Bob Dylan, vinneren av Nobelpris i litteratur i 2016 kom ikke til prisutdelingen i desember til Stockholm, men har levert et taleopptak av det obligatoriske Nobelforedraget 4. juni. Han fikk dermed utbetalt prisen.

En våken skribent oppdaget fort at en god del setninger i talen som Dylan angivelig siterte fra «Moby Dick», ikke var tatt fra romanen, men fra et sammendrag fra leksehjelpsiden SparkNotes. Skribenten trodde først at Dylan husket feil, men etter å ha sjekket det nærmere fant han at 20 setninger i talen var tatt direkte fra SparkNotes.

Skribenten oppfordret Dylan til å gi noe av prispotten på 923 000 dollar, eller 7,8 millioner kroner, til forfatteren av «Moby Dick»-sammendraget på SparkNotes.

Dylans eksempel på å bruke andres ord og «glemme» å fortelle hvor de kommer fra er slett ikke unikt. Det er en lang rekke eksempler på kopiering av tekster, bilder og melodier, særlig i kunstens verden. Et klassisk eksempel på musikkplagiat er sangen «My Sweet Lord» av George Harrison som ble beskyldt for å ha stjålet melodien fra den amerikanske gruppen The Chiffons’ sang «He’s So Fine».

Diskusjonen ledet til en langvarig juridisk kamp over rettighetene til sangen, og til slutt ble Harrison funnet skyldig i ubevisst plagiat av He’s So Fine og ble beordret til å overgi hoveddelen av rettighetsinntektene fra My Sweet Lord og deler av inntektene fra albumet All Things Must Pass.

Å gjøre en fri mann til en slave

Uttrykket plagiat ble først brukt av den romerske poeten Martialis, som levde mellom år 40 og 102. Han kritiserte sin kollega Fidentinus for å fremføre dikt som sine egne. Ifølge Store norske leksikon betegnet det latinske ordet plagiarus i utgangspunktet en form for menneskerov, eller kidnapping, og å gjøre en fri mann til slave.

– Plagiatbegrepet brukes på alle områder der det produseres åndelige produkter, såkalt åndsverk: i litteratur, vitenskap og kunst. Essensen er det samme: Å plagiere er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget, forteller forsker Harald Irgens-Jensen som har opphavsrett som fagfelt.

Det er forskjell på juss og etikk   

Så hvordan fungerer dette i forskning?

I vitenskapelige publikasjoner skal forskeren følge normer for god vitenskapelig praksis. De grunnleggende normene er sannhet, originalitet, uavhengighet, integritet og etterprøvbarhet.

Vitenskapelig uredelighet i forskningsetisk forstand er fabrikkering og forfalskning av datamateriale, plagiering og andre alvorlige brudd på forskningsetiske normer.

– Normene har eksistert lenge i akademia, men siden 2006 har de hatt en lovmessig forankring i forskningsetikkloven. I 2017 fikk vi en ny forskningsetikklov, der hovedreglene om forskningsetisk plagiat er de samme, forklarer Irgens-Jensen.

Men forskningsetisk plagiat er noe annet enn plagiat i opphavsrettslig forstand:

–  For å begå et opphavsrettslig plagiat må man som regel, litt upresist sagt, mer eller mindre kopiere en annens tekst. For å begå et forskningsetisk plagiat holder det å ta andres ideer og resultater uten kildehenvisning. Man kommer ikke unna ved å skrive teksten om, sier forskeren.

• Les også: Forskere som gjør feil kan bli stemplet som uredelige

Opphavsretten beskytter ikke idéene

Eierskap til et åndsverk, for eksempel en bok eller artikkel hvor en forsker beskriver sine vitenskapelige funn og resultater, er regulert av åndsverkloven.

Reglene kan håndheves i rettsapparatet og synderen kan bli dømt til å erstatte skaden eller straffet for å ha benyttet seg av andres åndsverk. 

– Opphavsretten gir imidlertid ikke vern for idéer, faktiske opplysninger, synspunkter og så videre. Her er det fagetiske normer som bør følges. Etter åndsverkloven vil kildeanvisning ved sitat fra publikasjoner være påkrevet, men det er ingen rettslig plikt etter åndsverkloven til å angi hvor idéen kommer fra, sier Irgens-Jensen.  

Grunnleggende etiske normer

En fagbok eller en vitenskapelig artikkel er forskerens åndelige produkt, som vedkommende eier og har opphavsrett til.

Ideene og resultatene som boken eller artikkelen redegjør for, kan godt brukes av andre, men spillereglene er klare: alle som låner disse ideene og resultatene, må oppgi hvor det kommer fra. Det vil si gi en klar og tydelig kildehenvisning. Ellers betraktes handlingen som urettmessig bruk etter forskningsetikken.

Og akkurat som i litteraturen eller musikken, omtales urettmessig bruk av andres prestasjoner i forskningssammenheng som plagiat.  

I Norge er det etablert forskningsetiske komitéer som har utarbeidet etiske retningslinjer for ulike fagområder. Ifølge deres definisjon er plagiat i forskningsetisk forstand «å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning til kildene».

– Det mest åpenbare plagiat i forskningens verden er avskrift, forteller Irgens-Jensen.  

– Det er naturligvis lett å oppdage og er helt forkastelig. Det vil også være i strid med åndsverkloven. Likevel er det blitt identifisert en rekke eksempler hvor det ble skrevet av tekster uten henvisning i den senere tid. En sak som vekket internasjonal oppsikt, var en omfattende plagiering i den juridiske doktorgraden til den daværende tyske forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg. Han ble fratatt sin doktorgrad i 2011 og måtte fratre sin stilling. 

• Les også: Macchiarinis 43 medforfattere funnet uredelige

Det som faller under jussens radar

Plagiat er imidlertid ikke alltid innlysende. Utover konkret og håndfast lovbrudd – som for eksempel den åpenbare avskriften, som nevnt over – fins det andre typer «tyverier», som er atskillig vanskeligere å oppdage.

– Eksempelvis der krenkeren bruker sine egne formuleringer, men likevel har hentet ideene og forskningsresultatene fra andre uten å oppgi kilden. Man trenger ikke å skrive av teksten for begå forskningsetisk tyveri. Bruk av andres idéer, hypoteser, tolkninger, illustrasjoner eller resultater er like galt, selv om det er vanskeligere å oppdage. 

– Det er viktig å motarbeide ulike grader av uredelighet, fra sjusk til fusk. Den redelige studenten, forskeren eller forfatteren har gode muligheter til å gjøre det på en ryddig måte. Han eller hun kan kreditere opphavsmannen, og oppi at teksten eller ideene er hentet fra et eksisterende verk, avslutter Irgens-Jensen.    

Referanse:

Forskningsetikk. Foredrag av Ole-Andreas Rognstad og Harald-Irgens Jensen på Institutt for privatretts seminar i mai 2017

Torkild Vinther, Vidar Enebakk, Jacob C. Hølen (red.): Vitenskapelig (u)redelighet. Cappelen Damm. 2016. Sammendrag