Den gammelnorske sauen er en ursau som kom til Norge som husdyr for rundt 6000 år siden.

I en periode så det mørkt ut for sauen. For noen tiår siden var den oppført på rødlista over truede dyrearter. Det betyr at sauearten risikerte å dø ut i Norge.

Men utviklingen har snudd, og i dag har Norge en levedyktig bestand på mellom 15 000 og 20 000 dyr.

En hardfør sau

Det viktigste for bøndene som avler på gammelnorsk sau, er at rasen skal være godt tilpasset beitegrunnlaget og det miljøet den lever i. Det gjør at det er stor genetisk variasjon i rasen, noe som gir individuelle forskjeller i både størrelse og farge.

Ursauen har på den måten beholdt egenskapene som en svært hardfør rase som kan holdes utendørs det meste av året.

– Denne rasen har beholdt evnen til å lagre store mengder energi, sier forsker Vibeke Lind fra Bioforsk Tjøtta.

– I løpet av beitesesongen kan den lagre opptil 40 prosent av kroppsvekten sin i form av fett. Disse energireservene tærer den på i perioder med lite mat, i tørkeperioder og i løpet av vinteren.

Den menneskeskapte kystlyngheia

Kystlynghei er en menneskeskapt naturtype som for flere tusen år siden ble formet gjennom rydding, at dyrene beitet hele året og at folk regelmessig brente og svidde lyngen.

• Les også: Brenner for truet kystlynghei

I Norge finnes verdens nordligste kystlyngheier. Kystlyngheia forekommer langs kysten der det er et mildt vinterklima.

– Den gammelnorske sauen er godt egnet som en del av skjøtselen av denne naturtypen, siden den kan utnytte beiteressursene i kystlynghei gjennom hele året, sier forsker Annette Bär, også fra Bioforsk Tjøtta. 

En sau tilpasset skrint beite

Det er mye mindre næring i lyng enn det er i gress. I et mildt kystklima er likevel lyng en viktig beiteressurs for sauer som går ute gjennom høsten, vinteren og tidlig vår.

– Evnen denne rasen har til å lagre opp fettreserver, gjør at den kan leve på skrinnere beite i perioder, sier Lind.

• Les også: Sau mot gjengroing

Å la gammelnorsk sau beite på kystlynghei har dermed en gjensidig positiv verdi for både sau og naturtype.

– Det er likevel viktig at sauene følges opp gjennom beiteperioden, sier Lind. Hun presiserer at det er et krav at sauen bør få annet fôr ved behov, og at sau på beite må ha tilsyn minst en gang i uka.

Vil vite om det er nok mat til alle

Forskerne i Bioforsk har nylig publisert en rapport hvor de har sett på hvordan den gammelnorske sauen utnytter beitet. De vet en del om den generelle positive gevinsten ved sauebeite i kystlynghei.

Nå vil de dypere inn i detaljene rundt beitegrunnlaget, beitemønsteret knyttet til forskjellige årstider og værforhold, og bevaring av naturtypen over tid.

• Les også: Bruk er best for vern

– Vi har blant annet undersøkt om antall sau er tilpasset tilgjengelig mengde mat på beitet, og har hatt særlig fokus på vinterbeite, sier Lind.

I tre år fulgte forskerne to ulike besetninger i Nordland med ulik drift av gammelnorsk sau. I den ene besetningen går sauene på helårsbeite på en øy med kystlynghei. Den andre besetningen har en mer typisk driftsform hvor sauene går på innlandsbeite i sommersesongen og settes i fjøs fra november til rett etter lamming i mai.

Like bra med beiting hele året

– Med utgangspunkt i de to besetningene så vi at både helårsbeite og sommerbeite kan gi likeverdig god produksjon og dyrevelferd for gammelnorsk sau, sier Lind.

Disse resultatene baserer forskerne blant annet på antall fødte lam, hvor mange som overlever våren, tilveksten gjennom sommeren og slaktevekt om høsten.

– For stort beitepress på øybeite kan likevel ha negative konsekvenser for tilveksten av vegetasjon og dermed mattilgangen for dyrene. Det er derfor viktig at antall sau tilpasses beitegrunnlaget, sier Annette Bär.

– Hvis ikke, kan vi risikere at vi over tid får endringer i sammensetningen av vegetasjon som gjør mer skade enn nytte for naturtypen vi prøver å ta vare på.

Referanse:

Annette Bär og Vibeke Lind: Gammelnorsk sau i unike kulturlandskap. Bioforsk 2015.