
Først og fremst handler det om innbyggerne som benytter seg av teknologien, og om de ansatte som må lære seg å bruke den.

Helt nødvendig

– Å ta i bruk ny teknologi handler ikke bare om helsetjenesten i kommunen. Først og fremst handler det om innbyggerne som bruker den og om de ansatte som må lære seg å bruke den nye teknologien, påpeker Kleiven-Jørgensen.

Men prosjektet involverer også flere deler av kommunen. For eksempel kan det være at den tekniske avdelingen blir ansvarlig for vedlikehold og oppfølging av teknologien. Videre må innkjøps- og økonomiavdelingen engasjeres ved store anskaffelser.

Ikke minst må kommuneledelsen være med for at kommuner skal lykkes med å ta i bruk den nye teknologien.

Kleiven-Jørgensen mener det er helt nødvendig med samarbeid for at de eldre skal få størst mulig utbytte av den nye teknologien, og for at det offentlige skal få mest mulig igjen for investeringene sine.

Teknologi for eldre

I en testfase prøvde 31 kommuner ut ny teknologi. Deretter ble det bestemt at Nasjonalt velferdsteknologiprogram skulle konsentrere seg om fem typer teknologier:

  1. Medisindispenser som deler ut medisin automatisk, registrerer om bruker tar medisinen og sender varsel til helsepersonell dersom medisinen ikke tas ut.
  2. Lokaliseringsteknologi er GPS-løsninger for lokalisering av personer, for eksempel hvis en dement går seg bort.
  3. Digitalt tilsyn er sensorteknologi eller passiv varsling, for eksempel sensorer i sengematter, bevegelsessensorer, døralarm som varsler ved passering eller falldetektor
  4. Elektroniske dørlåser hos innbyggere som mottar hjemmetjenester.
  5. Oppgradere pasientvarslingsanlegg på sykehjem, ved bruk av sensorteknologi/digitalt tilsyn kan beboer på sykehjem passivt og aktivt varsle ansatte ved behov for hjelp.

Referanser:

Erlend Kleiven-Jørgensen: Facilitating and Carrying out Innovation Processes in the Public Sector: Implementing Assistive Technology on a Municipal Level. Masteroppgave NTNU/KULT, 2020.

Juni B. Melting: Andre gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Helsedirektoratet, 2017.

Juni B. Melting og Lasse Franzen: Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger. Helsedirektoratetat, 2015.