– Museet fikk oversendt en kjempestor kraniesamling, monterterte skjeletter og armer og ben som var sammenblandet og uten merking, forteller Anne Ingvarsson-Sundström.

Hun er førsteantikvar og samlingsansvarlig for de historiske samlingene ved Museum Gustavianum ved Universitetet i Uppsala i Sverige. Situasjonen hun beskriver, fant sted i 2009 da museet tok over en samling med menneskelige levninger fra 1800–1900-tallet som hadde ligget i en kjeller på universitetet.

Levningene var opprinnelig del av en større samling ved daværende anatomisk institutt.
12 år tidligere hadde en annen del av samlingen blitt funnet på et lager ved universitetet. Den endte opp på Historisk museum i Stockholm.

– Noe av skjelettmaterialet kom fra obduksjoner utført ved universitetet, mens noe var fra arkeologiske undersøkelser. Det kom fra kjøp- og bytte-aktivitet eller hadde vært gaver, sier Ingvarsson-Sundström.

Levningene stammer fra Sverige og flere andre land og ble blant annet brukt i sykdomsforskning. Etter at den anatomiske institusjonen ble lagt ned, forsvant også interessen for samlingen, og den ble både gjemt og glemt, ifølge førsteantikvaren.

– Det var bare en vanskelig historie som man ikke ville tenke på, sier hun.

Kortskaller og langskaller

Samlinger med menneskelige levninger finnes flere steder i Sverige, og de har ofte en vanskelig historie knyttet til seg. En reportasjeserie i den svenske avisen Dagens nyheter har satt søkelyset på blant annet raseforskingen som var utgangs­punktet for en stor kraniesamling ved Karolinska Instituttet i Stockholm.

Anatomen Anders Retzius grunnla samlingen på begynnelsen av 1800-tallet og utviklet en kranieindeks. Med indeksen kunne man skille kortskaller fra langskaller, og dermed også ulike folkegrupper fra hverandre, mente Retzius.

Reportasjeserien har satt i gang en stor debatt om hva man skal gjøre med samlingen ved KI, som i dag består av rundt 800 levninger. Noen tar til orde for at levningene må tilbakeføres og gjenbegraves, eller at samlingen bør legges tilbake i museenes magasiner. Andre mener man må løfte fram i lyset den mørke historien om raseforskningen, mens atter andre ønsker mer forskning.

Olof Ljungström som er idehistoriker og kontaktperson for samlingen ved KI, mener det er viktig å forske på materialet for å forstå vitenskapshistorien.

– Raseforskning var en del av normalvitenskapen innenfor anatomi på den tida. Men forskningen Retzius bedrev, var uten tvil en del av 1800-tallets vitenskapelige rasisme. Samlingene viser tydelig at anatomene medvirket i ren kolonialisering mot samene, sier idehistorikeren.

Stjålet fra gravplasser

I samlingen ligger hundrevis av kranier fra blant annet Afrika, Sør-Amerika og Karibia. Mange av disse er sannsynligvis stjålet fra urbefolkningers gravplasser.

Alle samiske levninger ble ødelagt i en brann i 1892. Samtidig forsvant også kata­logiseringen av samlingen.

– Dessverre er det mye vi ikke vet om historien bak levningene, som hvor de kommer fra, under hvilke omstendigheter og hvem som var involvert, forteller Ljungström.

Samlingen har ikke vært forsket på siden 1960-tallet. Nå planlegger Ljungström en grundig gjennomgang av alt materialet. Han mener det er viktig blant annet for å finne ut mer om koblingene mellom vestlig vitenskap og kolonisering. Kunnskapen om innholdet i samlingen og bakgrunnen for samlingen bør også oppdateres for å gjøre det mulig å ta etisk riktige valg knyttet til forvaltningen av den.

– Nå er vi tvunget til å stole på opplysningene fra anatomene på 1800-tallet. De hadde en helt annen forståelseshorisont og gjorde andre etiske bedømmelser enn dagens forskere, påpeker Ljungström.

Museets største dilemma

– Museum Gustavianums hovedoppgave er å tilgjengeliggjøre materialet for forskning og undervisning, understreker Anne Ingvarsson-Sundström.

Museet må imidlertid forholde seg til egne retningslinjer for håndtering og bevaring av menneskelige levninger, som ble lansert i 2014. Ifølge retningslinjene skal all håndtering av menneskelige levninger kjennetegnes av respekt for den enkeltes integritet, etiske vurderinger og restriktivitet.

– Vårt største dilemma er nok knyttet til urbefolkningsmateriale. Vi skal tilrettelegge for forskning og undervisning. Samtidig må vi respektere at visse urbefolkningsgrupper ikke stiller seg positive til forskning på menneskelige levninger, forklarer førsteantikvaren.

Hun har fått ansvaret for å dokumentere og registrere samlingen. Oversikten viser så langt rundt 700 kranier og 100 hele skjeletter i tillegg til mange løse deler. Snart får Gustavianum også tilbake den delen av samlingen som har befunnet seg på Historisk museum.

En relativt liten del av samlingen ved Gustavianum består av samisk materiale, men det er fortsatt uvisst hvor mye det er snakk om i materialet fra Historisk museum.

De riktige levningene

Ingvarsson-Sundström forteller at de har som målsetting å få god kunnskap om blant annet opprinnelsen til alt materialet som forvaltes i samlingene.

– Kunnskap om materialet er viktig blant annet ut fra et etisk perspektiv. Det setter oss i stand til å gi studenter, forskere og organisasjoner som arbeider med tilbakeføring, innsikt i hva vi har og ikke har i samlingene. I tilbakeføringsprosesser er det så klart også svært viktig at det er de riktige levningene som tilbakeføres, påpeker hun.

Museum Gustavianum vurderer nå om den samiske samlingen og forvaltningsansvaret for den skal overføres til Sametinget i Sverige og det samiske museet Aítte. Regjeringen har allerede bestemt at museet skal tilbakeføre tre kranier til en urbefolkningsorganisasjon i Fransk Polynesia. På slutten av 2014 avgjorde også KI at de skal tilbakeføre maoriske levninger til New Zealand.

Ljungström sier KIs innstilling er at de utleverer levninger når noen ber om det. Han påpeker imidlertid at det er mange forskjellige typer utfordringer knyttet til tilbakeføring av levninger.

– Det dukker hele tiden opp nye spørsmål, og mange av dem kan vi ikke ta stilling til på forhånd. Men en viss praksis må vi etablere, og det skal vi jobbe med framover.

Målte nordmenns skaller

Med rundt 8000 menneskelige levninger, er De Schreinerske Samlinger i Norge en av de største samlingene i Europa. Samlingene ble etablert av Kristian Emil Schreiner på 1920- og 1930-tallet og inneholder stort sett materiale fra steinalderen og fram til midten av 1800-tallet. Nesten alt stammer fra utgravinger i Norge.

I likhet med flere av sine kolleger i Sverige var Schreiner opptatt av skallemålinger, og under hans ledelse ble de fysisk-antropologiske særtrekk i den norske befolkningen kartlagt. Schreiner var særlig interessert i den samiske befolkningen.

– Kan denne referanserammen for Schreiners innsamling og forskning gjøre det etisk problematisk å forske på materialet?

– Referanserammen er uforståelig for oss i dag, men Norsk biografisk leksikon og andre kilder gir viktige opplysninger. Schreiner tok avstand fra ideene om rasehygiene og at «kortskallede» individer var mindreverdige sammenlignet med «langskallede». Derfor mener vi at det er fullt mulig å bruke materialet i samlingene til forskning, sier Jan G. Bjålie.

Han er instituttleder ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo.

Konfliktfylt samisk samling

Det har vært forsket lite på samlingen de siste tiårene, men nye metoder gjør forskning på menneskelige levninger stadig mer attraktivt. Bjålie er imidlertid opptatt av at man ikke skal forske for enhver pris, og understreker at eventuelle prosjekter må være godt funderte og knyttet til seriøse og erfarne miljøer.

– Dette er et helt unikt kulturhistorisk materiale som vil ha stor vitenskapelig verdi for mange forskningsfelt i framtida. Derfor bør vi tenke langsiktig og ikke utfordre de behovene for begrensninger som måtte oppleves som relevante i vår tid, sier Bjålie.

Han tenker blant annet på den samiske samlingen, som har vært preget av konflikter knyttet til tilbakeføring og gjenbegravinger. Mye av det samiske materialet er fortsatt oppbevart ved Institutt for medisinske basalfag. Sametinget har imidlertid fått ansvaret for forvaltningen og dermed også alle avgjørelser rundt forskning. Det lever Bjålie fint med.

– Jeg synes ikke det er formålstjenlig å problematisere dette. Vi bør heller se på det som et grunnlag for å bevare samlingen og ta tiden til hjelp for å vurdere hva som er de gode løsningene, sier han.