– Det er på tide at kvinnelige langrennsutøvere får gå femmila. Hvorfor skal de gå bare tre mil? Er det fordi femmila skal være den store manndomsprøven? Det sier seg selv at Marit Bjørgen og de andre utøverne er mer enn sterke og utholdende nok til å gå fem mil, sier Jorid Hovden, professor i idrettssosiologi ved NTNU.

Hun har forsket på kjønn og idrett i en kvinnealder, og synes fortsatt det er på sin plass å heve stemmen. Fordi:

• fortsatt får ikke kvinner gjøre taklinger i ishockey
• fortsatt får ikke kvinner hoppe i stor bakke
• fortsatt har kvinner færre grener og klasser enn menn i samme idrett, som for eksempel boksing
• fortsatt får kvinner langt mindre mediedekning enn menn
• fortsatt må kvinner med svært muskuløse kropper bevise sin kvinnelighet
• fortsatt blir kvinnelige fotballspillere systematisk forskjellsbehandlet av Norges fotballforbund.

Mindre seksualisering av kvinner i idretten

– Seksualiseringen av kvinnelige idrettsutøvere er kanskje heldigvis på vei ut. Profesjonelle strandvolleyballspillere kan nå bruke shorts og slipper å spille i små bikinitruser. Nakenkalendere med kvinnelige fotballspillere er også på vei ut. Protestene har ført fram, men det er helt klart fortsatt diskriminering i idretten, sier Hovden.

Hun mener årsaken er at idrettspolitikken, både historisk og i dag, stort sett er utformet av menn.

– Kvinner har sprengt seg inn i idretten steg for steg, i idrett etter idrett. Slik har det vært i 50 år. Da jeg spilte fotball på begynnelsen 70-tallet, hadde vi cornerflagget nesten inne i mål fordi vi liksom skulle være så svake i beina. Fortsatt henger myten om det svake kjønn igjen og fører til at blant annet olympisk mester Maren Lundby ikke får hoppe i stor bakke. Selvfølgelig klarer hun det, men det er fremdeles sterke krefter som ikke vil slippe kvinner inn, sier Hovden.

• Les også: Menn løper saktere enn de tror

Må være i media for å få sponsor

Hun mener at det er viktig at kvinner har like mange grener og klasser som menn, fordi medieomtalen også er prestasjonsorientert. Hvis man kan vinne flere gull, fordi det er flere grener, så er muligheten for medieomtale større.

– Kvinner får gjennomgående veldig mye mindre medieomtale for sin idrettsprestasjoner enn menn. Dermed får de også mindre muligheter for å få sponsorer og tjene penger på idretten sin. Det er en direkte sammenheng mellom medieprofilering og sponsorstøtte. Uten penger er det umulig å kunne være en profesjonell utøver, sier Hovden.

Hovden har nylig publisert en artikkel om medieomtale av mannlige og kvinnelige idrettsutøvere. Hun har også skrevet en bok om mediedekningen av OL og holder på å skrive en bok om idrettsledelse og likestilling i europeiske idrettsorganisasjoner.

I artikkelen kommer det blant annet frem at den daglige dekningen av kvinnelige idrettsutøvere på tv, både i Norge og internasjonalt, er på under ti prosent av den totale sportsdekningen. Under OL stiger det til 30 og opp mot 40 prosent.

• Les også: Umulig å vite hvem som blir best i idrett

Stor ulikhet i mediedekningen 

– Menn får ofte mer dekning selv om de ikke presterer på topp, mens kvinner må være best i verden for å få stor mediedekning. I Sverige og Canada får for eksempel ishockey for menn alltid stor dekning. Det samme gjelder fotball for menn i Norge. Det er mange kvinner som spiller basketball i USA, ishockey i Canada og fotball i Norge, men det dekkes nesten ikke, sier Hovden.

OL er idrettsarrangementet hvor kvinner får størst dekning i media.

– OL synliggjør kvinnelige idrettsutøvere på en måte som ingen andre idrettsarrangement gjør, og er et løft for mediedekning av kvinnelige idrettsutøvere. Det henger selvfølgelig sammen med at det er de beste utøverne som deltar. Det er de kvinnelige medaljevinnerne som får mest dekning. Det gjelder også for menn, men dekningen av mannlige utøvere er bredere og større enn dekningen av kvinnelige utøvere. Blant kvinnene er det bare de aller beste som får all dekning, sier Hovden.

• Les også: Slik staker du riktig

Må være nok kvinne for å tjene penger

Kvinnelige toppidrettsutøvere må i likhet med menn være svært sterke og vise supermaskuline kvaliteter, siden dette er normen for en toppidrettsutøver.  

– Men for å få mest mulig sponsorstøtte og ha høy markedsverdi, så må kvinner ikke bare være de beste utøverne, men også vise at de er «nok kvinner» – det vil si å være så heteroseksuelt attraktive som mulig.  De må på denne måten tilfredsstille en dobbel standard for å få popularitet og bli attraktive på sponsormarkedet, sier Hovden.

Hun peker på friidrettsutøveren Florence Griffith-Joyner som den første som spilte på disse doble kodene. Hun var verdens best betalte kvinnelige utøver da hun var aktiv.

Tjente mer på å kle av seg 

– Hun var best i verden. For å få mest igjen hos sponsorer hadde hun lange negler, sminke, designerklær og sprang med langt utslått hår i konkurranser. Nå er det mange kvinnelige toppidrettsutøvere som følger i hennes fotspor. Kvinnelige toppidrettsutøvere stiller sminket både i skirenn, fotballkamper og håndballkamper, sier Hovden.

Hun tror at metoo#– kampanjen fører til at det forhåpentligvis blir enda mindre attraktivt å bruke kvinnelige idrettsutøvere som et utstillingsvindu for å selge kvinnekropper.

– For noen år siden tjente mange mer på å kle av seg enn på sporten sin. Dette gjaldt blant annet kvinnelige fotballspillere. Man får håpe at kvinner i fremtiden kan tjene nok penger på sine idrettsprestasjoner, og ikke i tillegg trenger sminkeservice, sier Hovden.

• Les også: NTNU søker om å få gi ekstrapoeng til gutter

Referanse:

Jorid Hovden og Gerd von der Lippe: The gendering of media sport in the Nordic countries. Sport in Society: Cultures, Commerce, Media, Politics. 2017. DOI: https://doi.org/10.1080/17430437.2017.1389046. Sammendrag.