Saken er produsert og finansiert av Statped - Les mer
Det å peke er en viktig del av tegnspråket. Men hvordan gjør man det når undervisningen skjer på skjerm?

Ikke alltid lett med tegnspråk på skjerm

Men lærerne finner som regel en løsning for elevene i skjermbasert undervisning.

10.1 2018 05:00

Hver uke møtes elever med nedsatt hørsel i et virtuelt klasserom. Undervisningen foregår på norsk tegnspråk. 

Slik skal elevene utvikle språkferdighetene sine.

I et doktorgradsarbeid har Johan Hjulstad undersøkt hvordan elever og lærere prater sammen i et såkalt virtuelt klasserom.

– En virtuell kommunikasjonssituasjon har noen gevinster. Én fordel er at elevene kan opprettholde progresjon i opplæringen fordi de har anledning til å møtes hyppig, mener Johan Hjulstad, som disputerte ved NTNU i vår. Han har tidligere jobbet med tegnspråkopplæring i Statped og er nå studieleder ved HiOA.

Videoanalyse som metode

Hjulstad har undersøkt et undervisningsopplegg der lærere bruker avansert teknologi for videokonferanser. Klassene består av inntil fem elever som deltar i undervisningen fra sin egen skole via pc og et webkamera.

Hjulstad har fulgt fem klasser med elever fra sjette til tiende trinn som møtes én time hver uke. Han har analysert opptak av videobildet som sendes ut til deltakerne, til sammen 67 skoletimer.

I tillegg har han intervjuet tegnspråklærerne, noen elever og noen av lærerne i elevenes bostedsskoler. Han har også observert tegnspråklærerne når de møtes for å planlegge undervisningen. 

Tilpasser tegnspråket

Videoanalysene viser at lærerne og elevene kontinuerlig tilpasser tegnspråket for å snakke bedre sammen via skjerm. Det oppstår nemlig noen utfordringer når kommunikasjonen skjer på tegnspråk i videokonferanser.

Tegnspråk er et romlig språk. Det betyr at retning og plassering gir tegnene betydning. Det å peke for eksempel, blir mye brukt i tegnspråk.


Johan Hjulstad har jobbet med tegnspråkopplæring i Statped. Nå er han studieleder ved HiOA. (Foto: Hilde Thomassen)

Retning er imidlertid ikke det samme i et virtuelt som i et fysisk rom fordi deltakerne er representert med en rute på dataskjermen. Deltakerne må dermed tilpasse tegnspråket til teknologien.

– I en videokonferanse er det ikke alltid samsvar mellom retningen et tegn blir gjort i og det mottakerne kan oppfatte. Det er ikke lett å vite hvem en person peker på når han peker på en av mange ruter på en skjerm, forklarer Hjulstad.

Han så mange eksempler på hvordan lærerne og elevene tilpasser tegnspråket i det virtuelle klasserommet. De peker mindre, bruker færre retningstegn og gjør flere tegn i såkalt nøytralt tegnrom.

En lærer fant en god løsning for likevel å kunne peke, nemlig å ta i bruk en egenskap i tegnspråket for å omtale personer som ikke er til stede. Da angir man en bestemt retning eller plassering for denne personen og bruker retningen hver gang personen blir omtalt. Dette fungerte godt selv om metoden normalt ikke brukes om personer som deltar i samtalen.

– Teknologien legger altså noen begrensninger på kommunikasjonen i det virtuelle klasserommet, men erfarne tegnspråkbrukere finner ofte ut hvordan de skal løse det, mener Hjulstad.

Brukte tydelig klasseledelse

Lærerne tilpasser seg også kommunikasjonen ved å være ekstra tydelige klasseledere. De bruker oftere navnetegn og er opptatt av at alle skal være med i undervisningen. Om en elev sklir ned i stolen, forsvinner hendene fra skjermbildet. Da reagerer lærerne raskt slik at eleven får hendene inn i bildet igjen.

Lærerne stiller også tydelige krav om at elvene må gi feedback.

– På tegnspråk kan vi be om respons ved å holde det siste tegnet i en ytring lenge. I det virtuelle klasserommet er lærerne ofte tålmodige og holder tegnet til de får respons, forklarer Hjulstad.

Han fant også at lærerne vinker mye i det virtuelle klasserommet for å fange oppmerksomheten eller sikre at elevene følger med. For å være sikker på at alle elevene ser hverandre, starter lærerne hver time med omfattende vinking.

– Lærerne bruker også forbausende mye vinking underveis i timene for å sikre seg at de har elevenes oppmerksomhet før de går videre i undervisningen, sier Hjulstad.

Han konkluderer med at lærerne kompenserer for de utfordringene som teknologien gir ved å dirigere elevenes oppmerksomhet ekstra tydelig.

Kontinuitet i opplæringen

Elever med hørselshemming har i en årrekke fått tilbud om deltidsopplæring i Oslo, Bergen eller Trondheim noen uker hvert år. Da får elevene være sammen med andre som bruker tegnspråk samtidig med at de får opplæring i det. Men utviklingen i tegnspråkferdigheter kan lett stoppe opp når det går lang tid mellom hvert opphold.

Dette er bakgrunnen for at Statped i 2011 begynte med fjernundervisning via videokonferanse. Statped er Norges statlige spesialpedagogiske tjeneste.

– Lærerne rapporterer unisont at fjernundervisningen er svært viktig for å ha progresjon i tegnspråkopplæringen. Selv om elevene bare har én time hver uke, er undervisningen et viktig løft, understreker Hjulstad.

Han tror undervisningen fungerer fordi elevene har truffet hverandre fysisk under deltidsopphold. Derfor ser han på fjernundervisning som et supplement og ikke en erstatning til ordinær klasseromsundervisning.

Teknologien blander arenaer

Hjulstad mener imidlertid at teknologien har et potensial som er langt større enn det som blir utnyttet i dag. Ved hjelp av videokonferanseutstyret smelter to viktige miljøer sammen til én arena, altså stedet der elevene lærer tegnspråk og stedet der elevene bor. Dette kan ha betydning for hvordan de med nedsatt hørsel blir inkludert på skolen og for elevenes identitet.

Hjulstad så et tydelig eksempel på dette i et undervisningsopplegg som elevene mente var både viktig og betydningsfullt.

Temaet var vennskap. Elevene fikk i oppgave å lage et opplegg for en time hvor de fikk invitere hver sin medelev inn i det virtuelle klasserommet. Timen skapte entusiasme hos de hørende medelevene på tross av at undervisningen var uten lyd, og de ikke kunne tegnspråk.

– I denne timen blir rollene byttet om. Plutselig er den hørselshemmede eleven eksperten på noe. Eleven som til vanlig har vansker med å by på seg selv og som gjerne ikke får med seg det som blir sagt, får nå lov til å være noe for sine medelever, sier Hjulstad.

Han mener dette viser potensialet i teknologien, men også hvordan tegnspråk kan være inkluderende.

– Noen kan kanskje tenke at tegnspråkopplæring bidrar til segregering. Her ser vi tvert imot et eksempel på hvordan tegnspråk er en forutsetning for god inkludering, påpeker Johan Hjulstad.

Referanser:

Hjulstad, J. (2017). Embodied Participation In the Semiotic Ecology of a Visually-Oriented Virtual Classroom. Doktogradsavhandling ved NTNU; 2017. Sammendrag

Hjulstad J. (2017). Identity Negotiations in a Visually Oriented Virtual Classroom. In: Bagga-Gupta S., Hansen A., Feilberg J. (eds) Identity Revisited and Reimagined. Springer, Cham.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Annonse

Annonse