Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer
Kommunikasjonsprofessor Cristina Archetti meiner at kvinner og menn utan barn må bli meir synlege. Sjølv ønskjer ho å kome i kontakt med barnlause av begge kjønn for å intervjue dei.

Bruker eiga erfaring til å forske på barnlause

Éi av fem kvinner i Vesten har ikkje barn. Professor Cristina Archetti forskar på kvifor mange barnlause kjenner seg utanfor og mislykka.

19.10 2016 04:00

Det hadde aldri vore så viktig for Cristina Archetti å få barn. Men då ho forstod at ho truleg ikkje ville få det, kjende ho seg plutseleg mislykka.

Spesielt sterk var kjensla den dagen ho vart forfremma til professor ved Institutt for medier og kommunikasjon. Endeleg hadde ho nådd målet sitt. Dørskiltet vart endra, løna gjekk opp, ho fekk nye businesskort. Men elles var alt akkurat som før.

– Det var eit stort antiklimaks. Alt arbeidet eg hadde lagt ned gjennom dei siste tjue åra, hadde handla om dette. Eg begynte å spørje meg sjølv om eg hadde gjort alt feil. Korleis kunne eg ha vore så dum? Eg hadde jo gått glipp av heile meininga med livet.

Det er underleg, tenkjer ho i etterkant, at kjensla av å ha mislykkast var så sterk, sjølv om det å få barn aldri hadde vore særleg viktig for henne. Det kjendest som om ho mangla noko andre hadde.

Berre eitt ord i Noreg

På engelsk har dei to ord for denne tilstanden: «childless» og «childfree». Det første ordet siktar til kvinner som har ønska å få barn, men som ikkje får det. Det andre ordet skildrar kvinner som har valt ikkje å få barn.

I Noreg har vi berre eitt omgrep: barnlaus. Med andre ord – har du ikkje barn, er det noko som manglar.

For sin eigen del spurte Archetti seg kor deprimert ho skulle la det gjere henne. Ho og ektemannen hadde prøvd i seks år, kor mykje tid skulle ho bruke på å lengte? Ho stilte også spørsmål ved korleis andre kvinner i hennar situasjon hadde det, og ho bestemte seg for å undersøke det som forskar.

For ho visste at ho ikkje var den einaste. Éi av fem kvinner i vestlege land har ikkje barn. I Noreg er delen ein av sju. Og kvar fjerde norske mann blir aldri pappa.


Kvar fjerde mann og kvar sjuande kvinne i Noreg får aldri barn. Forskingsprosjektet No Child Zone vil undersøkje kva dette har å seie for eigen identitet og for status i media og samfunn. (Foto: Alf Øksdal)

Vondt å snakke om

Så langt har ho intervjua 13 norske, svenske, danske og italienske kvinner. Ho har høyrt historier om sorg, om å lengte, om årevis med forsøk og skuffelsar. Om kjensla av å ha mislykkast. Om å kjenne seg utanfor.

– Å intervjue desse kvinnene er annleis enn å intervjue politikarar eller diplomatar. Dette er eit tema som mange ønskjer å snakke om, men det gjer vondt. Kanskje er det er lettare for dei å snakke med meg enn med mange andre, sidan eg sjølv ikkje har barn. Fleire har sagt at dei er glade for å kunne snakke med meg, at dei kan fortelje meg ting som andre ikkje forstår, seier Archetti.

Kvinnene ho intervjuar er i ulike situasjonar. Ei er bonusmamma, og sjølv om ho er glad i barna, spør ho seg om det er verdt alt strevet. Ei anna har vore gjennom nesten ti prøverøyrsforsøk.

– Kvifor vel ein å gå gjennom så mange forsøk, med alt det inneber? Eg trur at dette ikkje berre handlar om eit inderleg ønske om å få barn. Eg trur det også handlar om press frå samfunnet rundt. Eg har møtt kvinner som har fått liva sine nesten øydelagde. Viss livet utan barn var eit meir synleg alternativ, ville dei kanskje ikkje utsetje seg for alt dette. 

Mødrer som angrar

Det å ikkje ha barn, og også å angre på at ein har fått det, er tabubelagde tema. Den israelske sosiologen Orna Donath sparka i gang ein stor debatt då ho i 2015 publiserte ein studie basert på intervju med 23 israelske mødrer som angra. I artikkelen skreiv ho at medan morskap kan føre til sjølvrealisering, glede, kjærleik, stoltheit og glede, kan det også føre til smerte, hjelpeløyse, frustrasjon og skuffelse.

Lenger nord, i Tyskland, gav forfattar Sarah Fischer ut boka «Die Müttergluck-Lüge» («Mammalykkeløgnen»), med undertittelen «Å angre på morskap – derfor ville eg heller blitt far». Spaltisten Harald Martenstein meinte på si side at «morskaps-angrarane» dreiv barnemishandling, sjølv om dei samtidig sa at dei elska barna sine.

– Debatten har vore svært kjensleladd. Det har kome hundrevis på hundrevis av kommentarar. Nokon har påstått at Orna Donath har juksa. Folk har vore alt frå forståingsfulle til ekstremt aggressive, seier Archetti.

Er det ekstra tøft å vere barnlaus i Noreg?

Ho er i starten av si eiga forsking på temaet, men ho har ein hypotese om at ikkje å få barn er meir akseptert i andre land enn i Noreg. Sjølv kjem ho frå Italia, der éi av fire kvinner i 40-åra ikkje har barn. 

– For dei fleste italienske kvinner er det uaktuelt å bli gravide gjennom sæddonasjon. Er du singel, kan det godt hende du bur heime hos foreldra dine. Økonomien er annleis enn i Noreg, det finst færre støtteordningar for barneforeldre, og det er nokså strenge restriksjonar for kven som kan få prøverøyrsbehandling. Eg trur at mange i Italia lettare vil forstå at kvinner ikkje har barn, seier ho.

I Noreg kan ein derimot få inntrykk av at det å få barn alltid er mogleg. Single kan få sæddonasjon i Danmark, par kan forsøke prøverøyr eller i det minste adoptere.

– Men eg har intervjua mange kvinner som kunne ønske seg barn, men som ikkje kan få det. Prøverøyr har ikkje ført fram, og dei kan heller ikkje adoptere. Kanskje er dei for gamle, dei har hatt kreft eller er single. Dei fleste barnlause kvinner har ikkje valt å bli det, seier Archetti.

For sin eigen del har ho aldri fått svar på kvifor ho og ektemannen ikkje har fått det til. Det er ingenting fysisk gale med dei, men likevel har det ikkje gått. Slik er det for mange.

Snakkar ikkje om temaet med andre

I intervjua har ho mellom anna spurt kvinner om dei kjenner seg som del av ei gruppe. Nokre svarer ja, andre nei. Fleire har stor glede av diskusjonsforum for barnlause på nettet. Dette gjer at dei ikkje kjenner seg åleine. Men når kvinnene blir spurte om dei kjenner seg representerte som gruppe i media, er svaret nei.

– Dei fleste seier at det er som om dei ikkje eksisterer. Éi meinte at problemet ikkje berre er manglande representasjon av barnlause, men også at media feilrepresenterer kvinner og mødrer. Har du barn, blir du portrettert som glad og lykkeleg. Men det er jo ikkje alltid slik. 

Fleire av kvinnene har fortalt henne at dei ikkje snakkar om temaet med andre. Og gjer dei det, er det berre med nære venner. Men det finst også nokre som ønskjer å endre samfunnet. Archetti er sjølv ei av dei.

Ønskjer at barnlause skal bli meir synlege

– Eg meiner ikkje at kvinner bør la vere å få barn, men alle kvinner må bli anerkjende for det dei har å tilby, seier ho.

– Viss barnlause og barnfrie kvinner vart meir synlege i samfunnet, ville dette betre liva til dei som ikkje har barn. Dei ville ikkje alltid gå rundt og føle at noko manglar. I dag verkar det som om ein ikkje kan bli lykkeleg utan barn. Kanskje vi må endre på denne oppfatninga og gjere det meir akseptabelt ikkje å ha det.

Kvinnene og historiene burde få meir plass i mange slags fora, meiner Archetti. 

– Generelt er temaet sjeldan å finne, verken i filmar, seriar, nyheiter eller offentleg debatt. Ein finn fleire historier om mirakelbabyar, som kanskje er fødde av kvinner på 50 år, men alle dei mislykka forsøka blir passerte i det stille.

Kor objektiv forsking?

Korleis er det så for Archetti å forske på eit tema som er så personleg for ho?

– Ein kan sjølvsagt spørje korleis eg kan vere objektiv. Det er eit legitimt spørsmål. Men samtidig: Kva forsking er eigentleg objektiv? Alle forskarar er menneske, med eigne meiningar og kjensler. Det å vere i same situasjonen som dei eg intervjuar, betyr at eg forstår dei på ein djupare måte enn andre ville gjere. Kvinnene seier også at det er lett å fortelje meg ting, fordi eg forstår dei. Det gjev meg ei verdifull moglegheit, nemleg å la andre sine stemmer bli høyrde.

Sidan forskinga er i startfasen, er ho stadig på leit etter nye intervjuobjekt. Ho oppmodar både kvinner og menn utan barn til å ta kontakt med henne, anten det er sjølvvalt eller ikkje. Alle som ønskjer det vil få vere anonyme.

– Barnlause kvinner er lite synlege i media, og mennene heilt fråverande. Det er også vanskelegare å få kontakt med mennene. Men dette gjeld faktisk kvar fjerde mann i Noreg, seier Cristina Archetti.

Difor oppmodar ho barnlause om å ta kontakt. 

Om du ønskjer å bli intervjua i forskingsprosjektet No Child Zone, så kan du sende e-post til unpackingthenochildzone@gmail.com

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Om prosjektet

Forskingsprosjekt: “Unpacking the No Child Zone: Media, Communication and Technology in the Making and Mobilization of Childfree and Childless Identities”

13 kvinner vart intervjua i ein pilotstudie. Archetti har søkt Forskningsrådet om midlar til eit større prosjekt. Utan midlar vil ho halde fram med prosjektet i mindre skala.

Måla er fleire, mellom anna å forstå kor viktig kommunikasjon er for å skape ein felles identitet blant barnlause, å forklare korleis media påverkar barnlause si oppfatning av seg sjølve og betre å forstå velferdsstatens fertilitetsutfordringar.

Barnlause kvinner og menn som ønskjer å bli intervjua kan sende e-post til prosjektet.