Ingen i 1517 kunne se for seg hvilke konsekvenser reformasjonen skulle få. For de lutherske reformatorene mente slett ikke å splitte kirken. De ville bare gjøre om på deler av praksisen innenfor Den katolske kirken.

Men Luthers beslutninger for 500 år siden påvirker oss fremdeles.

– Dette var ikke bare en fislete, religiøs, kirkelig sak. Det skapte en ny utvikling, sier Ola Tjørhom, professor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

Luther var professor i teologi ved Universitetet i Wittenberg i Tyskland og katolsk munk. Høsten 1517 forfattet han 95 teser, eller læresetninger, med kritikk av deler av den kirkelige praksisen. Endelig, 31. oktober sendte Luther tesene til noen venner, til biskopen av Brandenburg og til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz.

Tiden var inne

Ifølge forbundsfellen Philipp Melanchthon spikret Luther tesene opp på kirkedøra i Wittenberg også, men det var ingen øyenvitneskildring. Uansett ville det ha vært en ganske vanlig diskusjonspraksis og ikke videre spesielt.

Disse tesene slo an så raskt at store deler av Europa sluttet seg til Luthers læresetninger og praksis innen få år.

Men hvorfor i all verden gikk det så fort?

– Folk ønsket seg en ny religion, oppsummerer professor Tjørhom.

Begynnelsen av 1500-tallet var ikke akkurat velsignet med dyktige paver.

– Flere av dem figurerer på lister over de ti verste pavene noensinne, fastslår Tjørhom tørt.

Alexander VI, Leo X og Klemens VII tilhørte alle noen av de mektigste familiene i Italia. De får sjelden gode skussmål, var ikke spesielt fromme og mange av de troende var leie av korrupte, sløsende maktmennesker som ledere av Den katolske kirken.

Kunne betale seg fri fra synd

På denne tida var avlatshandel blitt vanlig. Dette var noe av det Luther var mest lei av, og mange av tesene er nettopp et angrep på denne handelen.

Avlat var egentlig ettergivelse av straff som ble pålagt folk som hadde syndet på ulike vis. Denne straffen kunne sones gjennom handlinger i jordelivet eller ved å tilbringe tid i skjærsilden før en endelig inntreden i Himmelen.

Men det ble vanligere at denne straffen ble sonet ved å betale svært jordiske penger til Kirken eller gjennom spesielle handelsfolk isteden, selv om avlatspengene offisielt ble omtalt som «donasjoner» fra de ledende kreftene i Roma.

Denne handelen var også kontroversiell på katolsk hold, men viktig for å finansiere byggingen av Peterskirken og omfattet svært store summer. Handel med avlat ble totalforbudt i 1567, men Den katolske kirke opprettholder fortsatt forestillingen om avlat.

• Les også: Hvem malte kunsten i kirkene?

En mester i å utnytte boktrykkerkunsten

– Dette var også en tid for økt bevissthet blant borgerskapet, sier Tjørhom.

Byborgerskapet leste bøker, som var blitt langt mer tilgjengelige for folk i tiårene siden Johann Gutenbergs Bibel ble trykket i 1455.

– Luther var en mester i å utnytte boktrykkerkunsten, mener Tjørhom.

Dette bidro til å spre budskapet raskt. Luther fikk trykt opp pamfletter og prekener, bordtaler og tunge avhandlinger som folk slukte. Han var enormt produktiv og den såkalte Weimar—utgaven er et av verdens mest bindsterke verk.

Men omveltningene i gudstjenestene var minst like massive.

Vekket de sovende

Luther mente at de troende skulle delta aktivt i gudstjenesten. Menigheten var rett og slett viktigst. Den vanlige, katolske praksisen på denne tida var å nesten ikke bry seg om tilhørerne i det hele tatt.

– Presten sto gjerne oppe ved alteret og mumlet, siden det han sa var mellom ham og Gud og ikke var noe som angikk tilhørerne stort, sier Tjørhom.

I mellomtiden satt kirkelyden på benkene sine, kanskje uten egentlig å høre, noe som neppe ville ha gjort en stor forskjell for dem uansett, siden gudstjenesten ble holdt på latin, et språk de færreste behersket. Direkte spennende kan det neppe alltid ha vært, tross musikk og prakt.

Det ble til og med holdt såkalte privatmesser uten tilhørere, gjerne for en avdød, der presten leste for tomme benker.

Den slags ville ikke Luther ha noe av. Isteden skulle tilhørerne engasjeres gjennom salmesang. Prekenene skulle holdes på et språk som folk forsto.

– Luther var en usedvanlig god predikant. Folk stimlet sammen for å høre ham preke. I katolisismen spilte prekenen mindre rolle. Der var det liturgien som telte, sier Tjørhom.

Luther oversatte selv Bibelen til tysk og åpnet derfor opp for at folk selv kunne lese og skjønne hva som sto i den. Luthers tyske bibel fikk avgjørende betydning for det tyske språket.

Tiden var moden for endringer. Mange europeere grep sjansen. Men slett ikke alle.

• Les også: Hvem var de første norske korsfarerne?

I Norge tok det tid

– Reformasjonen gikk tregt i Norge, sier Tjørhom.

For her til lands fikk reformasjonen lite folkelig gjennomslag til å begynne med.

Offisielt ble reformasjonen innført i 1537, da erkebiskop Olav Engelbrektsson måtte flykte fra landet i det unionskongens tropper nærmet seg hans siste base på Steinviksholm slott i Trøndelag. Men den fikk begrenset gjennomslag i praksis. I store deler av Norge fortsatte kirkelivet mer eller mindre som før.

– Folk levde katolsk til langt ut på 1600-tallet, særlig i utkantstrøk, slår Tjørhom fast.

Du kan på sett og vis si at det folkelige engasjementet i lutherdommen ikke tok av før lekpredikanten Hans Nielsen Hauges ideer slo igjennom før i første halvdel av 1800-tallet. Da snakker vi 250 til 300 år etter spredningen i Tyskland. Og Hauges lutherdom var spesiell, lavkirkelig og pietistisk inspirert.

Manglet reformatorer

Dette hadde nok flere grunner. Norge var på den tida utvilsomt ei bakevje uten spesielt god kontakt med resten av Europa. Men det alene forklarer ikke hvorfor reformasjonen gikk saktere her enn lenger sørpå.

– En grunn var nok mangelen på ledende reformatorer i Norge, mener Tjørhom.

Danmark hadde blant annet den tidligere johanittermunken Hans Tausen. Finland hadde kjempen Mikael Agricola. Sverige fikk etter hvert brødrene Olaus og Laurentius Petri, selv om vårt naboland i øst drøyde det helt til 1593 før striden om liturgi og kirkeordning var over. Men Norge hadde ingen slike førende reformatorer.

Okkupantenes reformasjon

En annen viktig grunn til at det gikk så tregt, er nok at myndighetene i København gikk forsiktig frem i Norge de første årene. Det murret blant nordmennene, og det var liten mening i å tvinge på dem noe.

– Reformasjonen ble av mange sett på som en del av den danske okkupasjonen, sier Tjørhom.

Kong Kristian 3. regjerte i Danmark og Norge på denne tiden. Han hadde politiske grunner for å reformere Norge, men det blir nok feil å si at det alene styrte ham. Kongen var også en tilhenger av reformasjonen av personlige grunner. Han hadde endatil møtt Luther på riksdagen i Worms i 1521.

– Reformasjonen var derfor i stor grad en politisk avgjørelse, ikke bare en religiøs. Kristian 3. var overbevist lutheraner og tysk i bakgrunn og politisk tankesett. Hans politiske kupp i 1536-37 var på mange måter i tråd med den nordtyske politiske tradisjonen, sier professor Erik Opsahl ved Institutt for historiske studier ved NTNU.

Men det økte ikke entusiasmen her i nord. Her var det ingen folkelig bevegelse. Tvert imot var Norges fortsatte politiske selvstendighet innenfor unionen med Danmark på dette tidspunktet uløselig knyttet til den katolske kirken i landet. Kirken hadde det best utbygde forvaltningsapparatet i landet og ytte befolkningen flest tjenester.

• Les også: Relikvier styrket troen

Uløselig knyttet sammen

Olav Engelbrektsson kjempet for Norges politiske selvstendighet innenfor unionen som samtidig innebar et forsvar av den katolske kirkens posisjon i landet. I 1537 hadde utviklingen ført til at den norske politiske selvstendigheten og katolske kirken var uløselig knyttet sammen. Å spørre om Olav Engelbrektsson egentlig kjempet for den katolske tro og ikke norsk politisk selvstendighet, slik det ofte blir gjort, er derfor meningsløst.

– Når først kongen hadde kontroll over Norge, oppfylte han ikke løftet om å gjøre Norge til en dansk provins. Landet forble et eget rike som det også ble omtalt som, men det var politisk umyndiggjort ved at det norske riksrådet falt bort og underlagt dansk styre, sier Opsahl.

Danskene forsøkte også å ødelegge den katolske Olavs-tradisjonen som sto så sterkt i Norge og som ikke minst var knyttet til norsk identitet, samfunnsfellesskap, tradisjon og kultur. Dette var alle sider ved dyrkelsen av Olav den Hellige. Blant annet smeltet danskene ned sølvet i Olavs-skrinet, som skulle ha inneholdt levningene av helgenkongen.

– Kort tid etter at Olavs legeme var lagt i en ny grav i Nidarosdomen i 1564 ble grava slettet på kongens bud i 1568 og er siden aldri funnet igjen, sier Opsahl.

Da er det ikke så rart at det tok tid å få nordmennene med seg.