94 år gamle Olga er ofte innom det lokale eldresenteret. Der er det mye hyggelig som skjer, og hun kan få hjelp til ulike praktiske gjøremål. En dag arrangeres det et foredrag om penger og sparing, og alle kan få hjelp med selvangivelsen. Bankfunksjonæren som kommer, spanderer lunsj på alle. 

Bankmannen presenterer bankens investeringsprodukter, som han kaller dem. Olga skjønner at det er snakk om langsiktig investering i et selskap, og begynner å lure. Hun holder seg riktignok bra som 94-åring, men hvor lenge skal hun leve for å få gleden av utbyttet?

Hun lurer også på om bankmannen er ærlig og oppriktig. Er han hennes venn eller er han ute for å tjene på henne?  Hva om hun taper sparepengene?  Er det noen som kan gi henne råd?   

•   Les også: Mannen har mest makt over sparepengene

Selger eller rådgiver   

Situasjonen i eldresenteret er ikke oppdiktet. Den var faktisk utgangspunkt for et større forskningsprosjekt som endte i en doktoravhandling.

Våren 2008 leste juristen Marte Eidsand Kjørven flere oppslag i avisene med overskrifter av typen Gjør eldre til spekulanter og Jaktet kunder på eldresenteret, som i Aftenposten.  

Hun fattet interesse for problemstillingen og begynte å undersøke bankenes ulike roller. Fyller de rollen som nøytral rådgiver for sine kunder, eller opptrer de som selgere av sine produkter – som aksjer, obligasjoner og pengemarked.

– Da jeg fikk høre om bankfunksjonærens møte med de gamle på et eldresenter i Oslo, ble jeg nysgjerrig. Jeg begynte å tenke på hvilke plikter bankene har når de går til eldre som Olga. Opptrer bankmannen både som rådgiver og selger?

• Les også: Aksjefond blir mindre lønnsomme når forvaltere sørger

Tre glitrende hatter

Kjørven tok en dypdykk i bankenes ulike roller.   

Det viste seg at de den ene dagen opptrer som tradisjonell megler eller mellommann som formidler kundenes ordre, mens de neste dag selger sine egne spareprodukter og er selger. Den tredje dagen gir banken råd til kundene sine om hvordan de bør plassere pengene sine.   

For å illustrere forskningen sin, laget hun en enkel modell; hun tok tre flosshatter og dekorerte dem med fargede paljetter. En svart, en hvit og en rød. Tre glitrende hatter, tre ulike roller.  

– Hattene er ment som illustrasjon på ulike roller. Det har blitt diskutert hvilken hatt som er den riktige - om avtalene mellom banken og kundene egentlig dreier seg om rådgivning, salg eller megling, sier Kjørven.

– Men i min forskning viser jeg at banken kan ha plikter som er typisk i kjøpsavtaler, rådgivningsavtaler og meglingsavtaler på en gang.

Det er altså tillatt for banken å ha en stabel av hatter. Men denne stabelen av hatter skaper interessekonflikter, ifølge Kjørven.

– Lovgiveren har valgt å løse dette ved å lage en plikt for banken til å sette kundens interesser først, sier hun.

• Les også: Banker er bedre til å gjennomskue skattefusk enn myndighetene

God skikk?

Formålet med forskningen hennes var blant annet å undersøke hvilke plikter bankene har når de selger spare- og investeringsprodukter til forbrukere.  

Loven stiller krav om at banken skal opptre i samsvar med god forretningsskikk. Men hva betyr egentlig det? Og kan kunder kreve erstatning hvis banken har brutt disse pliktene? 

– Lovgivningen på området er uklar, sier Kjørven.

– Finanstilsynet skal passe på at bankene opptrer i samsvar med god forretningsskikk. Men det kan være uklart hva dette egentlig innebærer, og om kundene kan kreve erstatning hvis banken har brutt sine lovpålagte plikter.

Behov for tydelige lover

Avtalen mellom banken og kunden ved kjøp av spareprodukter er nemlig ikke regulert i lov – i motsetning til for eksempel avtaler om kjøp av mobiltelefoner eller håndverkertjenester. 

– Avtalene om hvordan vi plasserer sparepengene våre synes jeg er like viktige som avtalen om kjøp av mobiltelefon, og det er behov for klar lovgivning, sier forskeren.

Uklarheten rundt hva vi kan forvente av bankene og hvilke rettigheter vi som kunder har, medfører at det i praksis blir vanskelig å forfølge rettmessige krav.

94-årige Olga må først oppdage at rådet ikke er i hennes interesse, deretter må hun overbevise Finansklagenemnda eller domstolene om at det foreligger brudd på krav til god forretningsskikk og at dette medfører at hun har rett på erstatning. I praksis har det vist seg å være vanskelig å nå frem med slike krav.

Referanse:

Marte Eidsand Kjørven: Ytelse av investeringstjenester til forbruker: Verdipapirrettslige, kontraktsrettslige og erstatningsrettslige krav til atferd. Doktogradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 2016. Sammendrag