Mange opplever at skriftlige avtaler og fastsatte oppgaver gjør hjemmetjenesten mindre fleksibel. For noen hjelpemottakere er dette uheldig, mener forsker.
For unge med nedsatt funksjonsevne kan det være ekstra utfordrende når hjemmetjtenesten er lite fleksibel. (Foto: Shutterstock)
HELSEOMSORG
Forskningsrådets program for Helse- og omsorgstjenester skal bidra til å identifisere de mest effektive måtene å organisere, lede, finansiere og levere helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet. I tillegg er det et mål å redusere uønskede hendelser og ulik tilgang til helsetjenester, og gi bedre sikkerhet for den enkelte pasient og bruker.
– Faste avtaler som definerer nøyaktig hvilke oppgaver en person skal få utført, har blitt veldig vanlig i hjemmetjenesten.
– Vår forskning tyder på at denne servicetenkningen ikke alltid passer med de behovene for hjelp som melder seg i hverdagen, sier Mia Vabø, forskningsleder ved NOVA.
I et knippe casestudier finansiert av Forskningsrådets program for helse- og omsorgstjenester har forskerne blant annet intervjuet ansatte og brukere av hjemmetjenesten i tre bykommuner.
Brukerne var yngre funksjonshemmede og skrøpelige eldre eller deres pårørende.
Forskerne har også intervjuet innvandrere om deres syn på og bruk av omsorgstjenester.
Utgangspunktet for studien var de motstridende kravene helse- og omsorgstjenesten møter.
Det lille ekstra
– På den ene siden oppfordres tjenestene til å tenke helhetlig rundt brukerens situasjon og tilby individuell behandling og «sømløse» tjenester. På den andre siden er tjenestene i økende grad underlagt standardisering, prestasjonsmålinger og krav om budsjettdisiplin, forteller Vabø.
Hvordan forplanter dette krysspresset seg til ulike arenaer i helse- og omsorgstjenesten, som i førstelinjetjenesten der personalet møter befolkningen?
Eldre og yngre personer med nedsatt funksjonsevne har mange like erfaringer med tjenesten. Blant annet er det stor enighet om at tjenesten er preget av travelhet og liten personkontinuitet, og at det derfor kan være vanskelig å be om noe ekstra.
– Ettersom tjenesten er blitt mer avtalefestet og forutsigbar, er den også blitt mindre fleksibel med hensyn til å yte «ekstratjenester». Flesteparten av dem vi snakket med, var ikke opptatt av avtaler og rettigheter, men av å klare hverdagen, sier Vabø.
Hjemmetjenesten har flere steder etablert fleksible ambulerende innsatsteam som trår til med ulike typer hjelp og rehabilitering for et kortere tidsrom. (Foto: Shutterstock)
Forhindrer et aktivt liv
Vabø forteller at det særlig er yngre med nedsatt funksjonsevne som ikke har personlig assistent, som synes den rigide servicetankegangen er en utfordring.
En person som skal i bursdagsselskap, ønsker kanskje hjelp til å barbere seg og kle seg akkurat den dagen. For hjemmehjelpen krever slike behovsendringer i praksis at behovet kommuniseres og registreres i systemet.
– En liten kommunikasjonssvikt og bortfall av «små» tjenester kan få merkbare konsekvenser for den som er avhengig av hjelp. Det kan oppleves som ødeleggende for deres bestrebelser på å mestre et aktivt og sosialt liv, understreker Vabø.
Mens flere av de eldre opplyste at de fikk hjelp av familien til det som faller utenfor det avtalte, ønsket ikke yngre med nedsatt funksjonsevne å «bruke opp» sine venner for å få hjelp.
Annonse
– Noen av dem vi intervjuet hadde resignert, forteller Vabø.
Lite kreativitet og motivering
Med Samhandlingsreformen på trappene er det ifølge Vabø mer enn noen gang blitt viktig å tilby forebyggende, rehabiliterende og habiliterende tjenester.
Da er det viktig at kommunene ikke bare tenker helsetilstand, men også tar utgangspunkt i den enkeltes sosiale livssituasjon og mestringsevne.
Ifølge forskeren har hjemmetjenesten flere steder etablert fleksible ambulerende innsatsteam som trår til med ulike typer hjelp og rehabilitering for et kortere tidsrom, for eksempel etter et sykehusopphold.
– Å styrke mennesker evne til å klare seg selv, vil imidlertid være avhengig av at fagfolk er igangsettende, kreative og motiverende også i de ordinære hjemmetjenestene. Med dagens rettighets- og servicetankegang blir de i for liten grad oppmuntret til dette.
Norsk-pakistanere trenger også hjelp
Mia Vabø, forskningsleder ved NOVA. (Foto: Elin Fugelsnes)
Den økende andelen brukere med etnisk minoritetsbakgrunn innebærer nye utfordringer for målet om et likeverdig tjenestetilbud til alle befolkningsgrupper. I en av studiene fra prosjektet har forskerne intervjuet norsk-pakistanere om deres syn på og erfaringer med eldreomsorgen.
– Intervjuene bekrefter at familiebåndene er sterke. Å ta seg av sine eldre foreldre, omtales som selvsagt i norsk-pakistanske miljøer. Men dette er ikke ensbetydende med at offentlige omsorgstjenester er uønsket, påpeker Vabø.
Konkrete eksempler fra norsk-pakistansk familieliv viser at både hjemmetjenester og eldresenter kan fungere som et kjærkomment og nødvendig supplement til familieomsorgen – også der flere generasjoner lever under samme tak.
– Vi har også sett eksempel på at sykehjem, i samarbeid med storfamilien, har klart å skape en pakistansk hjemmeatmosfære for sine skrøpeligste eldre, forteller Vabø.
– Men vi ser også at slike løsninger er basert på at det finnes enkeltindivider i eldreomsorgen som viser kreativitet og vilje til å tilpasse seg. Flere av familiene har vurdert tilbudet om institusjonsplass som vanskelig eller umulig å tilby egne foreldre, sier hun.
