Det gikk ikke helt som forventet i studien som professor Per Farup ved NTNU var med å gjennomføre.

Han skulle undersøke virkningen av en ny magesyrehemmende medisin på pasienter med magesår.

Men så dukket et uforutsett problem opp.

– Effekten av medikamentet var god, men studien ble stoppet fordi fem pasienter fikk forbigående leverskade. Det var opplagt at dette ikke ville bli noe legemiddel, sier Farup til forskning.no.

– Jeg mente at resultatene burde publiseres for å forhindre at andre skulle gjøre undersøkelser med det samme stoffet, uten å vite at det var giftig for leveren.

Men firmaet som hadde tatt initiativet til studien og som dekket utgiftene ville ikke offentliggjøre resultatene.

Etter mye om og men fikk Farup likevel tak i dataene, som han så skulle presentere på en forskerkongress. Men igjen stakk firmaet kjepper i hjulene. Helt overraskende fikk Farup beskjed fra kongressarrangørene om at produsenten hadde avlyst presentasjonen hans.

Farup holdt foredraget likevel, og til slutt fikk han også publisert resultatene i et vitenskapelig tidsskrift.

Noen år senere opplevde professoren noe lignende: Et medikament hadde ingen effekt, og legemiddelfirmaet ville ikke offentliggjøre resultatene. Men den gangen lyktes han ikke med å få tak i dataene. De ligger antagelig fortsatt og samler støv i en eller annen skuff.

Halvparten blir ikke publisert

Internasjonale legemiddelfirmaer er involvert i mye medisinsk forskning. Også her i landet. Firmaene starter opp undersøkelser av medisiner eller metoder, eller de bidrar med penger eller medikamenter. Men det er forskerne som utfører selve forsøkene på pasienter.

Så får legemiddelfirmaene ofte dataene, som de analyserer og publiserer.

Men det skjer ikke alltid.

• Les også: Døde forgjeves i forskningsprosjekt

Internasjonale forskningsgjennomganger fra både 2003 og 2012 viser at industri-sponsede studier oftere hadde fordelaktige konklusjoner, sammenlignet med studier med andre sponsorer. Det tyder på at de negative resultatene aldri når ut i offentligheten.

I 2013 oppsummerte lege og publiseringsforkjemper Ben Goldacre saken slik:

– Halvparten av studiene som er gjennomført på medisinene vi bruker i dag, er ikke publisert. Og enda verre: Studiene med positive resultater har mer enn dobbelt så stor sjanse til å bli publisert som de med negative resultater.

Så opplever norske forskere også dette problemet?

I en undersøkelse som Forskningsetiske komiteer gjorde i 2003, klagde norske forskere på at legemiddelindustrien holdt tilbake uønskede resultater.

forskning.no har snakket med erfarne forskere ved universitetene for å finne de norske tilfellene. Vi gjennomførte også en spørreundersøkelse blant medisinske forskere.

Resultatet ble flere historier der legemiddelfirmaer spiller skurkerollen.

Holdt tilbake datamateriale i ni år

Professor Svein Ødegaard ved Universitetet i Bergen forteller:

– På 70-tallet var jeg med på en større undersøkelse i Tyskland av et medikament som ble brukt for å beskytte leveren mot alkoholskader. Pasienten måtte ta flere ganske dyre tabletter daglig. Mange hadde den oppfatning at dersom de tok disse medisinene så kunne de bruke alkohol som vanlig.

Poenget med studien var å undersøke hvor effektivt midlet var mot alkoholskader på leveren.

– Men resultatene våre pekte mot at medikamentet ikke hadde noen virkning hos denne pasientgruppen, sier Ødegaard til forskning.no.

Han ville publiserer resultatene i et vitenskapelig tidsskrift. Men det viste seg å bli vanskelig.

– Dessverre ble datamaterialet holdt tilbake av firmaet slik at den planlagte publikasjonen ikke kunne skrives. Først etter ni år fikk vi tilgang til hele datamaterialet fra undersøkelsen, og artikkelen ble publisert.

I mellomtiden var legemidlet i salg, før det til slutt ble trukket tilbake etter at dataene kom ut.

Uredelig

Goldacre mener legemiddelfirmaenes dårlige oppførsel er et kjempeproblem innen moderne medisin.

– Dette er en svulst i kjernen av forskningsbasert medisin, sa han i et foredrag på TED i 2012.

Når leger, pasienter og forskere leser om forskningen på feltet, får de et skjevt bilde av hvor godt medisinene virker og hvor alvorlige bivirkningene er, argumenterer Goldacre.

Han mener vi kan kalle det uredelighet når forskningen ikke publiseres: Hadde det dreid seg om forskere som kuttet ut halvparten av dataene i en studie, og bare beholdt de resultatene som støttet hypotesen, ville vi straks karakterisere det som forskningsjuks.

Men når hele studier med ufordelaktig konklusjon blir holdt tilbake fra offentligheten, lar vi det passere.

Ukultur

Monica Larsen, seniorrådgiver i bransjeforeningen Legemiddelindustrien, er enig i at det har vært en dårlig kultur blant firmaene.

– Avdekningene som har skjedd taler jo for seg selv, sier hun til forskning.no.

– Skjevpublisering er et stort problem som vi har slitt med lenge, og som bransjen tar veldig alvorlig.

Skandalene har vært med på å gi legemiddelfirmaene et dårlig rykte.

– De fleste er ordentlige og mange jobber aktivt med å rapportere bivirkninger og data. Likevel er det ofte bildet av legemiddelindustrien som juksefanter som sitter igjen. Derfor er det svært viktig med åpenhet.

Hun påpeker at de første tiltakene for å gjøre legemiddelforskningen mer gjennomsiktig startet allerede i 1997.

I dag finnes det regler som skal sikre at selv upubliserte studier blir tilgjengelige både for de som skal vurdere legemidlene og for uavhengige forskere, forteller overlege Sigurd Hortemo.

Han jobber i Statens legemiddelverk, et forvaltningsorgan som kontrollerer at legemidlene våre virker og er trygge.

Må levere alt til myndighetene

Medisiner som skal brukes i Norge, må være godkjent av Legemiddelverket. Det skjer i de aller fleste tilfellene i samarbeid med EU-organet European Medicines Agency (EMA).

– Når et legemiddelfirma søker om å få godkjent et legemiddel, må de levere all forskningen som finnes om produktet. Også de upubliserte studiene, sier Hortemo.

Han mener legemiddelfirmaene stort sett leverer alt de har.

– Jeg tror ikke de tør la være. Det ville bli sett på som svært alvorlig.

Dermed skal altså den komplette kunnskapen vi har om en medisin ligge til grunn når EMA og Legemiddelverket vurderer om den skal slippes på markedet. Den vil dermed også gjenspeiles i offentlig informasjon for helsepersonell, mener Hortemo.

Han vedgår likevel at det ikke er sikkert at informasjonen når ut til alle som trenger den.

– Jeg tror mange leger ikke er klar over at det ligger en nøytral oppsummering på alle nye legemidler hos EMA. Mange leser vitenskapelige tidsskrifter, og det er bra. Men det er også lurt å sjekke EMAs gjennomganger, sier Hortemo.

Alle data på bordet

På noen måter kan det altså se ut som om utviklingen går i riktig retning.

Fra midten av 2016 krever EUs nye regler at resultater og data fra alle kliniske undersøkelser skal gjøres tilgjengelig for offentligheten innen et år etter at studien er avsluttet.

Det skal også legges ved en oppsummering av resultatene som lekfolk kan forstå.

– Nye medikamenter kan ikke komme på markedet uten at denne informasjonen er tilgjengelig, sier Larsen fra Legemiddelindustrien.

Likevel står to store ubesvarte spørsmål igjen:

• Hva skjer med informasjonen om medisinene vi allerede bruker? Blir den noen gang tilgjengelig i sin helhet?
• Og hva skjer med forskningsresultater om medikamenter som aldri kommer hele veien til markedet?

forskning.no gikk igjennom en gruppe forskningsprosjekter som fikk etisk godkjennelse i 2007 for å se om resultatene var blitt publisert.

Da dukket det opp to studier som et legemiddelfirma hadde valgt å ikke offentliggjøre. Begrunnelsen var nettopp at medisinen ikke ble markedsført.

Var det fordi stoffet ikke virket? Fordi det hadde farlige bivirkninger? Finnes det lignende stoffer som andre firmaer er i ferd med å begynne å teste på nye pasienter?

Hvem vet.

Historien har vist at mennesker kan dø når legemiddelfirmaene holder tilbake forskningsresultater – selv når det gjelder informasjon om forkastede legemidler.

• Les mer: Når forskernes taushet tar liv

Av de 130 professorene i forskning.nos spørreundersøkelse som hadde latt være å publisere resultatene sine, svarte tre prosent at en kommersiell partner ville hindre at forskningsresultater ble kjent. Og undersøkelser av nyere norske forskningsprosjekter viser at industrien fortsatt lar være å publisere resultater.

Det gir kanskje ingen grunn til å slappe av ennå.