Saken er produsert og finansiert av Norges geologiske undersøkelse - Les mer
Her kan vi se kontinentalsokkelen i lyseblå på begge sider av Norskehavet og Grønlandshavet. Nå kan forskere beskrive nesten nøyaktig hvordan kontinentene ble revet fra hverandre.

Slik slites kontinentene i stykker

Forskere har utviklet en matematisk modell som beskriver hvordan kontinenter rives fra hverandre.

9.11 2017 05:00

Det viser seg at det er forskastninger som i stor grad forårsaker denne riftingen mellom kontinenter. Forkastninger er bruddflater i fjell, som gjerne er et resultat av gjentatte brå og kraftige rystelser, som for eksempel jordskjelv.

Bruddflaten danner nemlig grensen mellom to blokker med bergarter eller fjellpartier som har beveget seg i forhold til hverandre.


Forsker og lagleder Susanne Buiter ved Norges geologiske undersøkelse. (Foto: NGU)

– Strekkingen har ikke skjedd jevnt og trutt, men skjer heller i faser som er delt over flere titalls millioner år. Disse fasene kan gjenkjennes i en passiv margin, forklarer forsker Susanne Buiter ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Såkalte passive marginer beskriver altså hvordan deler av jordskorpen har blitt strukket og tynnet ut gjennom millioner av år, mens kontinentene har glidd fra hverandre.

Buiter er en av forskerne som nå har fått publisert de nye funnene i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communications.

Tynnere ut mot havet

En strukket eller riftet kontinentalskorpe blir tynnere i retning mot havet, gjennomskåret av forkastninger og dekket av havbunn. I slike områder, som på den norske kontinentalsokkelen, finner vi i dag gjerne store olje- og gassressurser.

– Når vi vet nøyaktig hvordan disse prosessene har foregått, håper vi på sikt at det blir lettere å forutsi hvor det er mest aktuelt å lete etter olje og gass, sier Buiter.

Viktig artikkel

Artikkelen kan ha stor betydning for den videre forskningen på passive marginer og beskriver en matematisk modell som er svært detaljert. Detaljgraden vil gjøre det lettere å sammenligne modellene direkte med observasjoner i seismiske data, altså undersøkelser der forskerne sender lydbølger ned i jordskorpa.

Forskerne kombinerer de nye modelleringene med observasjoner i det videre arbeidet med å forstå hvordan riftede marginer blir dannet.


De nye numeriske modellene beskriver i detalj hvordan disse prosessene skjer over tid. De kan dermed hjelpe forskerne å forstå en del observasjoner bedre. Det gjelder for eksempel strukturene de ser i seismiske data fra områder som Gossa-høyden på midt-Norsk sokkel (til høyre på illustrasjonen). De røde og gule feltene (til venstre på illustrasjonen) markerer aktive forkastninger, hvor rask deformasjon skjer, mens de blå viser hvor forkastninger har blitt dannet (Illustrasjon: NGU)

Referanse:

John B. Naliboff m.fl: Complex fault interaction controls continental rifting. Nature Communications. 2017. DOI: 10.1038/s41467-017-00904-x

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Seismikk

Seismikk er et fagfelt som bruker lydbølger til å avbilde jordskorpen.

Resultatene fra seismiske analyser brukes i forbindelse med planlegging av tunneller, til leting etter malm og ved gruvevirksomhet, og til leting etter og kartlegging av olje og gass.

Om prosjektet

Forskningen ble gjort ved Norges geologiske undersøkelse i Trondheim i et prosjekt finansiert av Forskningsrådet gjennom FRINATEK-programmet (213399/F20 til Buiter).

Førsteforfatter John Naliboff arbeider nå ved Universitet i California, Davis, USA.

Emneord