Om du skulle komme over skjelettrester ved tilfeldig funn, er det viktig å involvere politiet eller rette myndighet raskt, understreker ekspert. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Hva gjør du hvis du finner menneskelige levninger?
Det viser seg at skolens undervisningsskjelett er ekte. Hva gjør vi med det?
En gammel kirkegård graves opp fordi det skal bygges kjøpesenter på stedet. Hvem har ansvar for beinrestene som dukker opp?
I kirkens krypt ligger en rekke kister gravsatt. Hvordan skal disse håndteres?
Slike spørsmål har fått Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger, eller Skjelettutvalget, til å klø seg i skjegget.
Mange menneskelige levninger havner i et lovtomt rom. Det er ingen som har ansvar for håndteringen av dem.
Ulike lover gjelder
Lene Os Johannessen er sekretariatsleder i Skjelettutvalget. (Foto: De nasjonale forskningsetiske komiteene)
– Ikke alt gravmateriale er vernet ved lov i Norge, og det fredete materialet er beskyttet i tre ulike lover, forklarer Lene Os Johannessen, sekretariatsleder i Skjelettutvalget.
– Kulturminneloven beskytter graver og menneskelige levninger fra før 1537 (altså fra før-reformatorisk tid), samiske graver og levninger eldre enn 100 år og menneskelige levninger i forbindelse med skipsfunn eldre enn 100 år. Ifølge Svalbardmiljøloven er alle gravminner og skjelettrester på Svalbard automatisk fredet uavhengig av alder. Gravferdsloven beskytter alle krigsgraver, graver yngre enn 20 år og graver yngre enn 40 år fra nedlagte gravplasser.
Eksempler på ikke-fredet gravmateriale kan være nyere kapeller og krypter, nedlagte gravplasser fra hospitaler og fengsler eller samiske kirkegårder som fremdeles er i bruk.
– I praksis betyr dette at ingen har ansvar for å utgrave, dokumentere, undersøke og ivareta det, sier Os Johannessen.
Materialet er uoversiktlig, men det er ikke ubetydelig:
Da Berit Sellevold, daværende seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning, sendte spørsmål til 434 kirkelige fellesråd og menighetsråd i 2009 om hvor mange som hadde kister med levninger i under gulvet, i kirken eller ved kirkenes ansvarsområde, fikk hun svar fra 145. 34 bekreftet at de hadde slike kister.
Ansvaret for det regulerte materialet er fordelt på en rekke ulike instanser, fra politi til museer. For å forsøke å gi en oversikt har Skjelettutvalget utarbeidet et forslag til «Veileder ved funn av menneskelige levninger». Denne uken sendes utkastet på høring.
– Med veilederen ønsker vi å synliggjøre de etiske problemstillinger og dilemmaer for forvaltning og forskning som oppstår når systemet for forvaltning av menneskelige levninger er mangelfullt og uoversiktlig. For å kunne imøtegå utfordringer på feltet og ivareta etiske prinsipper, har forskningsetikken en svært viktig funksjon for forvaltningen av menneskelige levninger, sier Os Johannessen.
Skjelettutvalget har tidligere utarbeidet Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger (2014), som primært handler om forskning. Veilederen og retningslinjene er ment å utfylle hverandre. Formålet er at både forskningen og håndteringen av menneskelige levninger skal være ansvarlig.
Om du skulle komme over skjelettrester ved tilfeldig funn, er det viktig å involvere politiet eller rette myndighet raskt, understreker Os Johannessen.
– Dersom materialet er av nyere dato (20 år eller yngre) og ved mistanke om en kriminell handling, setter politiet i gang etterforskning for å få bekreftet eller avkreftet om dødsfallet skyldes en straffbar handling.
– Dersom det underveis viser seg å være snakk om et automatisk fredet kulturminne, skal politiet stanse sitt arbeid, sikre funnstedet og ta kontakt med kulturminneforvaltningen. Levninger som er vernet ved lov vil bli utgravd, undersøkt og magasinert i henhold til lover og regler, sier Os Johannessen.
Men også materiale som ikke er fredet, kan være aktuelt å undersøke og magasinere, påpeker Os Johannessen. Dette må kulturminneforvaltningen avgjøre i hvert enkelt tilfelle.
Det kan også være aktuelt å gjenbegrave levningene, på funnstedet eller på en vigslet gravplass. I det siste tilfellet må gravferdsmyndighetene kontaktes.
– Før eventuell gjenbegraving vurderer kulturminneforvaltningen om det er relevant å sikre kildeverdien i materialet gjennom prøver og dokumentasjon før det blir gjenbegravd, sier Os Johannessen.
Hun understreker at denne type materiale alltid må håndteres respektfullt, i tråd med de forskningsetiske retningslinjene.
– Uansett hvilken kategori de menneskelige levningene tilhører, om det er fredet eller ikke, er det viktig å merke seg at all håndtering, forvaltning og forskning på menneskelige levninger krever respekt for det mennesket levningene var en del av. Forskningsetisk gjøres det altså ingen forskjell på menneskelige levninger.
