Det stilles strenge krav til norsk statsfinansiert scenekunst som for eksempel symfoniorkestre. De blir målt og vurdert. Sammen med tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet blir det også sendt ut et skjema med 29 punkter som kunstinstitusjonene må rapportere på.

Informasjonen skal vise folk hva skattepengene deres brukes til, og rapporteringen ligger til grunn for hvem som får penger ved neste års tildeling fra Kulturdepartementet.

Forsker Per Ståle Knardal ved NTNU Handelshøyskolen har også en mastergrad i utøvende musikk. Han har, som en del av sitt doktorgradsarbeid i økonomistyring, sett nærmere på rollen slike punkter, såkalte prestasjonsindikatorer, har i norske symfoniorkestre.

• Les også: Hva er egentlig god kvalitet i kunst?

Vanskelig å måle kunst

Prestasjonsmåling er et produkt av New Public Management-bølgen som for alvor gjorde seg gjeldende utover 1990-tallet. Gjennom reformen skulle offentlig sektor ligne mer på privat sektor ved å effektivisere en del styringsprinsipper.

Ikke alle har vært like begeistret for denne utviklingen – særlig når det som måles ikke er et fysisk produkt som det enkelt kan settes en tallmessig verdi på. Kvantitative måleverktøy klarer ikke nødvendigvis fange opp kunstnerisk aktivitet og kvalitet.

Ekstra problematisk blir det hvis målingene brukes til å legitimere en effektivisering av kunstnerisk virksomhet.

Dette er aktuelle problemstillinger innen kunstfeltet, men Knardal finner ingen åpenbar kobling mellom prestasjonsmålene og nivået på statsstøtten som norske symfoniorkestre mottar – eller prestasjonsmålene og kunstneriske valg som orkestrene selv tar. Hvis et orkester gjør det bra i forhold til målene, betyr altså ikke det at de får mer støtte.

– Det økonomiske og kvantitative språket brukes for å vise hva pengene blir brukt til – og til å legitimere driften framfor å styre den, sier Knardal.

90 prosent offentlige midler

Det finnes seks profesjonelle symfoniorkestre med fast ansatte heltidsmusikere i Norge. Orkestrene holder et høyt internasjonalt nivå, og mottar i gjennomsnitt i overkant av 110 millioner kroner i offentlig støtte hvert år.

Dette tilsvarer rundt 90 prosent av orkestrenes totalbudsjett, der billettinntekter utgjør i underkant av ti prosent.

Hvert år må orkestrene rapportere til Kulturdepartementet om blant annet: samlet antall publikummere i året som har gått, antall turneer, urframføringer, framførte norske samtidsverk og antall konserter rettet mot barn og unge.

I studien har Knardal sett nærmere på to av de offentlig finansierte symfoniorkestrene i Norge. Han har også hentet data fra Kulturdepartementet og fra Norsk teater- og orkesterforening, som er interesseorganisasjonen til norske symfoniorkestre.

• Les også: Slik endrer kultureliten countryfestivaler

Styrer ikke kunstneriske valg

Studien viser at Kulturdepartementet i svært liten grad tar hensyn til resultatene som symfoniorkestrene rapporterer inn. Det er ingen åpenbar kobling mellom prestasjonsmålene og nivået på statsstøtten.

Kulturdepartementet vil ikke oppgi hvordan de justerer tildelingene til orkestrene, men orkestrene klarer ikke se om tildelingene er justert ut fra måloppnåelse.

– Det kan dermed virke som om budsjettet reguleres uten at det blir koblet til hvordan orkestrene leverer ut fra sine mål. Dersom det er spesielle saker, for eksempel økning av husleie som følge av at man flytter inn i nytt konserthus, er Kulturdepartementet villig til å ha en dialog og øke tildelingen med tanke på dette spesielle formålet, forklarer Knardal.

Han finner heller ingen kobling mellom prestasjonsmålene og kunstneriske eller administrative valg. Prestasjonsmålene legger altså ikke føringer på kunstneriske valg, og orkestrene styres ut fra egne strategier, valg og prioriteringer.  

• Les også: Vi må belønne institusjonene som driver med kunstnerisk forskning

På en armlengdes avstand

Knardals studie bekrefter at armlengdeprinsippet, som skal sikre offentlig finansierte kulturvirksomheter kunstnerisk frihet og uavhengighet, står sterkt i Norge.

Det har hersket enighet om at kunstfaglige vurderinger skal bestemme hva slags kunst som presenteres for folket, og disse beslutningene skal ikke være politisk styrt.

Knardal påpeker at det å drive et symfoniorkester er en flere hundre år gammel tradisjon, og at symfoniorkestrene forstår sitt samfunnsoppdrag: å gjøre musikk av høy kvalitet tilgjengelig for flest mulig, å fremme kunstnerisk utvikling og fornyelse, og å målrette virksomheten og utnytte ressursene best mulig.

Dette er ikke noe som lett kan måles. Det er også veldokumentert at det er vanskelig å øke produktiviteten i symfoniorkestre, siden det kreves like mange musikere til å framføre en symfoni av Beethoven i dag, som det gjorde da Beethoven selv levde.

Derfor er det også et bevisst valg som ligger bak når Kulturdepartementet velger å holde seg på en armlengdes avstand.    

– Oslo-filharmonien har ikke blitt et internasjonalt topporkester på grunn av statlig detaljstyring, men kanskje heller på grunn av klokskap fra Kulturdepartementet, sier Knardal.  

Er prestasjonsmålingen nødvendig?

Enkelte vil kanskje hevde at prestasjonsmålene ikke fyller noen funksjon, i og med at resultatene tilsynelatende ikke påvirker verken økonomisk støtte eller den kunstneriske produksjonen. Knardal er ikke enig.

– Mange vil si at dette er et umodent system, men jeg tror på mange måter at det er et modent system. Når staten skal måle på denne måten, sitter de langt unna kjernevirksomheten. Jeg tror derfor at det er fornuftig med et enkelt system som lar politikerne fortelle velgerne hvor mye som brukes på symfoniorkestrene, og hva skattebetalerne får i retur. Prestasjonsmålene blir et kommunikasjonsverktøy, sier han. 

Knardal påpeker at Norge er i en særstilling på kulturområdet, sammenlignet med andre land i Europa, og at stabile forhold gjør at mange utenlandske kunstnere ønsker seg hit til landet.

– I Danmark, for eksempel, er totalbudsjettene til symfoniorkestrene flate eller nedadgående. I Norge øker budsjettene, i alle fall i samsvar med lønns- og prisvekst. I Europa og ute i resten av verden kuttes det i kultursektoren, så kunstnere i andre land jobber under langt tøffere forhold, sier han.

• Les også: Publikum foretrakk lyden av nye fioliner

Kritisk rapport fra Riksrevisjonen

Selv om Knardals studie viser at det er lite konflikt mellom statlig finansierte symfoniorkestre og offentlige myndigheter, påpeker han at freden som hersker, er skjør.

Riksrevisjonen har i en rapport nylig kritisert en rekke scenekunstinstitusjoner for å ha mangelfull økonomisk styring og manglende grunnlag for å vurdere kostnadseffektivitet. Rapporten ble oppfattet som en direkte innblanding i måten scenekunstinstitusjonene drives på, noe som skapte sterke reaksjoner i miljøet.

– Vi ser at det ikke skal så mye til før det oppstår spenninger i det harmoniske bildet som jeg beskriver gjennom min studie. Norsk teater- og orkesterforening har kommet med skarpe uttalelser i saken, sier Knardal.

Han viser likevel til Kulturdepartements reaksjon på rapporten.

­– Kulturdepartementet imøtekommer noe av Riksrevisjonens kritikk, men er svært klar på at armlengdeprinsippet skal ivaretas. Sett i lys av studien kan det se ut til at det er viktig for Kulturdepartementet å ivareta den kunstneriske logikkens dominans, sier Knardal.

Referanse:

Per Ståle Knardal: The role of management control systems in the performing arts. Doktorgradsavhandling ved NTNU. 2017. Sammendrag.