Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - Les mer
Vassendgutane er blant publikumsfavorittene på Norsk Countrytreff i Sogn og Fjordane. Bandet representerer en reindyrka, «hardcore» country, som ikke verdsettes av kultureliten, ifølge forsker.

Slik endrer kultureliten countryfestivaler

Kultureliten foretrekker en mykere, forfinet type countrymusikk. Denne favoriseringen kan gå utover den folkelige, mer maskuline countryen, ifølge forsker.

20.6 2017 04:00

– Kulturelitens smak er like verdifull som alle andres, men det blir feil når den får dominere og gå på bekostning av andres.

Det sier musikk- og kulturforsker Stian Vestby, som har sett på hvem som har makt til å definere hva som er god smak innen countrysjangeren.

Countrymusikkens historie og nedslagsfelt spenner vidt. Her finnes et mangfold av stilarter og artister som appellerer til arbeiderklassen, middelklassen og eliten. Dermed blir frontene fort steile mellom de folkelige og de mer fornemme representantene i countryfeltet.

Hippe og harry fans

– Disse frontene kan gjerne beskrives på et generelt grunnlag som de «hippe» og «harry» musikkuttrykkene og den «hippe» og «harry» fansen, forteller Vestby, som nylig har fullført doktorgraden sin ved Høgskolen i Innlandet.

Han har forsket på festivalen Norsk Countrytreff i Sogn og Fjordane. Et av spørsmålene Vestby stilte var hvordan festivalen hadde endret seg etter at den fikk status som såkalt knutepunkt for countrysjangeren i 2012.

Større krav til kvalitet og utvikling

Knutepunktordningen ble etablert av Kulturdepartementet på begynnelsen av 90-tallet, og er et begrep brukt om en ledende festival eller institusjon innenfor sitt område.

Ordningen ble lagt ned i 2015 og inkluderte da tolv musikkfestivaler.

– Når en festival fikk knutepunktstatus, kom det større krav til kunstnerisk kvalitet og publikumsutvikling fra sentralt hold. Får du penger fra statsbudsjettet, må du også levere, sier Vestby.

Noe av bakgrunnen for at knutepunktordningen ble avviklet, var at den favoriserte enkelte festivaler framfor andre. I tillegg ble ikke ny kompetanse delt mellom festivalene, som var et av kravene for å motta knutepunktstatus.

Vestby besøkte Norsk Countrytreff i 2013, 2014 og 2015. I tillegg til å observere ulike konserter, gjorde han dybdeintervju med festivalledelsen og sju representanter fra publikum. Han gjennomførte også en spørreundersøkelse av 119 publikummere.

Hard og myk country

Et av funnene Vestby gjorde, var at countrymusikken røft kan deles inn i to kategorier. Den første kategorien er reindyrka «hardcore» country med vekt på de tunge countryverdiene, som for eksempel maskulinitet og arbeiderklasse. Artister i denne kategorien bruker ofte såkalt «twang» på stemmen, som mange vil kjenne igjen som den klassiske måten å synge countrylåter på.

– Såpass forskjellige band som Vassendgutane fra Ørsta og Oslo-baserte Country Heroes kan begge plasseres innenfor denne kategorien. Twang på stemmen og klagende steelgitartoner understøtter denne hardcore-orienteringen både i den amerikanske og norske countrymusikken, forklarer Vestby.

Den andre kategorien er en «myk», mer feminint orientert country. Dette er en slags forfinet country ispedd elementer fra andre sjangere. Forskeren forteller at gamle storheter som Jim Reeves og Patsy Cline hører hjemme her, mens nyere navn i sjangeren er Shania Twain og Taylor Swift.

På Norsk Countrytreff kunne «myke» countryuttrykk høres blant annet på konsert med The Bellamy Brothers og under festivalens Blågras-konsept – en av nyetableringene etter festivalen fikk knutepunktstatus.

To måter å lytte til country på

Vestby fant også at publikum grovt kunne deles inn i to kategorier.

– Den ene er de som engasjerer seg i en mer kroppslig lytting, der det er fellesskapet som står i sentrum, forteller countryforskeren.

Den andre gruppa er de som heller favoriserer en slags distansert lytting. De sitter gjerne mer tilbakelent og har mer individuell lytteopplevelse.

Vestby mener at begge måtene å nyte musikken på er likeverdige, men at de oppfyller litt ulike funksjoner. Og noen ganger glir de også over i hverandre.


Det finnes to hovedmåter å lytte til country på, ifølge Vestbys studie: Den distanserte og den mer kroppslige, sosiale. Noen ganger glir de to måtene å lytte på også over i hverandre, slik som under konserten med festivalens hovedartist i 2014, The Desert Rose Band. (Foto: Runar Sandnes)

Hvem bestemmer hva som er god kvalitet?

Det finnes store uenigheter om hva som er god kvalitet innen countrymusikken, viser studien til Vestby.

– Kriteriene for hva som er god country endrer seg fra den ene publikummeren eller instansen til den andre, forklarer Vestby.

Kulturrådet evaluerte Norsk Countrytreffs kunstneriske bidrag som knutepunktfestival. Godt hjulpet av smaksdommere i det norske countryfeltet, favoriserte de innovative og sjangeroverskridende musikkuttrykk, forteller forskeren.

Men dette kolliderer med hva mange av festivaldeltakerne mener er god kvalitet.

Med referanse til artister som amerikanske Dolly Parton og norske Heidi Hauge, tar en av Vestbys intervjuobjekter, Eirik, i bruk helt andre kvalitetskriterier for å skille mellom god og dårlig countrymusikk.

– Han forteller at musikken «må lyde godt med tydelige instrumenter, klar tekst og klar rytme». Disse tre kriteriene hjelper han å navigere i floraen av vellyd og ulyd på festivalen, forteller Vestby.

Innførte nysatsinger på programmet

Så hva var det som endret seg etter countryfestivalen fikk knutepunktstatus i 2012?

Vestby forteller at det dukket det opp en rekke nysatsinger på programmet, som for eksempel en egen åpningskonsert og et Blågras-konsept. Disse og lignende konserter ble arrangert utenfor hovedarenaen, blant annet i en sofistikert innredet låve, og representerte den mykere sjangeroverskridende countryen.

Folkemusikeren Sigrid Moldestad var kunstnerisk leder for Blågras-konserten. Her ble musikalske og historisk bånd mellom country og folkemusikk utforsket og formidlet til publikum av skandinaviske, britiske og amerikanske artister.

– Kall det gjerne intellektualisering eller jazzifisering av countrysjangeren, sier Vestby.

Konserten bidro dermed til at festivalen holdt seg innenfor kravet om utvikling. Nye musikksjangre ble utforsket i et middelklassevennlig «sitt-ned-og-lytt»-format, forteller Vestby.

Nysatsingene fikk konsekvenser for sammensetningen av publikum. Noen publikumsgrupper gikk mest på disse spesialkonsertene, mens andre valgte å holde seg på hovedarenaen der den tradisjonelle aktiviteten gikk for seg.

– Sånn sett ble festivalen mer oppdelt, sier Vestby. Jeg sier ikke at det er negativt, men det er tydelig.


Folkemusikeren Sigrid Moldestad spiller sammen med musikere fra mange forskjellige land under en Blågras-konsert på Norsk Countrytreff. (Foto: Runar Sandnes)

Kulturpolitikken griper inn med forfining

Vestby forklarer at denne splittinga i festivalpublikummet som et godt eksempel på hvordan kulturpolitikk kan gripe inn på bygdenivå.

– En ser hvordan de overordnede maktstrukturene virker inn på en lokal aktør. I min forskning kaller jeg det «musikalsk gentrifisering» – hvordan den utdannede kultureliten tar opp den litt uglesette countrymusikken og forandrer den. Slik gentrifisering, eller forfining, er det motsatte av «harryfisering», sier han.

Da knutepunktordningen ble lagt ned i 2015, fikk det da også følger for countryfestivalen.

– Etter at ordningen ble fjernet, ble mange av nysatsingene fjernet fra programmet. Det viser hvor tydelig og konkret denne utviklingen var, og hvordan påvirkningen fra kulturpolitikken manifesterte seg, sier Vestby.

Kulturelitens smak dominerer

– Min studie viser hvordan kulturpolitikken baserer seg på den dominerende kulturelitens smak. Resultatet for kulturbrukerne ute i samfunnet er dermed at de gruppene som allerede har mange tilbud, får enda flere, utdyper Vestby.

Nysatsinger som de han observerte på countryfestivalen og lignende kulturtilbud er verdifulle og bør absolutt opprettholdes, hevder forskeren. Men han mener «grasrota» fortjener en større del av potten. Festivalpublikummeren Eiriks kvalitetsforståelse står ikke tilbake for de mer sofistikerte og distanserte måtene å vurdere og oppleve musikk på.

Vestby mener at Kulturrådet, med dette i mente, bør inkludere bredere kvalitetskriterier når de skal fordele støtte til musikkfestivaler fremover.

– For å sitere den sittende regjeringens ofte gjentatte mantra, så ivaretas ikke «kunstens og kulturens egenverdi for den enkelte», sier Vestby. I stedet oppleves det som at Kulturrådet opptrer som smaksdommere – som stigmatiserer smaken og opplevelsene til mange vanlige musikkinteresserte folk.

Referanse:

Stian Vestby: Folkelige og distingverte fellesskap: Gentrifisering av countrykultur i Norge - en festivalstudie, Doktorgrad ved Høgskolen i Innlandet 2017.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.