Fedrene snakket aldri om det de hadde opplevd, fortalte etterkommere av fanger i andre verdenskrig på et seminar nylig. 

I jobben som psykiater har professor Trond Heir møtt mange som opplevde andre verdenskrig. Han bekrefter at det ikke er uvanlig at krigsseilere, torturofre og krigsveteraner unnlot å fortelle familiene sine om det de hadde opplevd. 

– Når man har opplevd vonde hendelser, så har mange et behov for å unngå alt som minner om hendelsen. Hvis de snakket med sine nærmeste, ble det vanskeligere å holde avstand til minnene, sier Heir.

Tre historikere og en psykiater er enige om at det er flere og sammensatte grunner til krigsgenerasjonens taushet.

Skulle være de sterke

Fanger og krigsseilere var oftest menn.

– Ifølge datidens kjønnsrollemønster skulle menn være de sterke i familien. De ville ikke utsette sine nærmeste for emosjonelle ubehag over det de hadde opplevd, sier Trond Heir.

Han er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og forsker på traumer og katastrofer ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

– De ønsket ikke å fremstille seg som ofre, men heller som at de håndterte livet slik rådende mannsidealer tilsa. Da ble det vanskelig å skulle snakke om de sterkeste følelsene sine, sier Heir.

Bjørn Tore Rosendahl er historiker ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand. Han har snakket med etterkommerne av krigsseilere og fanger.

– Det de forteller oftest om, er at far, og noen ganger mor, ikke fortalte noe, sier Rosendahl.

Bedre å vite

På Krigsseilerregisteret.no er det lagt ut vitnemål fra sjøfolk etter torpederinger og forlis. 

– Et barn av en krigsseiler fant vitnemålet til faren sin, som aldri hadde fortalt noe fra krigen. Men her lå farens fortelling om det han hadde opplevd, sier Rosendahl.

Barna så at foreldrene hadde det vanskelig, men visste ikke hvorfor.

– For mange av barna ville det vært bedre å ha visst hvorfor far hadde problemer enn å høre om dem i ettertid. Foreldres skjulte sannheter kan gjøre barnas liv vanskeligere, sier Heir.

Ville ikke forstå

– Flere har sagt at de trodde de der hjemme ikke ville forstå hvordan det egentlig var i fangenskap og på skipene, sier Bjørn Tore Rosendahl.

Mange hadde opplevd ekstreme ting. Krigsseilere levde i frykt for torpedering. De så kamerater drukne eller havnet selv i det farlige havet. Fanger ble torturert, slet og sultet.

– De som kom hjem, manglet et felles språk og felles referanser om erfaringene under krigen. Jeg tror mange ønsket å skåne sine nærmeste for det de hadde vært utsatt for. De kjente kanskje også på skam om de hadde blitt utsatt for nedverdigende ting, sier Rosendahl.

Historiker Guri Hjeltnes har blant annet jobbet med holocaust-historie.

– Den jødiske erfaringen var så dramatisk. De mistet så mange familiemedlemmer. Flere har fortalt at de ville bare gå videre. De snakket ikke med barna sine, for de ville at de skulle vokse opp som vanlige ungdommer – uten en tung bør, sier Hjeltnes.

Redde for ikke å bli trodd

Kanskje var frykten for å ikke bli forstått, eller trodd, så stor at det var lettere å holde munn.

Samuel Steinmann var en av få jøder som overlevde Auschwitz.

– Han fortalte at han i Stockholm ble intervjuet av svenske aviser da han kom hjem sommeren 1945. Journalistene tvilte på historien hans. Da sluttet han å snakke om leirerfaringene, og det tok mange år før han fortalte historien sin, sier historiker Guri Hjeltnes.

Først i 2012 ba norsk politi om unnskyldning for sin befatning med deportasjonen av norske jøder. I 2013 kom den offisielle unnskyldningen til krigsseilerne for hvordan Norge hadde behandlet dem etter 1945.

Interessant nok?

– Min erfaring med både sjøfolk og andre veteraner er også at mange av dem ikke har tenkt på at deres personlige erfaringer kan være en interessant eller verdifull historie for allmennheten, sier Guri Hjeltnes.

En krigsseiler fortalte Hjeltnes at de hjemme ikke visste noe om hva de ute hadde vært med på. Og de som seilte ute, bøyde seg i støvet for de hjemme som hadde vært okkupert i fem år.

Noen av veteranene kjente nok også på at de ikke hadde opplevd nok.

– En sjømann som kom seg gjennom krigen uten å ha bli torpedert, kunne ha dårlig samvittighet. De hadde sett kompiser drukne, mens de selv overlevde med helsen i behold, sier Hjeltnes.

Krigsseilerne ble stadig orientert om krigen i Norge. 

– For å holde motivasjonen oppe hos sjøfolkene, fikk de mye informasjon om hvor forferdelig det var hjemme i Norge, forteller Bjørn Tore Rosendahl.

– De beundret motstandskampen hjemme og undervurderte kanskje egen innsats.

Hadde nok med å leve

 Dessuten skulle fanger og krigsseilere ta igjen det tapte. Flertallet av sjøfolkene var under 30 år.

– Vennene deres hjemme hadde stiftet familie og tatt utdanning. De hadde år de skulle ta igjen, da gjaldt det å legge krigen bak seg, sier Guri Hjeltnes.

Ikke bare skulle nordmenn gå videre og bygge landet opp igjen. De gikk også rett inn i den kalde krigen.

– En ny trussel seilte opp veldig fort. Det bidro også til at krigen ble mindre viktig for folk, sier Rosendahl.

Manglende interesse for krigen

Dessuten dalte interessen for krigen fort.

– Når jeg gjør mediesøk, får jeg mange treff på 1945 og 1946. Men etter det ser det ut som at interessen daler raskt. Fra 1947 er det langt færre treff, og fra 1950 enda mindre. Det ser ut som om folk var mest opptatt av å gå videre, sier Rosendahl.

Da Norge ble fritt 8. mai, var gleden, optimismen og feiringen stor. Da befant krigsseilerne seg fortsatt ute på havet. Det tok tid før de kom hjem, noen få av gangen. Mange kom ikke hjem før i 1947.

– Da var alle andre ferdige med feiringen og med krigen. Da sjøfolkene endelig kom hjem, opplevde de at folk ikke var interessert og at de visste lite om risikoen og innsatsen til den norske handelsflåten, sier Rosendahl.

Den tause generasjonen

Det var dessuten større avstand mellom generasjonene den gangen.

– Jeg er født på 1950-tallet, og vi snakket aldri med foreldrene våre om det som var viktig i våre liv. Og vi var ikke veldig interessert i livene til foreldrene våre i oppveksten. Det er helt annerledes nå, sier Hjeltnes.

Åpenhet om vonde ting var ikke vanlig. 

– På den tiden var det ikke noen kultur eller forventning om at man skulle snakke om vanskelige opplevelser. Det var heller forventet at man skulle bite ting i seg, sier Rosendahl.

Å tie i hjel eller glemme var nok den beste måten å håndtere vonde ting på. Da ville de gå over.

Det kunne bli verre etter hvert

Men selv om krigsveteranene ikke snakket, fikk de problemer med nervene, som man kalte psykiske lidelser på den tiden. 

– Fangene som kommer hjem, forteller om det i avhør med politiet, i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen. Mange oppgir at de har nerveproblemer, men at det sikkert vil gå over. De trodde kanskje at taushet var en god strategi for å bli friske, sier Rosendahl.

Traumene fra konsentrasjonsleirene har fått et navn: KZ-syndromet. Det utvikler seg gradvis gjennom årene og er en senfølge av fysisk og psykisk mishandling over lang tid, infeksjoner og underernæring, ifølge Store medisinske leksikon. Hukommelsen svikter, følelsene svinger, depresjon, angst, håpløshet, og følelse av å stadig bli truet. Det ligner på posttraumatisk stresslidelse.

Krigsseilersyndromet ligner.

– Åpenhet er ikke alltid av det gode

Mange drakk for mye.

– Det er klart at om de hadde problemer, så var det bedre å snakke om dem enn å forsøke å drikke dem bort, sier psykiater Trond Heir.

–Men åpenhet er ikke alltid av det gode. Det må nyanseres, sier han.

Dagens åpenhetskultur rundt psykiske plager gir ikke nødvendigvis bedret psykisk helse, ifølge Heir.

– Vi tror i dag at det å snakke om vonde følelser og erfaringer er nærmest utelukkende bra. Men det er ingen absolutt sannhet.

– Hadde åpenhet vært den beste strategien, skulle man jo tro at det slo ut på statistikkene over psykisk helse, men det gjør det jo ikke, sier Heir.

Tvert imot kan vår opptatthet av psykiske lidelser være med på å skape psykisk uhelse, mener han.

– Det å snakke for mye om traumer og vonde hendelser har også en slagside. Det kan bli en del av identiteten din. Hendelser som blir oppfattet som sentrale i våre liv, blir lett styrende for hvordan vi opplever å ha det med oss selv og andre. Til syvende og sist er det dette som definerer psykisk helse, sier Heir.

Hva ville skjedd i dag?

Det fantes ikke mange psykiatere og psykologer i Norge etter krigen. Men hvilken hjelp ville fanger og krigsseilere fått i dag? 

– Det aller viktigste er å få anerkjennelse og støtte til å leve et mest mulig normalt liv. Vi oppfordrer til å bruke familie og nettverk som støtte, men uten å slite dem ut, sier Heir.

Det er også viktig å forstå sammenhengen mellom det man har opplevd og egne reaksjoner. 

– Det kan gjøre det mulig å legge vonde hendelser bak seg og være til stede i livet som skal leves, sier Heir. 

Dessuten er det viktig å etablere rutiner for skole eller arbeid, måltider, søvn og fysisk aktivitet.

- Noen kan ha god nytte av profesjonell hjelp. Vi har måter å drive traumebehandling på i dag som kan lindre og hjelpe noen til å komme videre etter å ha opplevd traumatiske hendelser.

Snakket med historikere

Men selv om veteranene ikke snakket med familien, snakket de med historikerne.

– Jeg har intervjuet mange krigsveteraner, både som journalist og historiker, blant annet over 100 krigsseilere. Ofte ble jeg advart av konene om at jeg nok ikke ville få noe ut av dem, men jeg møtte sjelden motstand mot å snakke, sier Guri Hjeltnes. 

– De syntes heller at det var spennende med en forsker.

Trond Heir tror det var lettere å snakke med historikere etter at det hadde gått noen år. Da hadde veteranene mer kontroll selv og fått mer avstand til hendelsene.

Også Bjørn Tore Rosendahl snakket med krigsseilere og fanger.

– De snakket jo med meg, men jeg angrer på at jeg ikke spurte mer om hvorfor de ikke snakket med sine nærmeste om det de opplevde, sier Rosendahl.

De rette spørsmålene

Større åpenhet om følelser i samfunnet har hjulpet forskerne. 

– Derfor har det kanskje vært lettere for oss historikere som kom en god stund etter krigen, å få krigsveteranene til å fortelle, sier Rosendahl.

Historikeren Gunnar Hatlehol fra Narviksenteret forsker også på andre verdenskrig.

– Mine egne erfaringer med tidsvitner fra krigen er at det gjelder å stille de rette spørsmålene, om skal du få personen til å snakke. Du må stille spørsmål ut fra en noenlunde kjennskap til hva slags opplevelser vedkommende hadde under krigsårene. Det utløser respons, sier Hatlehol. 

Selv om mange var tause lenge, har likevel historiene kommet fram. 

– Veldig mange tidsvitner fra krigen snakket i ettertid, sier Hatlehol.

LES OGSÅ

I grav nummer 17 på Trandum lå 19 menn, skutt i hodet og hjertet

Jugoslaviske fanger ble sendt til Norge for å dø

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!