I 2006 ble en av Norges største forskningsskandaler rullet opp. Jon Sudbø – tannlege, lege og kreftforsker – innrømmet å ha diktet opp data. Han hadde blant annet produsert og publisert forskning basert på utilgjengelige registerdata.

Prestisjetunge New England Journal of Medicine hadde trykket to av artiklene i 2001. Nå la de til en advarsel i nettpubliseringen: «A retraction notice has been published». Artikkelen er trukket tilbake.

Saken fikk alvorlige konsekvenser. Sudbø mistet retten til å forske, og hans medforfattere og institusjoner måtte tåle krass kritikk.

Ti år senere burde de tilbaketrukne artiklene være et trist, men tilbakelagt kapittel i forskningshistorien. Men den gang ei. Sudbøs forskning lever videre, gjennom henvisninger i nye artikler.

• Les også: UiO synes det er problematisk at tannlegestudenter kan måtte jobbe for Sudbø

«En imponerende rekke studier»

Et nettsøk i perioden 2007–2017 på én tilfeldig valgt artikkel blant Sudbøs 15 trukne gir en rekke treff i ulike engelskspråklige publikasjoner. Noen henviser til forskningen som diskreditert, men minst ni nye forskningsartikler publisert fra 2008 til 2015 viser til Sudbø-artikkelen slik den opprinnelig fremsto – som et fremskritt i forskning på kreft i munnhulen.

Én av artiklene kaller Sudbøs arbeid «en imponerende rekke studier». Den henviser til tre artikler, hvorav to er trukket tilbake. Andre bruker den fabrikkerte forskningen til å bygge oppunder egne funn eller til å nyansere disse.

Flere av forskningsartiklene har referanselister med lenker til Sudbøs originalartikkel i New England Journal of Medicine (NEJM), nå merket med «Retraction». Vi har sendt henvendelser til de tre artikkelforfatterne som henviser mest direkte til faglig innhold i Sudbøs artikler. Ingen av dem har svart på spørsmål om hva som ligger bak henvisningene.

Forklaringen kan være at artikkelforfatterne ikke har tatt inn over seg hva en «retraction» innebærer. Det kan også være snakk om en slurvete lesning av originalkilder og at de ikke har sett varselet.

Men det kan også være snakk om plagiat.

• Les også: Bør forskningsjuks kriminaliseres?

Sitatplagiat

«Det er mulig å plagiere fra alle deler av og faser i forskningsprosesser, som fra forskningsopplegg (design), begrepsdannelse, datamateriale, sentrale ideer, noter, litteraturhenvisninger, resultater og publisert tekst.» Dette skriver professor Ragnvald Kalleberg i boken Vitenskapelig (u)redelighet.

Han fastslår at plagiatbegrepet, som inngår i forskningens uredelighetstriangel falsifisering, fabrikkering og plagiat, på ingen måte trenger å innebære avskrift av tekst. Det kan også bety å drive avskrift av andres kildehenvisninger: En forsker finner en interessant henvisning i en fagartikkel og gjenbruker denne i eget materiale uten å oppsøke primærkilden.

Dermed ser han aldri et eventuelt varsel om tilbaketrekking.

Ole Bjørn Rekdal er professor ved Høgskulen på Vestlandet. Han har i en årrekke interessert seg for hvordan slurvete kildebruk og plagiering av kildehenvisninger kan gi opphav til blant annet akademiske myter og vandrehistorier. Rekdal ser flere mulige forklaringer på hvorfor tilbaketrukne artikler fortsetter å være i faglig omløp.

– Når artikler publiseres, legges de ofte parallelt i institusjonenes egne arkiv. Her ligger de tilgjengelig for alle, og en tilbaketrekking blir ikke synlig. Noe spredning kan skyldes at artikler er hentet fra slike arkiv.

Kan ha vært misforståelser

Rekdal har også sett eksempler på at forskere åpenbart ikke har forstått hva tilbaketrekking innebærer.

– I 2005 ble en artikkel trukket tilbake fra Tidsskrift for Den norske legeforening, og den ble merket i nettversjonen. Jeg fant igjen artikkelen på referanselisten i en kroatisk doktoravhandling, her med forfatteren «Tilbake, T», forteller han.

Den kroatiske forskeren hadde med andre ord misforstått og trodde «TRUKKET TILBAKE» var navnet på artikkelforfatteren. Dette er en kuriositet og neppe et utbredt problem. Rekdal tror ikke en slik enkeltfeil får alvorlige konsekvenser. Han peker på at ni gjengivelser av Sudbø-artikkelen heller ikke er veldig mye.

– Men noe har helt klart sviktet, sier han.

• Les også: Oslo Universitetssykehus ut mot støttespillere i varslersak

Konsekvenser for behandling

Feil kan få konsekvenser for den som publiserer dem, og summen av feil påvirker folks tillit til forskning. Men virkningene kan også være mer direkte.

Sudbøs forskning dreide seg om kreft i munnhulen, om hvordan den kan oppdages, men også om sammenheng mellom kreft og bruk av betennelsesdempende og smertestillende tabletter (NSAIDS). Bruk av slike medikamenter er forbundet med lavere risiko for kreft, konkluderte Sudbø i en av artiklene.

Når disse falsifiserte resultatene lever videre side om side med annen faglitteratur, er det grunn til å tro at de fortsatt får visse konsekvenser for pasientbehandling.

Er det snakk om mindre feil eller mangler i en artikkel, er en korrigering tilstrekkelig. Det er de mer alvorlige tilfellene som ender i tilbaketrekking. I 2016 ble 664 artikler trukket tilbake i MEDLINE, en av verdens største databaser for vitenskapelige artikler, ifølge nettstedet Retraction Watch.

Det er en liten andel av totalen, men det produseres altså betydelige mengder vitenskap som av en eller annen grunn ikke burde spres. 

Likevel skjer det rett som det er og slett ikke bare i Sudbø-saken. I en studie fra 1998 undersøkte forskere 299 siteringer av tilbaketrukne artikler. 280 av dem behandlet de siterte artiklene som holdbar forskning.

• Les også: 2006 mistet han retten til å forske, nå er Jon Sudbø ansatt som klinikksjef ved ressurssenter for forskning

Umulig å trekke tilbake

En del kunnskap er så ettertraktet at verken korrigeringer eller tilbaketrekking nytter, ifølge Rekdal.

– Det finnes et stort marked der ute av folk som higer etter kunnskap som kan underbygge deres mistanker eller konspirasjonsteorier, sier han.

I forskningens verden er briten Andrew Wakefield opphav til et velkjent eksempel. I 1998 publiserte han en artikkel i The Lancet sammen med tolv medforfattere. De antydet en sammenheng mellom MMR-vaksine og en kombinasjon av betennelsestilstand i tarmen og autisme.

Forskningen ble slått stort opp i media, og vaksinefrykten spredte seg. Fra 1997–98 til 2004 sank vaksinasjonsraten for MMR i Storbritannia fra 91 prosent til 80 prosent, ifølge National Health Service.

I 2004 publiserte så journalisten Brian Deer den første av mange avisartikler om Wakefields forskning. Han viste at medisinsk informasjon var feilframstilt, og at nesten alle barna i studien var forhåndsutvalgt gjennom anti-MMR-kampanjer. I tillegg hadde Wakefield selv klare økonomiske interesser i forskningen.

• Les også: Hadde Sudbø rett?

Lever sitt eget liv

Wakefield avviste anklagene, men konklusjonene i The Lancet ble likevel trukket tilbake. Etter en gransking ble Wakefield i 2010 funnet skyldig i en rekke tilfeller av uredelighet.

Likevel vedvarte skepsisen mot vaksinen, og i ettertid har Wakefields studie fått skylden for sykdomsutbrudd i flere land.

Så sent som i 2012 ble studien også brukt i en rettssak i Italia. En familie ble tilkjent erstatning, ettersom retten mente det bevist at MMR-vaksinen hadde forårsaket autisme hos sønnen i familien. Retten fikk vite at Wakefields artikkel var trukket tilbake, men eksperter uttalte at tilbaketrekkingen var gjort på feilaktig grunnlag.

I 2015 omgjorde en høyere domstol avgjørelsen.

– Selv om Wakefields forskning for lengst er tilbakevist, finnes det fortsatt foreldre som unnlater å vaksinere barna sine av frykt for at de skal utvikle autisme, sier Rekdal.

– Dette viser nok en gang hvordan kunnskap som sprer seg utenfor akademia, kan leve sitt eget liv. Og hvordan slik kunnskap i veldig stor grad kan virke inn på folks beslutninger.