Demokratier uten opposisjon

Fraværet av en sterk opposisjon er et gjennomgangsfenomen i Afrika. Det lider den demokratiske utviklingen under, mener Lise Rakner, professor ved Institutt for sammenlignende politikk.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Sammen med Siri Gloppen har Lise Rakner redigert boka Globalization and Democratization: Challenges for Political Parties - Essays in Honour of Lars Svåsand.

Begge forskerne hører til ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

I et eget kapittel tar Rakner for seg det demokratiske underskuddet i Afrika.

Ikke noe sted i verden sitter presidenten så lenge ved makten som i afrikanske land, til tross for at landene kan vise til liten økonomisk og sosial utvikling.

I land sør for Sahara får opposisjonspartier sjelden mer enn 20 prosent av setene i parlamentet. Rakner mener den svake opposisjonen er et stort politisk problem.

- Selv etter tredje og fjerde runde med demokratiske valg, opplever opposisjonen liten eller ingen vekst.

- Indikatorer på grad av demokrati, som ytringsfrihet og valgkvalitet, har hatt overraskende liten effekt på dette hittil, sier hun.

Karrierepolitikk

Rakner mener ett av hovedproblemene er at afrikanske partiformasjoner styres av individuelle karrieremotiv heller enn institusjonaliserte ideologiske posisjoner og interessekonstellasjoner.

De fleste politiske partier blir opprettet i forbindelse med valg, og fungerer gjerne kun som flaggbærere for en presidentkandidat i den aktuelle perioden.

- I Afrika er politiske posisjoner sikreste vei til personlig rikdom, fordi forretningskontrakter og annen næringsvirksomhet ofte avhenger av politiske kontakter.

- De sterke økonomiske interessene som knyttes til politisk makt, har korrumperende virkning på de politiske prosessene, sier Rakner.

Bistand kan også være et hinder for demokratisk utvikling, ifølge forskeren. Fordi store deler av ‘stat til stat’- bistandspenger kanaliseres gjennom staten, er effekten ofte at bistand indirekte støtter opp under det sittende regimet.

- Siden makten i dag er samlet på ett sted, har man ikke fått en institusjonalisering av de demokratiske prosessene.

- Hyppigere maktskifter kan gjøre det rasjonelt for det sittende regimet å styrke de demokratiske ansvarlighetsmekanismene, sier Rakner.

Latinamerikansk motsats

At grad av fattigdom og elendighet ikke nødvendigvis samsvarer med grad av protest, er Afrika et godt eksempel på.

Latin-Amerika er her Afrikas rake motsetning.

- Latin-Amerika preges også av enorme lønnsforskjeller og stor fattigdom, men i motsetning til Afrika avsettes latinamerikanske presidenter raskere enn noe annet sted i verden.

- Dette kan i alle fall delvis knyttes til et noe høyere utdanningsnivå, et utviklet organisasjonssamfunn og en institusjonalisert protestkultur, forteller Rakner.

Hun understreker at det politiske klimaet i Latin-Amerika også vitner om et demokratisk problem.

- Det er langt fra positivt at folket gir så tydelige signaler på at de ikke har tillit til sine valgte ledere. Det er et generelt problem når den politiske eliten framstår som irrelevant i forhold til befolkningen den er satt til å styre.

Partisystem er i endring

I Globalization and Democratization: Challenges for Political Parties ønsker Rakner og Gloppen å sette fokus på om gamle partiteoretiske verktøy kan overleve reisen til nye empiriske kontekster.

- Utfordringer knyttet til globalisering og internasjonale normer for demokrati medfører at samfunn over hele verden står overfor en del av de samme utfordringene, selv om ulike land utfordres på ulik måte, sier Gloppen.

De internasjonale normene for demokratiske institusjoner hviler på teorier utviklet for “gamle” vestlige demokratier, noe forskerne mener kan være problematisk.

Blant annet forholder man seg til normer for interndemokrati som forholder seg til politiske partier som tradisjonelle medlemsorganisasjoner.

Dette er en teori som ikke nødvendigvis stemmer verken i det “nye” Europa eller i nye demokrati andre steder i verden.

Sviktende medlemstall

- Over hele kontinentet opplever politiske partier drastisk nedgang i medlemsmassen. Denne bevegelsen omskaper partiene til små eliteorganisasjoner for en liten gruppe utvalgte representanter.

- Partienes legitimitet som meningsbærende representasjoner for større folkemasser faller dermed bort, sier Siri Gloppen.

Hun trekker fram massemedias rolle, og nye former for kommunikasjon som faktorer som har bidratt til denne endringen.

Rakner viser til hvordan endringen også sammenfaller med framveksten av nye politiske partier, som oppstår eksplisitt fordi befolkningen ikke har tillit til eksisterende partier.

Sjakklegenden Garry Kasparovs The Other Russia og det svenske Piratpartiet trekkes fram som representanter for denne nye partifamilien.

- Disse partiene profilerer seg gjennom å representere en kritikk av det bestående, for derigjennom å framstå som noe nytt og renere, sier Rakner.

Partifinansiering

Partifinansiering trekkes fram som et annet eksempel på en global demokratisk utfordring. Valgkamper har blitt dyrere og behovet for finansiering større. Dette medfører nye utfordringer for partiene.

- I England har ikke politiske partier lov til å ta imot pengegaver, men loven sier ingenting om lån. Labour utløste en diger debatt da de lånte store pengesummer mot plasser i overhuset eller tittel som lord.

- I Norge møter politiske partier på de samme prinsipielle spørsmålene knyttet til pengegaver og finansiering, sier Gloppen.

Boka tar for seg partisystem i endring, og søker gjennom ulike empiriske perspektiv å utvikle eksisterende partiteori.

- Selv om gamle teorier må revurderes, er det interessant å se at Stein Rokkan og S.M. Lipsets skillelinjemodeller fortsatt anses som nyttige og relevante for forskere som jobber i helt andre geografiske kontekster enn det Rokkan og Lipset forholdt seg til, sier Rakner.

Powered by Labrador CMS