En av tre personer over 65 år faller minst en gang i året. For personer over 80 år øker antallet til en av to.

I beste fall blir resultatet bare et skrubbsår, men i verste fall kan resultatet bli skader i indre organer, muskelskader eller brudd.

– Både medisinsk og samfunnsøkonomisk er dette et stort problem, mener Olav Sletvold, avdelingsoverlege ved Avdeling for geriatri, St. Olavs Hospital, og professor II ved NTNU.

Brikke måler ustøhet

Ifølge Sletvold har St. Olavs Hospital og NTNU landets mest omfattende forskning på eldre og fallulykker. Sentralt i dette arbeidet står fysioterapeut og seniorforsker Jorunn Lægdheim Helbostad.

I studier finansiert av Forskningsrådets Program for helse- og omsorgsforskning, har hun sett på hvordan man kan peke ut eldre som står i fare for å falle og hvordan fallulykker kan forebygges.

– For å kunne sette inn forebyggende tiltak, må vi først vite hva som kjennetegner eldre som er i risikosonen for å falle. Vi vet at de fleste fall skjer når folk går, og derfor har vi konsentrert oss om å utvikle et verktøy som kan måle gangfunksjon og ustøhet under gange, forklarer Lægdheim Helbostad.

Løsningen har blitt en brikke som festes på pasientens rygg og som måler bevegelsesmønsteret. Målet har vært å finne egenskaper ved gangfunksjon som kjennetegner personer som er ustøe og dermed i risiko for å falle.

Neste skritt for forskerne er å finne grenseverdier for hva som er normal funksjon og når man bør sette inn forebyggende tiltak.

Kan forebygges

Brikken utvikles i samarbeid med professor Rolf Moe-Nilssen ved Universitetet i Bergen og Sintef, og foreløpig er den stort sett brukt i forskning. Planen er imidlertid å innføre den i klinikken etter hvert.

– Vi holder på å utvikle programvaren nå, og om et par år vil brikken sannsynligvis være tilgjengelig for andre, forklarer Lægdheim Helbostad.

Forskerne jobber også med å utvikle en metode som skal gjøre det lettere å utrede hva som er årsaken til gangproblemene. Dårlig syn og nedsatt nervefunksjon er to av de vanligste forklaringene.

– Mye av forskningen vår dreier seg om å lete etter mekanismer og finne ut hvordan ting henger sammen. Faller man én gang, er det ikke nødvendigvis noe problem, men gjentatte fall er ofte et symptom på noe. Det er viktig å være klar over dette, for de fleste fall kan forebygges, forklarer Olav Sletvold.

Bedre rehabilitering

Lægdheim Helbostad har også sett på betydningen av aktivitet for pasienter med hoftebrudd. Med utgangspunkt i funn som viste at inaktivitet øker risikoen for å falle, har hun studert aktivitetsnivået blant hoftebruddspasientene under opptreningsperioden.

Her har forskerne brukt en annen brikke som måler aktivitetsnivået og når på dagen pasientene er aktive. Olav Sletvold er overrasket over resultatene.

– Fysisk aktivitet er viktig for å gjenvinne funksjonen etter bruddet, og alle pasientene får i prinsippet et strukturert rehabiliteringsopplegg. Det viser seg imidlertid at fysisk aktivitet varierer veldig fra pasient til pasient, og jeg er overrasket over hvor lite aktive mange av dem er, sier han.

Etter tre måneder er rehabiliteringen vanligvis avsluttet, men forskernes funn viser at mange pasienter fortsatt har en betydelig funksjonsreduksjon på det tidspunktet. Blant annet trenger dobbelt så mange som før ganghjelpemiddel.

I et nytt prosjekt som det nå søkes om midler til planlegger forskerne å finne ut hvordan det er mulig å strukturere rehabiliteringsopplegget etter sykehusoppholdet på en bedre måte.

Forskergruppen for geriatri ved St. Olavs Hospital og NTNU har på sikt en målsetting å bidra til et nasjonalt forskningssenter lokalisert i Trondheim for forskning på problemstillinger knyttet til gangforstyrrelser, balanseproblemer og falltendens og komplikasjoner til fall. 

Lenke:

Forskningsrådets program: Helse- og omsorgstjenester (HELSEOMSORG)