– Hvis du allerede kan lese og skrive når du begynner på skolen, sitter du kanskje og kjeder deg helt til du kommer til videregående – og så møter du veggen, fordi du aldri har lært gode arbeidsvaner, sier forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
– De flinkeste barna går for lut og kaldt vann
– Det norske skoleverket heier fram barn som er flinke i musikk eller idrett, men ikke de som er flinke i kjemi eller matematikk, mener professor.
– Det norske skoleverket diskriminerer 10–15 prosent av elevene, de mest evnerike, helt fra de begynner i første klasse, sier professor Ella Maria Cosmovici Idsøe ved Naturfagsenteret.
Disse barna har ikke noe tilbud som matcher evnene deres og slik har det vært i alle fall siden janteloven ble nedskrevet, fortsetter Idsøe.
Hun har i mange år vært opptatt av de evnerike barna og jobber hardt for å knuse mytene om dem.
– Det er for eksempel ikke sant at «de flinkeste alltid klarer seg», som mange sier. De barna som har store talenter på andre områder enn musikk og idrett, er ikke alltid så populære. De er blant annet mer utsatt for mobbing enn andre barn, og de er mer sårbare, forteller Idsøe.
Dropper ut av skolen
– Mange tror at det bare er de faglig svake elevene som dropper ut av skolen, men det er heller ikke riktig. Det finnes studier som tyder på at ganske mange av de evnerike elevene også kan droppe ut.
Årsaken kan være at de er ensomme, misforståtte eller understimulerte fordi undervisningen vanligvis er tilrettelagt for de elevene som er mer «på midten» når det gjelder evner, ifølge professoren.
– De evnerike barna kan også utvikle atferdsvansker og bli urolige fordi de ikke klarer å sitte stille og vente på at hele klassen skal lære noe de allerede kan. Det er ofte PP-tjenesten som oppdager at disse barna egentlig er veldig intelligente og trenger mer kognitiv stimulering, men da har de allerede slitt i lang tid.
En rapport fra Kunnskapssenter for utdanning viser at elever som ikke blir tilstrekkelig stimulert i skolen, sliter med både frafall, adferdsproblemer, underprestering og psykiske vansker.
Idsøe er nå i ferd med å undersøke effekten av et talentprogram regjeringen satte i gang, hvor noen elever får et mer avansert undervisningsprogram enn de er vant til.
Mer å hente
Idsøe studerte psykologi i Spania og Nederland og kom til Norge og det som nå heter Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger i 2006. Da hadde hun med seg en doktorgrad om elever med stort potensial i matematikk og språkfag. Men VG intervjuet henne allerede i 2004; da var hun i Norge for å delta på en konferanse om mobbing.
Alle barn bør få lov til å utvikle potensialet sitt, mener professor Ella Idsøe. (Foto: Bjarne Røsjø/UiO)
I intervjuet kritiserte hun at det norske skoleverket ikke hadde noe tilbud til de evnerike barna. Den gangen var dette et helt nytt budskap, som Idsøe har bidratt til mer oppmerksomhet omkring senere. I 2015 ble hun utpekt til å være med i et utvalg som skulle undersøke skoleverkets behandling av elever med stort læringspotensial, og i 2016 leverte utvalget en NOU-utredning med den konstaterende tittelen «Mer å hente».
– Janteloven gjelder fortsatt i det norske skoleverket, kanskje fordi prinsippet om likhet er blitt misforstått. Barn er nemlig ikke like: De har like rettigheter, men veldig ulike behov! påpeker forskeren.
– I dag er det fortsatt slik at det norske skoleverket passer best for de barna som ligger «på midten» når det gjelder evner, og så settes det inn ekstra ressurser for dem som sliter. Men det fører til at mellom 10 og 15 prosent av de mest evnerike barna blir diskriminert, fordi skoleverket ikke har et tilbud som matcher evnene deres, sier Idsøe – som nå er ansatt ved Naturfagsenteret i Oslo.
Nå er Idsøe i ferd med å dokumentere effekten av et talentprogram som regjeringen satte i gang innen realfagene, som en oppfølging av utredningen fra 2016 og en satsing som heter «Tett på realfag».
Talentprogrammet er knyttet til vitensentrene i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø, som rekrutterer elever fra ungdomsskoler og videregående skoler og gir dem et mer avansert undervisningsopplegg enn de er vant til.
– Hvis det viser seg at effekten av dette programmet er god, er dette et tilbud som kan utvides til å gjelde hele landet. Tilbudet skal ikke erstatte skolens arbeid med å øke kompetansen på realfag, men er ment som en supplering, sier Idsøe.
Men satsingen på talenter trenger ikke stanse når ungdommene forlater den videregående skolen. Ella Idsøe drømmer om at også Universitetet i Oslo skal etablere et talentprogram for de aller smarteste og mest motiverte studentene.
– Et slikt tilbud, enten på bachelor- eller masternivå, kan gjøre UiO enda mer attraktivt for de klokeste hodene blant norske ungdommer. UiOs matematiske institutt har et tilbud til evnerike elever, men jeg mener at man kan utvikle et ekstra tilbud for skoler, hvor ansatte fra Naturfagsenteret og studentene på MN-fakultetet har en sentral rolle i å tilby dybde og kompleksitet i realfagene, sier hun.
Forskeren påpeker at dagens situasjon fører til et tap på minst to fronter: Mange av de evnerike barna mister interessen for skolen og muligheten for å utvikle evnene sine, og «kunnskapsnasjonen» Norge mister muligheten til å dyrke fram talenter som kunne gjort det skarpt i næringslivet, offentlig sektor eller akademia.
– Vi kommer til å trenge disse smarte hodene mer og mer i fremtiden. De kan hjelpe oss med å bekjempe kreft, finne nye energikilder, redde det globale klimaet, alt du vil. Vi må ikke glemme at Norge befinner seg i en globalisert konkurranse med andre land, og i fremtiden trenger vi kunnskap mer enn noe annet! understreker professor Idsøe.
Norge er for øvrig ikke helt alene om å skusle vekk muligheter på dette området; både Sverige og Danmark sliter med noe av det samme.
– Men land som Nederland og Tyskland har gode tilbud til evnerike barn. USA ligger også godt an: Amerikanerne ble skremt da Sovjetunionen skjøt opp Sputnik-satellitten i 1957 og bestemte seg for å satse systematisk på de kloke hodene. De ville sikre seg at USA skulle beholde et teknologisk forsprang, forteller Idsøe.
Argumenter om at det er nødvendig å sette inn tiltak for evnerike elever og elever med stort læringspotensial er tidligere blitt betraktet som elitisme og er til dels blitt oppfattet som en undergraving av likhetsprinsippet. Men talentprogrammene ved vitensentrene er et tegn på at holdningen til de evnerike barna er i ferd med å endre seg i Norge. Det finnes også enkelte kommuner som har opprettet egne tiltak for slike barn, som for eksempel Stavanger og Bærum.
– Men det er fortsatt et stort problem at de evnerike barna overhodet ikke er et tema i lærerutdanningen. Her må det virkelig skje en endring, sier Idsøe.
– Jeg mener at absolutt alle lærere bør få kunnskap om hvem disse elevene er, hvordan de kan identifiseres og hva slags læringsbehov de har. Mens mange barn kanskje er fornøyd med å reprodusere og huske kunnskap som læreren har formidlet til dem, er disse barna isteden skrudd sammen slik at de misliker sterkt repetisjoner av noe de allerede kan.
– Disse elevene trenger i stedet å få stimulert andre typer kognitive prosesser, som å argumentere eller produsere nye tanker. Hvis lærerne ikke har lært noe om dette i sin egen utdanning, blir det vanskelig å komme på noe selv for å stimulere elevene på riktig nivå, påpeker Idsøe.
Idsøe er glad for at skolemyndigheter på flere nivåer har begynt å ta de evnerike barna mer på alvor, men hun er fortsatt utålmodig. Dette handler nemlig også om menneskeskjebner, understreker hun – og fremskrittene kommer langsomt.
– Hvis du allerede kan lese og skrive når du begynner på skolen, sitter du kanskje og kjeder deg helt til du kommer til videregående – og så møter du veggen, fordi du aldri har lært gode arbeidsvaner.
– Jeg har hatt voksne mennesker på kontoret mitt som gråt fordi de aldri fikk hjelp til å utvikle evnene sine, og jeg får telefoner fra foreldre som gråter fordi de har intelligente barn som er deprimert og sliter med skolevegring. Det er vondt å tenke på at Norge nesten totalt mangler institusjoner som kan gi et godt tilbud til disse elevene, sier hun.
