– For meg så er det ikke så viktig med poeng. Jeg er litt mot det som er blitt så utbredt i akademia de siste årene, at alt skal telles, veies og måles. Jeg synes at det må gå an å kunne gjøre ting uten at man nødvendigvis skal måles på det, sier Henrik Svensen.
– Jeg trenger ikke noen anerkjennelse i form av poeng for å formidle. Jeg tror ikke det ville gjort det lettere heller. De jeg kjenner som driver innen formidling, har det på samme måten. Det er ikke poengene som driver dem – det er en slags indre motivasjon.
Geologen Henrik Svensen har vært aktiv formidler i to tiår. Samtidig har han klart å bli et av disse menneskene som synes å være overalt.
Svensen har i flere år drevet kurs i formidling for studenter ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er en «Yngre fremragende forsker» med to populærvitenskapelige bøker på samvittigheten, oversatt til seks språk og med uvanlig høye opplag. Svensen er også spaltist og mye brukt intervjuobjekt. I tillegg sitter han i flere styrer og komiteer, blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Det er kanskje ikke overraskende at han nå får Forskningsrådets formidlingspris for 2017?
Historieforteller
Svensen jobber ved Senter for jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved UiO, diskret lokalisert i en sideinngang og et par tre fire etasjer opp i ZEB-bygget på nedre Blindern.
Her kunne forskeren med letthet gjennomlevd sin karriere, med stor faglig bravur, uten at andre enn de mest innvidde ville visst at han eksisterte. Hadde det ikke vært for at han brenner for å skrive. Og for å fortelle historier.
– Noe av det morsomste jeg vet, er å lete i vitenskapshistorien og finne spesielle eller rare ting, kuriosa, og så sette det inn i en større kontekst.
Når vi så spør Svensen om han kan røpe noen triks for lærevillige kolleger, er det nettopp dette med historien han trekker fram: Sett det du vil formidle inn i en kontekst, som en del av noe større, som godbiter leseren kan lære når hun leser en historie som også i seg selv er interessant.
– Når jeg skriver en bok om et tema, så handler den ikke bare om resultatene og faktaene som er publisert, jeg forsøker også å videreformidle hvordan det er å være forsker, hva vi forskere jobber med, hvordan vi jobber med hypoteser og bygger opp faglige historier.
Men dette betyr ikke at man kan, eller bør, gjøre sakprosa til skjønnlitteratur. Det er ikke alle grep som fungerer overalt.
– Det er ikke alle tanker man kan komme ut med. Vil du si alt du har lyst til å si, må du antagelig spre det utover flere sjangre. Har man veldig mye på hjertet, må man kanskje rett og slett skrive en roman? Sånn helhetlig føler jeg imidlertid at jeg får sagt mye av det jeg har lyst til å si.
For kollegene, legger han til:
– Tenk på hva du ønsker å oppnå, og hvem du ønsker å nå, for du kan aldri nå ut til alle.
Finn deg et yndlingstema
Og for de som virkelig har lyst til å formidle, kan det være nyttig å ta skrittet ut av sitt eget spesialfelt:
– Jeg pleier å anbefale mine studenter og kolleger å skaffe seg et eller annet sidefelt, en faglig interesse som kanskje ikke er det man driver med til daglig, men som de likevel kan lære seg og etter hvert kunne veldig mye om. Tenker du langsiktig, ønsker du å formidle mye og lenge, skrive kronikker, bli intervjuet, eller snakke for skoleklasser, da er det nyttig å ha et tema man brenner for, som man kan bygge formidlingen rundt over mange år.
– Selv har jeg hatt flere slike felt. Jeg har skrevet en bok om naturkatastrofer, det er en sideinteresse. Jeg har skrevet en bok om fjell og fjellkjeder, også en sideinteresse. Og nå er jeg inne på et nytt felt som jeg har formidlet, skrevet og snakket om i flere år, nemlig den nye geologiske perioden som kalles antropocen, menneskets tidsalder, et fenomen som er spennende for en geolog, men også tverrfaglig interessant.
– Resultatet av denne skrivingen og snakkingen er at når noen i dag skal skrive om antropocen, så ringer de ofte til meg, sier geologen med et smil.
– Jeg tror det kan være sunt for mange at man har noe som er ens eget, noe å drive med som er litt utenfor den korridoren man sitter, hvor alle vet hva du gjør og kikker deg over skulderen.
Still krav til leseren
Slipp formidlingen fri, krevde Svensen i en kronikk i Aftenposten for noen år siden. I den anledning sa han at man må kunne kreve noe også av leseren. Det er ikke kun forskerens ansvar å gjøre stoffet sitt så tilgjengelig og enkelt som mulig. Leseren må også stille opp.
– Populærvitenskap er en del av formidlingen, men hvor mye skal vi forenkle? Skal vi ha som utgangspunkt at mottakeren ikke vet? Og derfor forenkle og selge inn, eller overdramatisere og vri på sakene, slik at de kanskje blir mer interessante enn de egentlig er?
– Det kan sikkert være påkrevet i visse situasjoner. Det avhenger helt av målgruppen du henvender deg til. Er man på Dagsnytt 18 som forsker og skal snakke om temaet sitt, da må man være veldig konkret, man skal holde seg til saken, til fakta og dokumentere. Dette er en helt annen setting enn om du for eksempel snakker til et fjellinteressert publikum på femten personer, på et bibliotek.
– Dette er utfordringen i mitt felt: Det er veldig få som er interesserte i geologi i utgangspunktet. Så skal man formidle, må man bygge opp historiene sine, forhåpentligvis kan man også bygge opp et kunnskapsnivå hos en økende krets av mottakere og med tiden få med seg ganske mange flere enn man trodde man kunne nå.
Et slikt arbeid krever selvsagt tålmodighet, og veldig mye arbeid. Svensen kjenner problemene.
– Du får aldri med deg alle. Jeg merker at selv når jeg skriver om faglig sett veldig enkle ting, faller folk av lasset. Man må derfor bestemme seg for hvem man ønsker å nå ut til, og hvilket faglig nivå er det man skal starte og ende på.
Finn den gode fortellingen
– Men man må også tenke på hvordan man skal formidle til de store massene. Her er det viktig å bruke narrativer. Se på tv-mediene; skal man nå langt ut må man pakke inn sakene i en populær ramme.
– Selv er jeg like opptatt av å formidle stemning og fortelling, som konkrete fakta. Man må finne den riktige balansen og tenke på hva man ønsker å oppnå.
Narrativet må imidlertid ikke være målet, det er et grep for å få med de som i utgangspunktet ikke ville ha lyttet eller lest. Geologi er jo et fag som kan synes fjernt for mange. Svensen ser at jo nærere tematikken kommer oss selv, menneskene, jo mer fakta og mindre fortelling slipper du unna med, for folk er interessert, uansett.
– Vi har sett det innen populærvitenskapelige bøker de siste to-tre årene. Alle disse bøkene som har titler på rim. De som handler om ulike organer og kroppsfunksjoner.
– Når jeg skal skrive en bok om geologi, eller fortidsklima eller hva det måtte være, når jeg kanskje bare ut til en tiendedel av antall folk, sammenliknet med for eksempel en bok om tarmsystemet.
Kommunikasjonsrådgiveren – et problem?
Hva er så Svensens tanker rundt at universiteter og høyskoler i større og større grad utstyres med kommunikasjonsrådgivere og informasjonsavdelinger?
– De fungerer som hjelpere. De sikrer kontakt mellom journalister og ansatte. De kan hjelpe de som ikke er så skrivedyktige til å skrive en sak selv, eller de kan intervjue vedkommende internt og lage en sak for nettet.
– Men det handler i bunn og grunn om ressursbruk og strategivalg. Skal man ha en kommunikasjonsrådgiver eller to på hvert institutt, eller skal man ha fast vitenskapelige ansatte som kan trene studenter i det å formidle? En trening som må gå systematisk fra bachelor og opp til master- og doktorgradsnivå. Det er mer den retningen vi har jobbet med.
– Dette fordrer selvsagt at den ansattes deltakelse styrkes. Forskningsformidling må være mer enn brannslukking: Nå har vi en sak, få den ut fort! På en eller annen måte. Formidling må være en tradisjon, noe alle gjør.
– Det å formidle bør ikke bare være noe som ansatte skal lære på et tredagerskurs på et hotell utenfor Oslo. Skriving må være et naturlig redskap og verktøy, noe man har med fra studiedagene, så selvsagt at man ikke kvier seg.
Formidlingskurs for studenter
I begrunnelsen for tildelingen av Formidlingsprisen nevner Forskningsrådet blant annet kurset i formidling og vitenskapsjournalistikk for studenter. Svensen har vært med på å starte og drivekurset ved Universitetet i Oslo.
– Vi merket at det var et behov for å lære om formidling. Både hva formidling er, ting som har med målgrupper og virkemidler å gjøre, men også noen såpass basale ting som det å lære seg å skrive.
– Vi gir studentene skriveoppgaver, i tillegg til mye annet selvfølgelig: kronikkskriving, essays, populærvitenskapelige artikler med mere. Det handler altså litt om å ta tak i det man lærte på videregående og glemte å holde ved like. Det handler om å ta det opp igjen og gjøre det systematisk.
– Det har vært tidkrevende å jobbe med det, men også veldig lærerikt. Noe av det mest interessante var å se hvordan det å skrive for folk utenfor akademia, eller for andre studenter, setter i gang en slags modningsprosess hos dem som skriver, hvordan de reflekterer over faget og hva de tenker om hva faget egentlig er, og hva de i det hele tatt har å gjøre på Blindern. Dette er jo den typen fundamentale ting man må ta tak i når man plutselig skal skrive forståelig og kanskje også ha historier i det man skriver. Altså, hva er det egentlig man holder på med her på universitetet? Det ble en vekker.
Frihet
Henrik Svensen er også takknemlig for at universitetet faktisk ikke kikker sine ansatte så mye over skulderen.
– Interesser og kunnskaper vingler hit og dit. Ideer kan føre til bokprosjekter, de kan føre til foredrag og de kan også føre til ny retning i forskningen. Jeg merker hvordan det jeg driver med populærvitenskapelig, kommer tilbake i forskningen min og får den til å endre kurs. Det er et interessant samspill mellom det å formidle og følge med på et felt og det å drive forskning.
– Så det er overhodet ikke motsetningsfylt, snarere veldig komplementært.
– Samtidig handler jo dette om hva man ønsker at de som jobber på universitetet, skal gjøre. Noe av det som er spennende med universitetet er at det er relativt fritt her. Ikke for at man skal sluntre unna, men for at man skal kunne interessere seg for det man vil.
– Slik bør det være på et universitet; at ikke alt skal telles og rapporteres hele tiden, men at man får lov til å bruke noen år, ti år, tjue år, på temaer som man brenner for, og som det til slutt kan komme veldig interessante ting ut av. Hvis man mister den typen mulighet til å jobbe fritt på universitetet … da er det krise.
