I Nord-Norge var veistandarden dårlig og lite utbygd da krigen brøt løs. De aller fleste fangene som ble sendt til Norge for å bygge vei, var fra den delen av daværende Jugoslavia som vi i dag kaller Serbia. 

Lokalbefolkningen i Rognan vil at de som kjører forbi, skal bli minnet om den brutale behandlingen fangene ble utsatt for her. Derfor maler de jevnlig opp korset Marjan tegnet.

Historien om de to jugoslaviske brødrene som var fanget i Botn-leiren, har bidratt til at den 1,5 kilometer lange strekningen mellom Botn og Saltnes blir omtalt som Blodveien. Strekningen ligger like utenfor tettstedet i Saltdalen i Nordland.  

– Altfor lite kjent 

Ronald Nystad-Rusaanes er konservator ved Blodveimuseet, som ligger i en gammel tyskerbrakke utenfor Rognan.

Han viser korset til forskning.no, ganske nøyaktig 80 år etter at Miloš ble skutt her. 

Det som skjedde her, er en altfor lite kjent del av krigshistorien, mener Nystad-Rusaanes.

Fem leirer i Nord-Norge

Mens de aller fleste av oss kjenner historien om konsentrasjonsleirene i Auschwitz og Birkenau, er det færre som vet at vi hadde slike leirer her i Norge. 

I noen av dem var det høyere prosentvis dødelighet enn i de mer kjente i Europa.

Leiren i Botn er bare en av fem slike leirer i Nord-Norge. De andre lå i Korgen, Osen, Beisfjord/Bjørnfjell og Karasjok.

I Botn, der brødrene Banjac var fanger, døde 61 prosent av fangene det første året.

I Beisfjord døde flest.

I alt mistet 82 prosent av krigsfangene der livet.

I gjennomsnitt var det rundt 70 prosent av fangene som døde i de fem leirene.

En minneplate med navnene til noen av de serbiske fangene som mistet livet i Botn under krigen, er støpt inn i bakken på krigskirkegården.

Sendt hit for å dø

– Det er mange «blodveier» i Nord-Norge, sier Michael Stokke, forsker ved Narviksenteret.

Botn-leiren er en av dem han har bestemt seg for å kalle en konsentrasjonsleir. Tidligere har historikere brukt begrepet fangeleir om disse. 

Han skriver doktorgrad om jugoslaviske fanger i Norge under krigen. 

– De som kom til disse leirene, skulle dø. Derfor kan begrepet konsentrasjonsleir brukes, mener Stokke.

Nærmere halvparten av de rundt 2.000 som døde, ble skutt. Resten ble mishandlet til døde eller døde av sykdom og sult. 

– I noen norske konsentrasjonsleirer var dødeligheten i prosent på høyde med de verste i Europa, sier Stokke.

Lagt i massegraver

Både i Botn og i Beisfjord ble fanger massakrert og lagt i massegraver fordi de tyske vaktene hadde mistanke om at de hadde tyfus.

– Heller ikke de som bor i områdene rundt Rognan, vet hvor brutalt det som skjedde her, var, forteller Ronald Nystad-Rusaanes.

Men de som var naboer til leiren, oppdaget brutaliteten til SS-soldatene som styrte leiren det første året, forteller han. 

– Tidsvitner har fortalt at fangene kunne bli skutt når de gikk til eller fra arbeid. Når familiene i Botn spiste middag på ettermiddagen, hørte de ofte geværskudd. Da ble det stille rundt middagsbordet.

Når Nystad-Rusaanes blir bedt om å trekke fram én gjenstand fra museet på Rognan, velger han porten til Botn-leiren. 

– Den er et taktilt tidsvitne som minner oss alle på hvor marginalt livet kan være mellom krig og fred, liv og død, sier han.

Hardt arbeid

Banjac-brødrene var blant de 463 jugoslaviske fangene som var om bord på et skip som la til kai på Rognan i juli 1942. 

De var sendt til Norge for å bygge veier. 

Det var hardt arbeid. 

Etter at Statens vegvesen, som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, hadde sprengt berg, måtte fangene løfte steinene opp i traller og kjøre dem bort. 

Ikke krigsfanger

I motsetning til de sovjetiske krigsfangene, var ikke jugoslavene tatt til fange i krig. De var arrestert som fiender av regimet i hjemlandet og hadde fått dødsdom. 

Uten status som krigsfanger var de ikke beskyttet av Genèvekonvensjonen, som regulerer hvordan krigsfanger skal behandles. 

SS omtalte serberne som mordere og banditter som fortjente å dø, skriver norgeshistorie.no.

SS var en væpnet tropp som skulle være livvakter for Adolf Hitler.

De skulle uansett drepes

Fangene skulle uansett drepes, derfor kunne de sendes til Norge for å bygge veier først. 

Gutter helt ned i 14-årsalderen ble sendt fra Jugoslavia til Norge. De skulle behandles på hardeste måte, var beskjeden fra SS. 

Og det ble de. 

Av de 463 fangene som ankom kaia på Rognan i juli 1942, var det bare 171 som levde året etterpå.

les også

Sangen fra en dødsdømt 18-åring: «O kjære mor, kun fire timer har jeg igjen på denne jord»

Vegvesenet sa ja til fanger

Det var vanskelig for tyskerne å frakte militært utstyr på de dårlige veiene i Nord-Norge. Derfor satte de i gang flere veiprosjekter. Statens vegvesen fikk beskjed om å gjøre jobben, med fanger som arbeidere. 

– Det var til og med vegvesenet som bygde fangeleirene, forteller Michael Stokke.

Forskeren har intervjuet jugoslavene som var fanger i Norge. De var lite kritiske til Statens vegvesen og mente at de ansatte der prøvde å gi fangene mat og hjelpe dem. 

Det var nok bare direktøren som tok feil avgjørelse, mener Stokke. 

Direktøren, Andreas Baalsrud, skrev i sin notatbok at den tyske befalingen om at krigsfanger skulle brukes til veiarbeid «må forståes». Dette skriver norgeshistorie.no.

– I utgangspunktet trodde han nok at det skulle bli brukt krigsfanger og ikke politiske fanger, sier Stokke. 

Veidirektøren ble i ettertid regnet for å ha vært for samarbeidsvillig, eller i beste fall naiv og for opptatt av å få bygget veier, ifølge norgeshistorie.no. Etter krigen ble verken vegvesenet eller Baalsrud gransket.

Også norske gutter

Det var ikke bare SS-soldater som var brutale i leirene i Nord-Norge. 

Professor i kriminologi Nils Christie har dokumentert at vanlige nordmenn var blant de verste fangevokterne i leirene i Nord-Norge. De var unge gutter som meldte seg frivillig til en godt betalt jobb i det som kaltes Hirdvaktbataljonen.

De så opp til de tyske SS-vaktene som kom direkte fra konsentrasjonsleirene i Tyskland. 

Mentaliteten ble overført til Norge, mener Stokke. 

– Noen av vaktene var indoktrinert til å tro at de var overmennesker og at fangene var udyr som ikke var verdt noen ting.

Det var mange fanger som prøvde å flykte. Men ikke så mange lyktes. Vokterne fikk en flaske sprit og en fridag for hver fange de klarte å skyte.

– En av de norske fangevokterne sa at det var lettere å skyte en fange enn en katt. Det var grusomme forhold, forteller Stokke. 

Han minner om at ikke alle vaktene var like grusomme. Noen var passive, mens andre prøvde å hjelpe fangene. 

– Alle kan bli drapsmenn

Nils Christie argumenterte i boka «Fangevoktere i konsentrasjonsleire» fra 1972 for at enhver person kan komme til å drepe. Vanlige mennesker kan drives til ekstreme handlinger hvis de settes i ekstreme situasjoner. 

I et intervju med forskning.no noen år før han døde, sa Christie: 

– Jeg intervjuet fangevokterne, både de som hadde gjort de grusomste ting, som drap og mishandling og de som hadde oppført seg normalt. Sentralt sto forskjellen mellom fangevokterne som hadde opplevd fangene som medmennesker og de som ikke hadde det. 

Vaktene som hadde kommet inn på fangene som mennesker, kanskje sett bilder av kone, barn og hjemsted, oppførte seg nokså normalt. 

De som ble dømt for mishandling og drap, hadde ikke opplevd denne nærheten. De forsto lite av fangenes situasjon og så dem nærmest som farlige dyr.

– Slik ble de fristilt til å gjøre de forferdeligste ting, fortalte Christie.

The New York Times fortalte historien

Noen av fangene klarte å rømme fra leirene i Nord-Norge og kunne gjøre verden oppmerksom på den grusomme historien, forteller Ronald Nystad-Rusaanes. 

Fanger som klarte å rømme over grensa til Sverige, ble intervjuet av svensk presse om hva de hadde opplevd i Norge. De hadde med seg bilder av massegraver. Nyheten spredde seg til internasjonale medier. 

– Verden ble for alvor oppmerksom på hva som skjedde i Nord-Norge da The New York Times fortalte om det 23. januar 1943.

«Eksklusive bilder forteller historien om massemord i Norge», skrev den amerikanske storavisen.

Den fortalte at fanger «ble brutalt drept etter ordre fra de tyske okkupasjonsmyndighetene».

Dette gjorde at det internasjonale Røde Kors engasjerte seg.

De fikk først til svar at dette ikke var krigsfanger. Derfor kunne de ikke gjøre noe.

Men de fortsatte å presse på, forteller Stokke. 

Fra forferdelig til dårlig

Våren 1943 blir SS-vaktene fjernet og erstattet med voktere fra den tyske hæren, Wehrmacht.

Nå blir forholdene litt bedre i Botn og de andre leirene i Nord-Norge, forteller Stokke. 

De serbiske fangene blir etter hvert byttet ut med polske og sovjetiske fanger. 

– Det gikk fra å være forferdelig til å bli dårlige forhold. De jugoslaviske fangene fikk pakker fra Røde Kors med næringsrik mat, kaffe og tobakk fra januar 1944, forteller Stokke.

Da ble det veldig få dødsfall. 

Broren som overlevde

Miloš Banjacs bror var en av dem som overlevde grusomhetene i Nord-Norge. Han reiste hjem.

– Etter andre verdenskrig ble Marjan Banjac vinbonde i Jugoslavia, forteller Nystad-Rusaanes.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Bilder:

Det røde korset ved Rognan, foto: Siw Ellen Jakobsen

Serbiske fanger som arbeider på Blodveien, foto: Siw Ellen Jakobsen.

Minneplate med navnene til serbiske fanger som mistet livet i Botn, foto: Siw Ellen Jakobsen

Faksimile av The New York Times 23. januar 1943, foto: Narviksenteret

Rettelogg: 1.10.23 kl. 09.12 ble setningen om at naboene kom til porten som nå står på Blodveimuseet for å gi fangene mat, fjernet. Det var trolig ikke akkurat denne, men en annen port de kom til, ifølge Ronald Nystad-Rusaanes.

1.10.23 kl. 21.13: Antallet leirer i Nord-Norge ble rettet fra seks til fem, fordi Beisfjord/Bjørnfjell regnes som én leir. La også inn presisering av at det var i prosent at dødeligheten i norske konsentrasjonsleirer var på høyde med de verste i Europa.

Les også:

De ukjente krigsseilerne: Britiske Michael var 14 år da han ble drept på et norsk skip

Hitler ble trolig lurt til å bygge 300 kystfort og plassere over hundre tusen av soldatene sine i Norge