Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer
Fact: Click to add text
Elgbestanden varierer, men de siste årene har det vært en jevn nedgang i bestanden på deler av Østlandet.
Denne nedgangen sammenfaller geografisk med de områdene der det er hyppig forekomst av ulv. Forskning viser at elg er en viktig del av ulvens diett.
Ulv, både i flokk og som streifende par, kan ta opp mot 140 elg per år.
– Det er grunn til å anta at ulven er en medvirkende årsak til reduksjonen i elgbestanden, og dermed til reduserte inntekter for grunneiere med jaktrettigheter, forteller Geir-Harald Strand, utredningsleder ved NIBIOs divisjon for kart og statistikk på Ås.
Strand ledet arbeidet med NIBIO-rapporten Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon basert på norske ressurser. På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har NIBIO undersøkt rovviltbestandenes betydning for utviklingen i landbruket.
– Norsk rovdyrpolitikk har en todelt målsetting: Å sikre levedyktige rovviltbestander, samtidig som det legges til rette for et bærekraftig landbruk, forklarer Strand.
– Skogbruket er en del av norsk landbruk, og for mange skogeiere utgjør inntekter knyttet til jakt en del av inntektsgrunnlaget.
NIBIO-rapporten har blant annet brukt tall fra regnskapene til seks eiendommer på Østlandet. Gjennomgangen viser at inntekter fra jaktrettigheter er redusert med om lag 1,20 kroner per dekar (1000 m2) siden 2011.
– I tillegg til dette mister grunneiere inntekter fra følgetjenester slik som hytteutleie og guiding, påpeker Strand.
Elgbestanden reduseres av flere årsaker, slik som påkjørsler, systematisk jakt for å unngå skogskader samt av hensyn til dyrehelse. En jevn reduksjon over flere år skyldes trolig overbeskatning. (Foto: Andreas Günther)
Elg er en viktig del av ulvens matfat
Barbara Zimmermann og hennes kollegaer ved Høgskolen i Hedmark har undersøkt hva og hvor mye ulven spiser.
Deres forskning viser at elgkjøtt utgjør 95 prosent av ulvens matfat. En ulveflokk dreper i gjennomsnitt mellom 100 og 144 elg i løpet av året, samt at et ulvepar uten valper dreper omtrent like mange elg som en stor ulveflokk.
– Når ulven beskatter elgbestanden på denne måten, er resultatet at jaktuttaket vil måtte reduseres, noe som gir reduserte inntekter for grunneier, forklarer Geir-Harald Strand.
I NIBIO-utredningen om rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon, undersøkte forfatterne sammenhengen mellom ulv og jaktinntekter.
Ved hjelp av registerdata fra elgjakta 2006–2015 i Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland viser undersøkelsen en jevn nedgang i elgbestanden. Nedgangen skjer både i de delene av regionen der det er etablert familiegrupper med ulv, og i de nærområdene der det er registrert hyppige ulveangrep på sau.
Elgbestanden reduseres av flere årsaker, slik som påkjørsler, systematisk jakt for å unngå skogskader og av hensyn til dyrehelse. En jevn reduksjon over flere år skyldes trolig overbeskatning.
– Denne nye kunnskapen, som viser at elg er en viktig del av matfatet til ulven, sammen med det faktum at den jevne tilbakegangen skjer nettopp i de områdene der det er mest ulv, sannsynliggjør at det er nettopp rovdyrbestanden som bidrar til reduksjon i elgstammen, forklarer Strand.
For å undersøke utviklingen i jaktbaserte inntekter fikk forskerne også tilgang til regnskapstall fra seks større grunneiere der jaktinntektene er av stor betydning. Disse eiendommene ligger spredt innenfor forvaltningssonen for ulv, fra Solør i Hedmark til Østfold. Størrelsen på eiendommene varierer fra 10 000 til 100 000 dekar, med et snitt på om lag 45 000 dekar.
Strand påpeker at disse seks grunneierne ikke utgjør noe representativt, statistisk utvalg, men at materialet bidrar til å belyse situasjonen for hvordan rovdyr påvirker hjorteviltbestanden.
Resultatene fra undersøkelsen viste at totalinntektene fra elgjakt på disse eiendommene var 1 038 000 kroner i 2011. I 2015 var dette redusert til 539 000 kroner, halvparten av nivået i 2011. Inntekten per dekar falt fra 3,92 til 2,04 kroner.
Hvis du i tillegg regner med tapte inntekter fra følgetjenester, slik som hytteutleie og guiding, har inntektene fra jaktrettigheter per dekar gått ned fra 2,75 til 1,55 kroner. Det er et tap på 1,20 kroner per dekar.
– Vi vet ikke om dette tapet vil øke ytterligere – det er det for tidlig å si noe om, påpeker Strand.
På deler av Østlandet har det vært etterspurt en reduksjon av elgstammen for å redusere beiteskader på skog. Dette er imidlertid ikke tilfelle i områdene der disse seks undersøkte eiendommene har sine jaktrettigheter. Men, samtlige av de seks eiendommene ligger i områder der ulven er aktiv.
Hva er så konklusjonen fra undersøkelsene av ulv og elg?
– Konklusjonen vår er at det er grunn til å anta at det reduserte jaktutbyttet, og dermed også de reduserte inntektene fra elgjakt, skyldes nettopp rovviltbestanden, påpeker Strand.
For Østlandet som helhet utgjør forvaltningssonen for ulv 10 000–15 000 km2. Med et estimert inntektstap på i overkant av en krone per dekar vil det årlige grunneiertapet utgjøre om lag 15 millioner kroner.
– Dersom naturfreding er årsaken til dette inntektstapet, er det et spørsmål om hvorvidt tapet skal bæres av den enkelte grunneier eller om staten bør kompensere for noe av inntektstapet, sier Strand.
Både Anders Skontoft, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og Førsteamanuensis Eirik Romstad ved Handelhøyskolen/NMBU har engasjert seg i spørsmålet om grunneier skal ha kompensasjon for redusert jaktverdi som følge av tapte dyr til ulv.
I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver Skontoft at grunneierne ikke er berettiget til kompensasjon for ulvetap, og viser til en sammenligning med rypejakt der grunneier eventuelt skulle hatt erstatning fordi det er rødrev og andre predatorer i området.
Romstad, på sin side, skriver i et senere innlegg, at sammenligningen halter siden det er lov å skyte rødrev, men ikke ulv. Romstad sammenligner situasjonen med ulven i Norge med forvaltning av løver og elefanter i Afrika og prinsippet om betaling for økosystemtjenester. Romstads argument er at en rettferdig kompensasjon til enkeltgrupper som blir berørt av endringer i politikk, som med grunneieres jaktverdi og store rovdyr, vil bidra til å senke konfliktnivået.
Geir Harald Strand ved NIBIO mener diskusjonen er interessant, men understreker at han ikke har noe synspunkt på dette.
Annonse
– I denne saken har NIBIO løftet frem spørsmålet om kompensasjon og bidrar i den sammenheng med faktagrunnlag. Vurderingen videre er imidlertid et politisk og juridisk spørsmål. Det skal vi som forskningsinstitutt avholde oss fra å ta stilling til, påpeker Strand.
