Denne sommeren har insektforsker Frode Ødegaard funnet ti insektarter som er nye for Norge. I tillegg har han gjenfunnet nesten like mange arter som ikke har vært sett i Norge på en lang årrekke.

Men det er sjelden tilfeldig når Ødegaard «går seg på» en ny art. Det blir fort 50 feltdager i løpet av sommeren, og de fleste funn av nye arter krever både inngående bakgrunnskunnskap om arten han leter etter og nøyaktig planlegging. Ofte er insektene bare aktive i kort tid under rette værforhold, så den som skal finne nye arter må være på rett tid til rett sted.

– Hvis man leser seg opp om levesettet til en art kan man nærmest bare gå ut og finne nye arter, sier Ødegaard. Han er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Skjønt, «bare gå ut og finne nye arter» er nok en aldri så liten overdrivelse. Det begynner å mettes hva som er mulig å finne av nye arter, så Ødegaard selv er også svært fornøyd med å ha funnet så mange nye på én sommer. 

Å reise 150 mil på skattejakt

En av de nye artene Ødegaard oppdaget, er kortvingen med det klingende navnet Thiasophila bercionis. Den lever utelukkende i tuer av den sjeldne uralmauren Formica uralensis, og de små maurtuene er ikke lette å finne. 

Sammen med NINA-kollega Oddvar Hansen reiste han i sommer 150 mil opp til Pasvik der uralmauren er ganske vanlig. I den fjerde og siste av maurtuene forskerne fant, på den fjerde og siste feltdagen, lyktes de endelig med å finne kortvingen for første gang i Norge.

–  I det jeg fikk øye på den to millimeter lange kortvingen, trakk jeg et lettelsens sukk, sier Ødegaard. 

Denne dagen fant de seks-syv eksemplarer hver av kortvingen de var på jakt etter. Samtlige var hunner. 

– Vi tok med en klump av tua hjem for å klekke maur, og da fikk vi også klekt nye biller av kortvingen, deriblant en hann, som for øvrig er svært sjelden å finne. Så da klarte vi det til slutt, smiler en fornøyd Ødegaard.

• Les også: Nå kommer en invasjon av sommerfugler

Gjenfunnet i Norge etter 100 år

Noen ganger kan det være vel så stas å finne igjen arter som har vært forsvunnet i lang tid, som å finne nye. 

Sist vannsnutebilla Eubrychius velutus ble sett i Norge, var 1. august 1919. Siden har den aldri blitt funnet igjen her til lands.

– Det er veldig rart. Jeg har søkt spesifikt etter den flere steder i Trøndelag, forteller Ødegaard.

Vannsnutebilla beiter på vannplanten tusenblad og lever hele livssyklusen i vann, så Ødegaard fokuserte letingen på steder med tusenblad. Til slutt dro han dit den ble sett sist for nesten 100 år siden, til Fossemvatnet i Steinkjer. 

– Tusenblad vokser nokså djupt, så jeg måtte vasse uti til livet, forteller Ødegaard.

I det tolv grader varme vannet håvet han tusenblad oppi en bakk som han tok med seg inn til land. Der begynte han å grave – og fant billa. Eller vidunderet, da, som han selv omtaler den to millimeter lange billa som. 

En annen art som ble gjenfunnet i sommer er en av våre største frøteger, Graptopeltus lynceus. Den ble sist funnet i Sarpsborg for 117 år siden, og står i rødlista som regionalt utdødd. På forsommeren fant Ødegaard den igjen på Hvaler i Østfold.

– Det var en bra start på sesongen, slår Ødegaard fast.

Riktallig bille holdt seg under radaren i 50 år

Noen ganger finner man mange når man først finner én.

Snutebilla Pelenomus waltoni har vært borte fra Norge i 50 år. 

– Folk har håva og satt opp feller uten å finne den. Så viser det seg at den er overalt, sier Ødegaard.

Når Ødegaard skal lete etter en art, bruker han først insekthåven på en del av området for å få et raskt inntrykk av om det er noe der. Deretter går han mer grundig til verks, med forsiktig banking av planter og leting etter dyr og tegn på insektangrep i området som ikke er håvet.

Snutebilla Pelenomus waltoni spiser på planten vasspepper, som typisk vokser i forsenkninger der bøndene ikke har dyrket marken. Da Ødegaard i sommer oppdaget et slikt område, gikk han ned på kne og begynte å lete blant vasspepper-plantene. Og der, under plantene, kravla flere snutebiller rundt. Det samme gjentok seg på de andre fire stedene han lette.

– Det er typisk. Du må lære deg levesettet helt detaljert, og da kan du finne ut at arten er ganske vanlig. Siden den kravlet på bakken og ikke oppe i bladverket, har den nok lett blitt oversett når insektforskere har lett etter den med håv.

• Les også: Derfor ble eremitten satt i fengsel

Ny art for Skandinavia med barbarisk levevis

Ett av de beste funnene i sommer, ifølge Ødegaard, var imidlertid klovepsen Gonatopus horvathi som han fant forrige uke. Den er en ny art for Skandinavia.

– Jeg har hatt den i baktankene hele tiden når jeg er på strender med brede gras, for den finnes på slike levesteder i Finland. 

Når han forrige uke var i et slikt område i Moss, svingte han med slaghåven i graset – og fant den.

Arten er litt av en barbar – til tross for at den kun er mellom tre og fire millimeter lang. Hunnene er vingeløse, men de har voldsomme framklør som de bruker til å holde fast hoppende sikader med. De legger eggene sine inni de dødsdømte sikadene, som bruker sine siste levedager til å bære fram larvene til klovepsen. 

Graver i skattkister om vinteren

Nå er feltsesongen så godt som over for Ødegaard, men det er ikke usannsynlig at det kan dukke opp nye arter utover høsten og vinteren likevel. Gjennom sommeren har han fanget insekter i teltfeller. Vinterarbeidet blir å gå gjennom disse skattkistene, som han kaller dem.

– Det er alltid artigere å finne artene der og da ute i naturen, men mange arter er så små og lever så skjult at du må bruke feller for å finne dem, sier forskeren.

Han kommer med en liten oppfordring på tampen:

– Ta på makrobrillene og se på hva som skjer på liten skala i naturen. Naturopplevelser er ikke bare storslåtte landskap.