Mediemarkedet er i kraftig endring. Ingen vet ennå hva den digitale distribusjonen vil gjøre med massemediene og journalistyrket. Men journalistrollen har alltid endret seg, i takt med politiske og økonomiske svingninger.

Forsket på journalistpriser

Høgskolelektor Magne Lindholm har i doktorgradsarbeidet sitt gått gjennom journalistprisene som er delt ut i perioden 1954 til 2014, og vurdert hva prisene viser at regnes som god og dårlig journalistikk. 

– Journalistprisene er journalistenes egne uttrykk for hva de regner som det beste i eget fag. Prisene har lagt igjen et spor fra hvert år de er delt ut. Det gjør det mulig å sammenligne journalistenes ideologi gjennom en lang periode. Dermed kan vi også si noe om journalistikken, sier Lindholm. 

Han presiserer at ved å velge dette materialet, så er det mulig å bare uttale seg om den journalistikken som har høyest status.

– Hverdagsjournalistikken fikk ingen priser. Avhandlingen er en studie i journalistiske idealer, sier han. 

Endret forestilling om selvstendighet

Lindholm tar for seg journalistrollen gjennom tre epoker: partipressens tid (1954-1972), oppløsningens tid (1973-1990) og konsernpressens tid (1990 til i dag).

To store hendelser i pressesystemet har gitt denne inndelingen. Partipressens sammenbrudd etter EF-avstemningen i 1972 er den første, og mediekonsernenes økende grep om norsk presse fra rundt 1990 er den andre.

Journalistyrkets forestilling om sin egen selvstendighet har endret seg gjennom de seksti årene Lindholm har tatt for seg, og er derfor et viktig tema i avhandlingen.

Da partipressen sprakk

– Det var utenkelig at journalister skulle se på seg selv som en selvstendig gruppe på 1950-tallet. Journalister var en del av partipressen. Den var en del av organisasjonssamfunnet, og journalistene i partipressen så det ikke som sin oppgave å overprøve det som var bestemt i partienes organer, forteller Lindholm. 

Partipressejournalistene var bundet, men hadde også overraskende stor frihet, ifølge Lindholm.

Rammene var bestemt av den utenrikspolitiske situasjonen.

– Partipressens sentrale tid falt sammen med den kalde krigen. De borgerlige og ledelsen i Arbeiderpartiet var enige om at de måtte holde den interne Nato-motstanden i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen nede. Arbeiderpressen var derfor preget av en nesten diktatorisk disiplin. Men hvis man ikke utfordret rammene, hadde journalistene ganske stor frihet, sier medieforskeren. 

– Troen på partipressen sprakk natt til 26. september 1972, da den norske befolkning stemte nei til medlemskap i EF. I ren vanvare hadde partiene satt opp folkeavstemningen som et eksperiment, som testet om partipressen virket. Et overveldende flertall av avisene var for medlemskap. Da befolkningen sa nei, viste det at partipressen ikke virket slik partiene hadde trodd, sier Lindholm. 

Journalister hevet seg over politikere

Dette førte til at de gamle redaktørene mistet grepet og at en journalistgenerasjon med universitetsutdanning i sosiologi og statsvitenskap inntok redaksjonene. De brakte med seg helt nye måter å tenke og skrive på.

En viktig begivenhet i denne pressen var Arve Solstads politiske kommentarer.

– Han brukte sin statsvitenskapelige bakgrunn for å fortelle leserne at norske politikere hadde mindre innsikt enn journalistene. Han skrev på en ironisk måte, slik at også leserne følte at de sto over politikerne. Han bidro dermed til å snu hele autoritetsforholdet mellom journalister og politikere på hodet, sier Lindholm.

Kollegene hedret Solstad med Narvesenprisen i 1969. Siden ble han redaktør i Dagbladet.

Kunne skrive om alt

Lindholm beskriver 1970-tallet som en oppløsningsfase, som har formet norsk journalistikk.

– Forestillingen om den uavhengige og kritiske journalisten ble utviklet i denne perioden. Den var en norsk variant av den liberale angloamerikanske presseteorien.

– Utviklingen av den presseideologien de fleste norske journalister bekjenner seg til i dag, gikk svært fort. I løpet av 1970-tallet var byggverket stort sett ferdig, selv om det har skjedd konsolidering og raffinering av journalistenes posisjoner etterpå. Den nye selvoppfatningen var et resultat av innsatsen til mange svært forskjellige journalister, som på en måte inntok et åpent rom. De gamle makthaverne i pressen hadde mistet styringen, sier Lindholm.

Journalistikken i denne oppløsningens tid vendte seg også mot nye temaer. Rettferdighetsidealet sto sterkt, og det ble tolket slik at alt i hele tilværelsen skulle belyses. Det førte til at journalistene utvidet interessen både geografisk og psykologisk. Journalistene skulle skrive om alt fra den tredje verden til homofili. Både den indre og ytre verden skulle belyses og grenser skulle sprenges. Den konvensjonelle mening ble utpekt som et problem.

– I denne perioden kan vi si at norsk journalistikk tok en sosiologisk vending. Nyhetsidealet ble svekket, sier Lindholm.

Utrenriksheltene

Noen ting har likevel holdt seg i hele den undersøkte perioden. Den selvstendige reporteren har spilt heltens rolle fra femtitallet til i dag. De største heltene er gjerne utenriksreporterne. En grunn til det er at de har større frihet.

– Disse journalistene har vært en viktig markør for journalistisk selvstendighet, sier han, og trekker fram både Per Egil Hegge, som rapporterte fra Tsjekkoslovakia i 1968, og Anders Sømme Hammer, som fikk Den store journalistprisen sammen med Kristin Solberg i 2014 for sine reportasjer fra Afghanistan.

Seriøs skandalejournalistikk

Siden mediekonsernene fikk kontroll over norsk presse rundt 1990, har frisleppet i oppløsningens tid blitt erstattet av nye rammer. Disse er ikke politiske som i partipressens tid, men hovedsakelig økonomiske, skal vi tro medieforskeren.

Særlig viktige er mediekonsernenes inntjeningskrav. Dette står likevel ikke i motsetning til idealet om journalistenes uavhengighet og de profesjonelle standardene som ble utviklet på 1970-tallet.

Hele frirommet som ble utviklet på 70-tallet, ble strammet inn på 90-tallet, ifølge Lindholms analyser.

– Skup-prisen er en slags ideologisk arena for den seriøse journalistikken. Gjennom denne prisen hevder de sin faglighet og overlegne metode. Dette er egenskaper som også mediekonsernenes eiere er interessert i. De vil jo gjerne ha et bedre produkt å selge. Samtidig finner vi en konstant spenning mellom faglige krav og økonomiske krav i konsernpressens tid, som vi lever i i dag.

Skup-prisen viser også at den sosiologisk orienterte perioden i norsk journalistikk har tatt slutt. Skup er en pris for avsløring. Prisen hedrer en form for seriøs skandalejournalistikk, ifølge Lindholm

Samfunnsoppdraget

– Journalistene begynte å bruke faglige argumenter hentet fra profesjonsteorien midt på 1970-tallet. Da formulerte de også sitt eget samfunnsoppdrag, gjennom en revisjon av Vær Varsom-plakaten. Den norske pressehistorien bekrefter teorien om at det som profesjonsteoretikerne kaller et samfunnsoppdrag, ikke er noe som er gitt av samfunnet. Det er formulert av yrkesgruppene selv for å legitimere sin privilegerte posisjon i samfunnet, mener Lindholm. 

Han mener det har oppstått et paradoks i norsk presse. På den ene siden hevder norske journalister at Skup-prisene er det klareste uttrykket for det de ser på som sitt samfunnsoppdrag.

– Samtidig klager de over at det er svært få journalister som har anledning til å fylle samfunnsoppdraget på grunn av trang økonomi og liten interesse fra redaksjonsledelsen. Hvordan skal vi tolke praksisen til en yrkesgruppe som ikke får midler til å utføre det de hevder er deres samfunnsoppdrag? Betyr det at de ikke gjør jobben sin, eller har de en annen jobb enn de hevder selv? spør han. 

– For journalistene selv er det enkelt. De bruker begrepet om samfunnsoppdraget for å fremme sine egne interesser, sier han.

Lindholm mener at Skup-prisen er en ideologisk markør, først og fremst for journalistene selv. Her har journalistene klart å holde på rommet sitt selv om de er hardt presset i en bransje preget av de største endringene siden innføringen av trykkpressen.

Nye tider

Lindholm kaller den nye tiden for den digitale distribusjonens tid. 

Norske medier har blitt produsert med digital teknikk i 30 år. Det som snur opp-ned på bransjen i dag, er den digitale distribusjonen. Den fører til at annonsørene flytter seg fra tradisjonelle aviser til Google og Facebook. Pressen har et økende inntektsproblem. Det fører til nedbemanning, som gir journalistene dårligere mulighet til å hevde de profesjonelle standardene sine. Samtidig fører den digitale distribusjonen til et nytt forhold mellom pressen og publikum. Dette endrer henvendelsesmåten.

– Ingen vet hvor disse prosessene fører oss. De har ikke slått inn i journalistprisene ennå, så denne perioden er det ennå ikke mulig å undersøke systematisk. Ingen vet hvor dagens utvikling vil føre oss, sier Magne Lindholm. 

Referanse: 

Magne Lindholm: Journalistikkens autoritet. Yrkesideologi og autoritetsmarkering i norsk journalistikk 1954-2014. Doktoravhandling ved Høgskolen i Oslo og Akershus, 2015.