Det finnes lite forskning på hvordan lærere veileder elever når de spør om hjelp. Høgskolelektor Ingvill Krogstad Svanes har fulgt seks norsklærere på tredje klassetrinn med videokamera og mikrofon i en uke for å finne ut mer. (Illustrasjonsfoto: goodluz/Shutterstock/NTB scanpix)
Det finnes lite forskning på hvordan lærere veileder elever når de spør om hjelp. Høgskolelektor Ingvill Krogstad Svanes har fulgt seks norsklærere på tredje klassetrinn med videokamera og mikrofon i en uke for å finne ut mer. (Illustrasjonsfoto: goodluz/Shutterstock/NTB scanpix)

Hvordan svarer lærerne når elever ber om hjelp?

Noen lærere gir svaret med en gang, mens andre utfordrer elevene til å tenke selv.

Published

Tenk deg en tredjeklasse med 28 elever som sitter og jobber med egne oppgaver. De skal kanskje skrive en liten historie, fylle inn riktig ord i en oppgave eller lese stille for seg selv. Elevene rekker opp hånda når de trenger hjelp av læreren.

Dette er tilsynelatende en lik undervisningssituasjon i de fleste klasserom. Men høgskolelektor Ingvill Krogstad ved Høgskolen i Oslo og Akershus har funnet at lærere veileder på forskjellige måter. Hun har tatt en doktorgrad om hva læreren gjør når elevene arbeider individuelt i norsktimene.

– Når elevene trenger hjelp, er det noen lærere som gir svaret med en gang, mens andre utfordrer eleven tilbake og spør hva de tror selv eller refererer til hva de har lært tidligere, sier Svanes.

– Alle lærerne bruker begge metodene når de skal svare på spørsmål, men de har sine preferanser, sier Svanes. – Noen av lærerne viser og demonstrerer også mer enn andre.

Brukte videokamera og mikrofon

Svanes har fulgt seks norsklærere på tredje klassetrinn med videokamera og mikrofon i en uke. Etterpå intervjuet hun lærerne. Hun ønsket å finne ut hva som kjennetegner individuell veiledning på barnetrinnet. 

– Målet med individuelt arbeid er at eleven skal arbeide selv, sier Svanes. – Læringen skjer når eleven jobber med oppgaven, og læreren er smøring til hjulene.

– I tillegg til at lærerne utfordrer elevene, gir dem svaret eller demonstrerer i praksis, gir de også spesifikk ros, sier Svanes. – Lærerne sier hva som er bra og bekrefter overfor elevene hva de har gjort godt. Dette sier annen forskning at er viktig for elevenes læring.

Hun presiserer at det er vanskelig å konkludere om hva som gir best læring på sikt ut ifra slike korte veiledningssituasjoner. Det er mange ting som spiller inn på læringsutbytte, ifølge Svanes.

Lærernes tause kunnskap

Ingvill Krogstad Svanes har tatt doktorgrad om individuell veildening i norsk på barnetrinnet. (Foto: HiOA)
Ingvill Krogstad Svanes har tatt doktorgrad om individuell veildening i norsk på barnetrinnet. (Foto: HiOA)

Til nå har forskning på samtaler i klasserommet sett mest på hva som skjer i hele klassen. Lite har handlet om den individuelle veiledningen. Dette tror Svanes henger sammen med at opptaksutstyr tidligere var både dyrt og ruvende.

Svanes fikk ideen til doktorgradsarbeidet da hun jobbet som såkalt praksislærer, altså lærer for lærerstudenter som er ute i praksis. Når lærerstudentene slet med å få elever til å skjønne en problemstilling, ville de gjerne ha råd om hvordan de skulle gå frem.

– Studentene spurte meg hva jeg gjorde når jeg gikk sånn rundt i klassen, sier Svanes. – Dette gjør vi jo som lærere hver eneste dag, og temaet hører med til lærerens tause kunnskap.

– Dette var vanskelig å forklare fordi det hører til den pedagogiske magefølelsen. Men kanskje kan arbeidet mitt bevisstgjøre lærerne litt og bli tema i lærerutdanningen.

– Individuell veiledning er så dagligdags og rett på det vi driver med som lærere.

Svanes opplevde at noen lærere måtte bruke mye tid på å organisere arbeidsøkten. Samtidig hørte hun lite koseprat mellom lærer og elev.

– Lærerne hadde en hyggelig tone i klasserommet, og de ga ofte klapp på skulderen eller et smil, men samtalen dreide seg så og si alltid om det faglige, sier Svanes.

Inn i egen undervisning

I lærerutdanningen snakker de mye om hva som er den gode lærer og hva som er den gode undervisning. Svanes ønsker å bevisstgjøre ved å se på detaljene.

– Jeg oppfordrer lærerstudentene til å observere hva praksislærerne gjør, sier Svanes. – Vi trenger tilstedeværende lærere som ser hva elevene trenger. Lærerne bygger midlertidige stillaser som elevene senere kan rive. Målet i norskfaget er at elevene skal klare lesing og skriving bedre og bedre. Det er mange måter å bygge stillaser på, og det er viktig at lærerne har en variasjon i hjelpestillaser. Vi må gi studentene en bredde i metoderepertoaret og tilnærmingsmåter.

Lærerstudentene kan også øve seg på individuell veiledning i utdanningen gjennom å løse caseoppgaver, se på videoer og reflektere over hva som skjer eller hva de selv ville ha gjort.

– Det er viktig at en så dagligdags situasjon for læreren som individuell veiledning er en del av metodikken i alle fag, sier Svanes.

I sin videre forskning ønsker Svanes å undersøke hva elever tenker om måten de får individuell hjelp på. Hun vil også forske mer på stillelesning, både for å finne ut hvorfor lærerne bruker denne arbeidsformen og hva elevene får ut av det.

– For meg var det naturlig å starte med læreren, men hva elevene tenker etter en arbeidsøkt er også viktig for å få vite mer om læring, sier Svanes.

Referanse

Ingvill Krogstad Svanes: Individuell veiledning på barnetrinnet – hva gjør læreren når elevene arbeider individuelt i norsktimene?, Doktorgrad, Universitetet i Oslo 2017.