Jon Sudbø svindlet, han manipulerte og fabrikkerte store deler av sine data. Men kan allikevel ha vært på sporet av noe viktig?

Ekspertene innen Sudbøs felt, oral cancer, var fulle av entusiasme den gang Sudbø la fram sine resultater. Utsiktene til å kunne gjøre en presis identifisering av mennesker med høy risiko for å utvikle dødelig kreft i munnhulen, ville være at stor betydning for liv og helse.

Men hva skal de tro nå?

Mannen er avslørt som svindler. Men betyr det nødvendigvis at det hele faller sammen som et korthus?

Tre forskergrupper

I hvert fall tre forskergrupper, én i Storbritannia, én i Nederland og én i Canada, tror Sudbø kan ha vært på sporet av noe, og forsøker nå å etterprøve svindlerens arbeid for å se om det tross alt ligger verdifull kunnskap der.

- Jeg tror Sudbøs metode virker, om enn med en mye lavere prediktiv verdi enn det Sudbø rapporterte, sier Edward Odell, professor ved King’s College i London og ekspert på sykdommer i munnhulen.

- Vi forsøker derfor nå å gjenta hans forsøk.

Positiv, men skeptisk

Ruud Brakenhoff, professor, molekylærbiolog og kreftekspert ved Vrije Universiteit Medical Center i Amsterdam er ute i samme ærend. Også han vil gjenta Sudbøs forsøk, og sier han er lett positiv, men skeptisk:

- Jeg har en forestilling om at det kan være ok resultater her, men det krever ny forskning for å komme til bunns i saken.

Han fortsetter:

- Det er klart at Sudbø har svindlet, men arbeidet er likevel verdt å følge opp, rett og slett på grunn av de implikasjonene det ville hatt, dersom han hadde rett. Slik situasjonen er i dag, vet vi rett og slett ikke.

Edward Odell er enig:

- Overlevelsesraten for kreft i munnhulen er svært, svært avhengig av tidlig diagnose.

I 2001 og 2004 rapporterte Jon Sudbø i The New England Journal of Medicine at dersom cellene i en pasients munnlesjon har et unormalt antall kromosomer (aneuploide celler), er dette et tegn på en ekstraordinær høy risiko, cirka 84 prosents sjanse, for at lesjonen utvikler seg til kreft i munnhulen.

Han rapporterte også at de samme pasientene ville utvikle en svært aggressiv utgave av sykdommen.

Lød ikke urimelig

Dette lød ikke urimelig for ekspertene. Man kjente til at mange svulster i munnhulen er kjennetegnet ved at de er aneuploide. Samtidig visste de at til og med munnlesjoner med mindre dramatiske genetiske avvik lett kan utvikle seg til å bli kreft.

- Hadde Sudbøs metode virket, ville vi kunnet stille langt tidligere diagnoser, sier Edward Odell.

- Dette ville ha gitt pasientene større sjanse for å overleve og legene en mulighet til å bruke sine ressurser bedre.

- Det er av stor betydning å kunne foreta en nøyaktig vurdering av hvor farlige lesjoner er, tidlig i deres utvikling. I dag har vi bare patologi å basere oss på, og det eneste vi får ut av det er subjektive vurderinger av liten verdi for den enkelte pasient, sier Brakenhoff.

Kunne stilt diagnoser

- Hadde vi hatt et vurderingsverktøy av den typen Sudbø påsto han hadde forsket seg fram til, kunne vi ha skilt ut pasienter hvis lesjoner var av høyrisikotypen.

- Disse kunne vi så sjekket regelmessig, behandlet når det var mulig og satt i eksperimenter med kjemopreventive tiltak.

- Pasienter med lavere kreftrisiko, kunne vi derimot kontrollert sjeldnere, og ellers la være i fred.

- Dessverre finnes det ingen verifiserte og effektive behandlinger for slike former for tidlig kreft, så Sudbøs teknikker måtte uansett forbedres for å gi maksimum effekt, sier Oddell.

Publiserer i høst

Odells gruppe har foreløbig ingen konkrete resultater å vise til. Han regner med å publisere mot slutten av året.

Det er også for tidlig for Brakenhoff å trekke konklusjoner.

- Sudbøs arbeid kan komme til å vise seg å være verdiløst, og aneuploidi kan vise seg å være ubrukelig som indikator, sier han.

- Men saken er, som sagt at vi akkurat nå ikke vet. Vi har indirekte data som kan tyde på at aneuploidi kan ha en eller annen form for verdi, men dette må i så fall bevises gjennom kontrollerte studier av den typen Sudbø hevdet å ha foretatt.

- Slik sett har Sudbø-saken lært oss en lekse om viktigheten av å kontrollere andres forskning.

Slike kontrollerende studier er, i teorien, en viktig del av den vitenskapelige metode. En vitenskapelig publikasjon skal inneholde så mange opplysninger at det det ut fra disse skal være mulig for andre forskere å gjenta forsøket, blant annet for å kontrollere at det er korrekt.

Dette gjøres imidlertid ikke så ofte som man skulle tro og håpe, et faktum som bekymrer mange.

Ingen ære i å være nummer to

En av grunnene kan være at det gir liten prestisje og ære å være nummer to med et forskningsresultat.

En annen kan være at prestisjetunge tidsskrifter er mindre tilbøyelige til å ville publisere slike kontrollerende forsøk, av samme grunn som over.

- “The Sudbo Case” viste oss hvor viktig det er at også de fremste tidsskriftene tar inn slike studier, fortsetter Brakenhoff.

I så fall ville forskerne kanskje også ha kunnet kaste lys over et annet problem:

- Et pussig trekk ved Sudbøs data var at histologi syntes å være totalt ubrukelig for å vurdere risiko for kreft. Vi vet at dette ikke stemmer. Det finnes mange publikasjoner som viser at histologi kan ha i hvert fall en begrenset verdi i slike saker, avslutter Ruud Brakenhoff.

Ved siden av Odell og Brakenhoff i London og Amsterdam, forsøker også Miriam Rosin ved British Colombia Cancer Agency i Vancouver, Canada å gå Jon Sudbøs resultater nærmere etter i sømmene.