Det er stille rundt vitenskapsjournalistikken i norske medier. Derimot har det symptomatisk nok vært en turbulent vår for kulturjournalistene.

Tidsskriftet Samtiden må ta mye av skylden, eller æren, etter hvordan man ser det. Hans Magnus Enzenberger var først ute (Samtiden 1/2002) med kritikk av for dårlig utenriksdekning i norsk dagspresse. Kulturdekningen ble også kritisert for å være nesten utelukkende nasjonalt orientert. Om ikke dette var nok, så kom Knut Olav Åmås med ti teser for en kritisk kulturjournalistikk (Samtiden 2/2002). Hovedbudskapet syntes å være at kulturjournalistene må være mer ambisiøse, ikke undervurdere sitt publikum, og bedrive kritisk essayistikk “fra fronten”.

Reaksjonene uteble selvfølgelig ikke. Kulturjournalistikken har som en følge blitt diskutert i aviser, radio, TV og på debattmøter. At dette er et sunnhetstegn for norsk presse kan det ikke være tvil om.

Dessverre er det ikke like godt stelt med vitenskapsjournalistikken, hvis vi kan si å ha en sådan i Norge. En rask sjekk blant våre riksdekkende aviser viser at samtlige selvfølgelig har politiske redaksjoner, utenriksredaksjoner - og kulturredaksjoner. Ingen har vitenskapsredaksjoner.

Selv om kulturbegrepet og kulturjournalistikken favner ganske vidt, kommer det allikevel sjeldent i kontakt ved vitenskapsjournalistikken. Dette er særlig tilfelle for journalistikk som retter seg mot naturvitenskapene. Når Åmås hevder at “manglende kunnskapsdyrking er grunnen til at det finnes forsvinnende få førsteklasses skribenter blant norske kulturjournalister”, signaliserer det en holdningsendring fra bredde mot det elitistiske. Dette bør nødvendigvis også være målsetningen for vitenskapsjournalistikken, samtidig som at økt kvalitet og kunnskapsdyrking bør nå ut til bredden.

En sak er at avisene ikke er ambisiøse nok til å satse på vitenskapsredaksjoner. (eller mener de at dette ikke er noe folket ønsker eller trenger?) En annen sak er at den journalistikken som faktisk utøves befinner seg milevis fra den kritiske offentligheten - der den hører hjemme!

Ofte fortoner vitenskapsjournalistikken seg som en ren faktapresentasjon som sirkler rundt bier, blomster, planeter og “din helse”. Det siteres ofte fra utenlandske aviser som igjen forteller om nyheter fra store internasjonale fagtidsskrifter. Nyhetsfokuset er åpenbart, og mye beveger seg over i underholdningssfæren.

Vitenskapsjournalistikken har gjentatte ganger blitt kritisert for å være ukritisk og ukorrekt videreformidler av forskeres virke. Kritiske synspunkter angående forskningsstrategier og prioriteringer er stort sett fraværende.

Redaktøren i den nyoppstartede svenske avisen Dagens Forskning, Anders Björnson, sier til Morgenbladet (21/6) at de vil stille “det tunge intellektuelle sjikt” til ansvar, og at faren vi står ovenfor i dag er både at den offentlige debatt oversvømmes av trivialiteter - og av stillhet.

Et demokratisk samfunn bør kreve at viktige spørsmål omkring vitenskap og hva som foregår innen vitensdisiplinene blir kritisk formidlet, særlig når “eksperter” og “ekspertsamfunnet” setter mye av dagsorden for politiske vedtak. Behovet for kritiske kommentarer av hva som foregår innen fagdisiplinene er stort, ikke minst tatt i betraktning interaksjonene med politikk og samfunn forøvrig.

Et konkret eksempel: Norges storsatsing på forskning, tildelingen av de såkalte “Senter for fremragende forskning (SFF)” ble gjort 12. juni. 13 forskningsgrupper ble valgt ut fra totalt 129, og får hvert år de neste ti årene ti millioner hver å boltre seg med.

Blant landets største aviser var det kun Aftenposten som hadde en forhåndsomtale. Her kunne man, symptomatisk nok, lese om at “1,4 milliarder deles ut til glupinger” (AP, 9/6). Etter tildelingen var det kun Aftenposten og Dagens Næringsliv som hadde noe dekning. På siste side i Aftenposten 13. juni fikk man ikke kommentert hva dette kan betyr for forskning i Norge, eller kommentarer til Forskningsrådets prioriteringer. Det man derimot fikk var en NTB-notis som listet opp de forskjellige gruppene som hadde blitt tildelt midlene. Dagens Næringsliv mente det var beklagelig at ingen økonomiske forskningsmiljøer vant frem (DN, 13/6). Dagbladet, ingenting. VG, ingenting. Dagsavisen, ingenting. (Et hederlig unntak var forskning.no som kommenterte tildelingen på lederplass). Hvor har det blitt av vitenskapsjournalistene? Tildelingen av noen millioner kroner til et marginalt filmprosjekt ville sannsynligvis oppnådd mer mediaoppmerksomhet.

Denne langsiktige satsningen vil ha stor påvirkning på oppbyggingen av forskermiljøene i Norge. Hvorfor er det nesten ingen kommentarer angående valg av sentrene, emner som er prioritert og ikke minst valg av forskningsstrategi med sentre versus mindre grupperinger? Og hvordan skal vi forholde oss til en større grad av interaksjon med disse sentrene og det private næringsliv?

La oss sette Åmås’ kritikk i et annet perspektiv. Hvordan fungerer den på vitenskapsjournalistikken? Rettet mot vitenskapsjournalistikken kunne ikke Åmås nøyd seg med ti teser. Spørsmålet blir da hvorfor vi skal nøye oss med en vitenskapsjournalistikk som til de grader ligger i bakevja i forhold til kulturjournalistikken? Når får vi en dagspresse-basert vitenskapsjournalistikk som sikter mot den kritiske offentligheten? Kanskje vi trenger et senter for fremragende forskningsjournalistikk?