I det ene øyeblikket varmet han melk til kaffen. I det neste ble verdenen hans snudd opp-ned.

Malte Jochmann sto på kjøkkenet i Longyearbyen da snøskredet traff huset 19. desember 2015. Huset hans var ett av elleve som ble tatt av en vegg av snø.

Han ble veltet rundt inne på kjøkkenet sammen med partneren, sine to barn og en besøkende venn. Snø fra skredet fylte huset, knuste vinduer og dører, men på en eller annen måte klarte Jochmann å ende opp på føttene slik at han kunne grave seg ut og redde resten av familien og vennen.

To andre personer i disse husene var ikke så heldige. De døde i snøskredet, begravd under to meter med snø eller mer. Død og ødeleggelse fra raset utgjorde den verste naturkatastrofen i Longyearbyen i nyere historie.

Denne uken har det igjen gått skred i Longyearbyen, ikke langt fra der skredet gikk sist. Heldigvis ble det kun materielle skader denne gang.

I inngangen til februar 2017 nærmet forsikringskostnadene seg for 2015-skredet 50 millioner kroner, blant annet for å rive ned ruinene av husene, og kanskje bygge nye, ifølge Svalbardposten.

– Hvis du ser på mengden nedbør som falt, skulle du ikke tro at det ville resultere i et sånt ødeleggende skred, sier Alexander Prokop.

Han er skredforsker ved UNIS, Universitetssenteret på Svalbard.

– De målte 18 millimeter nedbør på flyplassen, sier Prokop. – Men skredet ble utløst i et område der snøen var fire meter dyp.

• Les også: Skal gjøre det tryggere å ferdes i Arktis

Fra umiddelbare tiltak til det store bildet

Siden tragedien i 2015 har norske myndigheter tatt en rekke grep for å beskytte innbyggerne i Longyearbyen. De har laget et nytt risikovurderingskart og innførte et varslingssystem for snøskred, som for tiden drives av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Dessverre ble ikke beboere varslet, da snøskred gikk fra Sukkertoppen igjen mandag 21. februar i år. NVE feilvurderte skredfaren og satt ikke i gang evakuering av bebyggelsen. Hvorfor det ikke fungerte, er uklart da denne artikkelen publiseres.

NVE har også publisert en casestudie av Longyearbyen som viser mulige metoder for å beskytte bygninger og andre konstruksjoner fra skred og skader fra permafrost.

Men klimaet og risikosituasjonen i Longyearbyen endrer seg mye på grunn av global oppvarming. Samtidig har vi relativt lite informasjon over tid om værforhold som øker skred og skredrisiko, sier Prokop.

– Problemet her på Svalbard er at vi ikke har målinger som er egnet til å undersøke denne typen farer. Vi har bare nedbørsmålinger på flyplassen, som du ikke egentlig kan bruke til snødata, sier han.

Prokop og NTNU-professor Arne Aalberg ønsker å endre på dette. Prokop arbeider for å installere et nettverk av måleinstrumenter for snøfall rundt byen. Denne informasjonen er viktig for å forbedre snøskredprognoser. Samtidig har han og studentene hans foretatt detaljerte målinger etter det dødelige skredet i 2015. Målingene blir brukt til å finjustere en datamodell som også vil bidra til å forbedre prognosene.

Aalberg, som også leder gruppen for arktisk teknologi ved UNIS, er opptatt av trykket snøen utøver og krefter som virker inn på bygninger eller andre menneskeskapte strukturer. En av hans masterstudenter undersøker den beste måten å måle disse kreftene på i åsene rundt Longyearbyen.

– Denne informasjonen kan være nyttig når man skal utforme skredgjerder eller andre typer strukturer for å beskytte eksisterende hus eller bygninger, sier Aalberg.

• Les også: Med satellitt kan vi finne de ukjente snøskredene

Arktiske og alpine snølag er forskjellige

Prokop, en østerriker som også er en ivrig skiløper, har førstehåndskjennskap til hvordan samfunn i Alpene beskytter landsbyer mot snøskred. Hans siste vitenskapelig publikasjon, fra september i fjor, handler om en ny metode for å planlegge gjerder som beskyttelse mot snøen i alpint terreng.

Men mens forskere har konsentrert seg om å undersøke skredfare og klimatiltak i Alpene, fins det mindre kunnskap om arktiske forhold.

Og disse forholdene er ganske annerledes.

For eksempel ligger et lag av permafrost under snøen. Bakken er frossen hele året. Det er en viktig forskjell. Temperaturforskjellene mellom de øvre og nedre lagene av snødekket spiller en stor rolle i å skape forhold som kan utløse et skred.

Snøforskere som Prokop kaller denne temperaturforskjellen en gradient. Hvis gradienten er stor, med en stor temperaturforskjell mellom toppen av snødekket og bunnen, er det mer sannsynlig at snødekket er ustabilt.

Dette er fordi de store temperaturforskjellene får snøkrystallene til å vokse. Store krystaller som er dårlig sammenbundet med resten av snøen, skaper et svakt og glatt lag i snødekket – som gjør at snøen på toppen lett glir av.

Svake lag er svært vanlig i arktiske snølag, delvis fordi snølaget ofte er svært grunt. Et grunt snødekke kan gi en større temperaturgradient.

Det endrede klimaet har også gjort svake lag langt mer utbredt. Klimaendringene gjør det mer sannsynlig at temperaturen svinger mer.

– Det kan være bitende kulde på Svalbard én dag, men regn den neste, sier Prokop. Hvis regnet legger seg som en tynn skorpe av is oppå snøen, gir dette en glatt overflate for nysnø som faller senere.

• Les også: Hvor gode kan vi bli til å varsle skred?

Å vite hvor det snør – og hvor mye

Men det var ikke et grunt snødekke som førte til at tonnevis med snø brølte inn i Longyearbyen 19. desember 2015. I stedet feide kraftig vind fjelltoppene rene for snø. Denne snøen la seg i mindre vindutsatte områder, som i Lia der skredet fant sted.

– Snø som flyttes med vinden, er en annen viktig faktor som kan gi snøskred, sier Prokop.

Hvor mye snø som faller, er ikke så viktig på Svalbard. Men kraftig vind som flytter snø fra til skredutsatte områder, har betydning, sier han. – Som skredet i desember i 2015.

Å installere måleinstrumenter for snødybde rundt Longyearbyen gir Prokop og andre en mulighet til å overvåke – ikke bare hvor mye snø som faller – men også hvor mye snø som blir flyttet rundt på av vinden. Skredeksperter vurderer en daglig snødybde-økning på 30 centimeter som kritisk mengde med tanke på snøskred, uansett om den deponeres av vinden eller faller som nysnø.

• Les også: Det mystiske glideskredet

Bygger en modell som kan forutsi endringer

En annen måte å forbedre evnen til å forutse skred er å lage en datamodell der man skriver inn ulike snøforhold for forskjellige steder og ser hva modellen forutsier.

Prokop og elevene hans tok initiativ til å samle inn viktig informasjon for å bygge akkurat denne typen datamodell rett etter det dødelige skredet i 2015.

– Vi prøvde å dokumentere hendelsen, hva som faktisk skjedde, sier han.

Hvordan så snødekket ut? Hvor mye snø hadde drevet inn? Hva med vinden?

– Vi hadde bilder og laserskanning, og vi lagde en høyoppløselig modell av snøoverflaten sånn at vi vet hvor mye snø som ble utløst under skredet.

Nærheten til byen, og det faktum at folk tok bilder av skråningen etter hvert som snøen samlet seg på bakken og rundt bygninger, ga også svært nyttig informasjon, sier Prokop.

– Dette er svært viktig info og mangler ofte fordi du ikke ser hvor skredet ble utløst. Vi kan ofte heller ikke gå inn i området, sier han.

– Her i Longyearbyen er det lettere å komme til, og vi har bilder fra før skredet.

Prokop har en masterstudent som arbeider med informasjon fra andre snøskred som fant sted rundt Longyearbyen for å finjustere modellen. Deretter kan du bare endre snødybden i modellen for å se hvor langt et skred vil gå eller hvor store snømengder det vil føre med seg.

• Les også: Skredfaren på Svalbard

Beskyttende gjerder

Mens Prokop studerer skred, undersøker professor Arne Aalberg, hvilke krefter snøen utøver før den glir ut i et snøskred. Denne informasjonen er viktig hvis byen skulle bestemme seg for å bygge en slags beskyttende struktur for å at hindre ras finner sted.

Etter snøskredet 21. februar kan det hende at dette skjer raskere enn Alberg har sett for seg. Lokalstyreleder Arild Olsen sa nylig til NRK at siden ingen varslingssystemer er 100 prosent sikre, finnes det bare én måte å garantere  skredsikkerhet på. Å sette opp forebyggende tiltak eller flytte bebyggelsen. Det er en langsiktig strategi. Det er et betydelig antall boenheter i området, så det er en voldsom jobb.

Andre steder i Norge, og i andre skredutsatte områder, setter folk opp snøgjerder i bakker der nok snø kan bygge seg opp og utløses i et snøskred.

– Det finnes minst to typer gjerder, sier Aalberg. Den første typen består av åpne gjerder som i det vesentlige er vindskjermer der halvparten av arealet er åpent. Disse strukturene bremser vinden. Det gjør at snøen avsettes på lesiden av gjerdet. Det er en slags styrt relokalisering av snøen, sier Aalberg.

Snøen samles opp i egnede, sikre områder, i stedet for på veien eller på en jernbane eller hva du nå enn prøver å beskytte. Utfordringen med denne typen snøgjerder er at det krever et ganske stort område for å hope opp snøen, sier han.

Den andre typen beskyttelse omfatter vegger eller jordvoller som er plassert i serier langs skråningen. Disse strukturene hindrer ikke nødvendigvis snøen i å hope seg opp, men bidrar til å forankre snøen slik at den ikke kan gli ut og forårsake et skred. Snø vil fortsatt samle seg opp, men er forankret trygt hvis gjerdene er godt forankret i bakken.

– Men hvis du vil innføre sikkerhetstiltak, må du vite hvor mye kraft en struktur utsettes for, sier Aalberg. Selv om det har vært en god del forskning på dette på Fastlands-Norge, er det helt andre forhold på Svalbard. Ingen kan garantere at design fra fastlandet vil fungere. Hvis du tenker på å bygge noe som vil holde snøen tilbake, må du vite hvordan snøen oppfører seg.

Aalberg håper å samle inn data over flere år ved hjelp av et målesystem med trykkplater. Dette er utviklet som en del av forskningen masterstudentene hans utfører. Hvis byen bestemmer seg for å bygge en slags beskyttende strukturer, vil ingeniørene ha den informasjonen de trenger.

Foreløpig er det et åpent spørsmål om byen vil velge å bygge snøgjerder eller andre beskyttende strukturer.

– Svalbard er et sted med mange historiske strukturer som er beskyttet av norsk lov. Dessuten har vi den fysiske effekten av å bygge store gjerder i fjellsidene rundt byen.

Det ville være stygt og litt av et angrep på miljøet. Det ville ta 50 år før vegetasjonen som blir forstyrret når strukturene bygges, kommer tilbake.

Farligere enn isbjørn

Mens Norges vassdrags- og energidirektorat nå har begynt å gi skredprognoser for Svalbard, sier Prokop at han ønsker å skape et bærekraftig skredsikkerhetssystem som befinner seg på øygruppen.

– Vi vil hjelpe byen til å vite når det er farlig eller ikke, og hvordan folk skal forholde seg, sier Prokop. Et slikt automatisert system må også være uavhengig av lokale, kunnskapsrike enkeltpersoner, selv om lokal kunnskap er svært viktig.

Folk oppholder seg i gjennomsnitt på Svalbard i fire år før de drar, sier han.

– Problemet er at da drar kunnskapen med dem.

Som et eksempel på dette påpeker Prokop at det ble laget et risikokart for Longyearbyen-området i 1992. Det viste at Lia, området der skredet fant sted, var i fare. Tragedien var en viktig, om enn sørgelig påminnelse, om kraften som ligger i omgivelsene rundt byen.

– Det kan være interessant for folk å vite at i løpet av de siste 15 årene har sju mennesker omkommet i skred. Men i løpet av de siste 35 årene har bare tre personer blitt drept i isbjørnangrep. Det er mer sannsynlig at du dør av et snøskred på Svalbard enn av en isbjørn.

Referanse:

Prokop, A. og Procter, E.S.: A new methodology for planning snow drift fences in alpine terrain. Cold Regions Science and Technology, Volume 132, December 2016, Pages 33-43, ISSN 0165-232X.