Ved midnatt mellom 14. og 15. august 1947 ble kolonien britiske India delt inn i to nye uavhengige stater: India og Pakistan.
Siden valget av ny regjering i Storbritannia like etter andre verdenskrig hadde det vært klart at britiske India ville bli uavhengig, og i to år hadde ulike grupperinger i britiske India forhandlet om hvordan uavhengigheten skulle skje.
På den ene siden stod Kongresspartiet som ønsket et samlet India, på den andre siden var Den muslimske liga som ønsket selvstyre for de muslimske delene av landet.
Blodige kamper
Arild Engelsen Ruud er professor ved UiO. (Foto: UiO)
Forhandlingene var vanskelige, og partene ble ikke enige. I 1947 fikk britene nok. De delte landet i to: En del for muslimene som ble Pakistan, og resten ble India.
– Helt fra begynnelsen har India og Pakistan markert uavhengigheten hver sin dag. Pakistan feirer 14. august, mens India feirer 15. august. De vil ikke feire sammen og det er et tydelig uttrykk for det dårlige forholdet mellom de to landene, sier professor Arild Engelsen Ruud som har forsket på politisk kultur i India.
Det fiendtlige naboforholdet skyldes i stor grad delingen som skjedde for 70 år siden. De fleste provinsene i britiske India ble enten tildelt India eller Pakistan, men to store provinser, Punjab og Bengal, skulle deles mellom de to landene. Det bød på store problemer.
– Man visste ikke hvor grensene skulle gå. Det var mye frykt for hva som ville skje, og folk begynte å flytte på seg, sier Ruud.
Muslimer dro fra det nye India til Pakistan. Hinduer og sikher dro andre veien. Totalt var det rundt ti millioner mennesker som flyttet på seg for å komme på «riktig» side. Blodig ble det også. Hinduer og muslimer forsøkte å sikre områder for sin gruppe, og flere hundretusen mistet livet i sammenstøtene.
– De forferdelige hendelsene i 1947 har satt dype spor i befolkningen både i India og Pakistan. Mange opplevde at familiemedlemmer ble drept og mistet eiendommene sine. Indere og pakistanere stoler fortsatt ikke på hverandre, sier Ruud.
En annen viktig årsak til det dårlige naboskapet, er Kashmir. Det var en av 500 fyrstestater i britiske India, og da delingen skulle skje mellom 14. og 15. august 1947 hadde ikke fyrsten bestemt seg for om Kashmir skulle tilhøre India eller Pakistan.
Selv var fyrsten hindu, men flertallet av befolkningen i Kashmir var muslimer. Etter over to uker på gjerdet bestemte han seg for at Kashmir skulle tilhøre India. Det aksepterte ikke Pakistan som rykket inn med soldater.
En tredjedel av Kashmir ble tatt av pakistanske styrker og beholdt av Pakistan, mens resten ble tilhørende India. Delingen av Kashmir er uavklart den dag i dag.
– Det eksisterer i dag bare en praktisk delelinje, og det er ingen internasjonalt avtalt grense. Både India og Pakistan gjør fortsatt krav på hele Kashmir, sier Ruud.
I løpet av 70 år med uavhengighet har det vært flere forsøk på forsoning mellom India og Pakistan. Kreftene som kjemper mot dialog og vennlige tilnærminger, er imidlertid så sterke at fiendskapet opprettholdes og overføres til nye generasjoner.
Ruud tror det kan skapes broer mellom indere og pakistanere ved å fokusere mer på likhetene mellom de to landene og kulturene. For dem er det svært mange av.
– De har språk felles, hindi og urdu er mer eller mindre det samme språket. De har populærkulturen felles. Bollywoodfilmer, klessmak, mat, cricket og musikk er felles. Og hele den politiske historien er jo felles frem til 1947, sier han og fortsetter:
– Ved å fokusere på det som er felles istedenfor det som skiller, kan de skape plattformer for forsoning og fred. Og fremtidige feiringer sammen.
